«Djevelsk god satire»

Det er ren TV-luksus å bli servert nok en saftig runde med Emmy-vinneren «The White Lotus».

Serieskaper og regissør Mike White har gjennom to sviende gode sesonger gitt oss en bugnende buffé av bekmørke og raffinerte skråblikk fra luksushotellkjeden The White Lotus.

Den oppskriften gjentas i en tredje sesong som tar oss med til Thailand, og lar et nytt fengende og forferdelig rollegalleri sprekke i solsteken.

Mye er likt i skildringen av hovedpersonenes elendige ferieoppførsel og karakterbrister, men denne gangen er krimbryteren skrudd opp flere hakk.

Mord ved bassengkanten

Som i de foregående sesongene starter historien med et lik. Deretter spoles det tilbake en uke, hvor et knippe gjester ankommer et helsefokusert White Lotus-hotell.

Meditasjon, mobilfrie fellesområder og velmenende hotellansatte tilfører raskt friksjon og frustrasjon blant gjestene. Det er en fryd å se feriefasadene smuldre etter hvert som gamle krangler, smålige gnisninger og dysfunksjonelle familieforhold koker over.

En av de ansatte sier at folk som kommer til Thailand vil enten gjemme seg for noen, eller så prøver de å finne noen. Den replikken treffer godt for sesongens tragikomiske lek med hva mennesker er villig til å gjøre når de føler seg truet eller fortapt.

Flere av gjestene bærer på hemmeligheter av den farlige og vanskelige sorten. Det gjør at det innledende mordmysteriet og perspektiver på døden stadig skylles til forgrunnen av serieopplevelsen. Her dukker også gamle kjente opp.

Rollegalleriet begeistrer

Jennifer Coolidges festlige portrettering av styrtrike Tanya McQuoid ble en egen liten popkulturell begivenhet i de to første sesongene av «The White Lotus».

Den tredje sesongen har ikke en like karismatisk ledestjerne. Her resirkuleres også en del personlighetstrekk fra tidligere gjester. Likevel er dette en gjeng som underholder godt.

Walton Goggins («Fallout») og Jason Isaacs («Harry Potter») er glimrende som gretne gubber. Parker Posey er irriterende briljant som kristenkonservativ mor med gift i hver eneste lille vennlighet.

Patrick Schwarzenegger flekser sesongens største egomuskler som pappagutt med alfaambisjoner. På den mer sympatiske siden er Tayme Thapthimthong og K-popstjernen Lalisa Manobal sjarmerende som henholdsvis sikkerhetsvakt og helsementor ved hotellet.

Sammen rører rollegalleriet såpete og presist i en gryte av høflighet, bitterhet, tåpelighet, sjalusi, hevn og selvhevdelse, og sørger for at det gnistrer av velspilt og treffsikkert drama på skjermen.

Magien ligger i understrømmene

Med smellvakre utsikter av luksusliv, lettkledde kropper og billedskjønne omgivelser er overflatene en egen attraksjon i «The White Lotus». Men magien ligger i de mørke understrømmene.

Både kameraet og fokuset dupper i vannskorpen, og gjennom symbolske motiv, fabelaktig lydarbeid og poengterte detaljer trekkes vi stadig ned mot dypet.

En berusende saus av lokal folklore, dyreliv, buddhistiske livsperspektiv og brutale naturkrefter gir serien en rik smak av gryende undergang. Alt fortreffelig akkompagnert av den fortryllende seriemusikken til Cristobal Tapia de Veer.

Disse kunstferdige og elegant sammensatte fortellergrepene skaper en foruroligende satiresymfoni hvor de rikes blindflekker danser seg svimle til en djevelsk fengende trall.

Anmeldelsen er basert på 6 av 8 episoder.