Dette kan snu opp ned på alt

I flere år har de fleste antatt at løpet har vært kjørt. Høyresidens overtak på målingene har vært stort. Regjeringspartiene Ap og Sp har ikke vist noen evne til å kare seg opp av blautmyra de raskt havnet i.

På to uker har Jonas Gahr Støre levert det som kan bli en ellevill gamechanger:

• Senterpartiet har forlatt regjeringa, og allerede før de forlot regjeringskontorene er jakten i gang på å hente tilbake skuffede velgere. Lykkes de med det, kan rødgrønn side styrke seg.
• Arbeiderpartiets fortelling om bruddet med Sp blir styrket av at Trump denne uka erklærer handelskrig. Det gir partiet selvtillit i at de valgte å gå på en sak mange i utgangspunktet var skeptisk til.
• Arbeiderpartiet har utnevnt helt nye statsråder som er valgt ut for å samle partiet, belønne lojalitet og selge Ap-politikk fram mot valget.
• Ap vil justere kursen og distansere seg mest mulig fra de upopulære sidene ved ekteskapet med Sp. Heretter blir det storby, internasjonalt samarbeid og et mer gjenkjennelig styringsparti for alle pengene.
• Debatten om Støres ledelse er lagt i dyp dvale. Sannsynligheten er stor for at Ap ikke vil fortsette å bruke kreftene på å krangle internt. I alle fall ikke med det helt første.

Stoltenberg-effekten

La oss være ærlige. Jens Stoltenberg er den eneste statsråden som i kraft av sin person kan løfte Arbeiderpartiet. Han har en personlig popularitet som ingen norsk politiker kan vise maken til.

Det er ofte en småpinlig hallelujastemning rundt ham der voksne folk oppfører seg som ungjenter på Justin Bieber-konsert.

Håpet er at hans stråleglans skal smitte over på partiet.

Mer substansielt er det at han har en troverdighet og et nettverk som kan rette opp noen av regjeringas ømme punkter: Ap har forvitret som styringsparti og har mistet tillit hos mange lillavelgere. De har slitt med å vise at de har en stødig hånd på økonomien, og Vedum som finansminister har i manges øyne vært en akilleshæl for Ap.

I tillegg er regjeringa blitt svært upopulær hos næringslivet. Kontrasten mellom Vedum og Stoltenberg i finansministerstolen, kunne knapt vært større.

At Støre velger å hente inn Stoltenberg, viser også en statsminister med bedre selvtillit. Lenge har Ap drømt om et Stoltenberg-comeback, men de har fryktet at Støre ikke ønsker noen som kan overstråle ham.

At Støre likevel gjør det kan handle om at han nå føler seg trygg nok i sin rolle og/eller at Ap nå ser at de må gjøre alt de kan for å berge stumpene før valget.

Dessuten er det først nå at Stoltenberg er tilgjengelig på markedet.

Fortidens skygger

Nå er det ikke nødvendigvis en mirakelkur å hente inn Stoltenberg.

Det er ikke alltid slik at helter fra fortida er redningen. Det finnes mange eksempler på at effekten kan være overdrevet.

Dessuten viser det meste vi vet at personeffekter er små i politikken. Det er parti som er viktigst for velgerne. Spørsmålet er hvor skadet Aps omdømme er, eller om det er mulig med en redningsaksjon for det kriserammede partiet.

I euforien over Stoltenberg er det verdt å minne om at han ledet det som ble tidenes minst populære Ap-regjering sist Ap styrte alene.

Politikk er tross alt viktigst

I tillegg er politikk det viktigste for velgerne. Det er en kraftig høyrebølge i norsk og internasjonal politikk. Når velgerne går i strie strømmer til Frp, handler det om at deres politiske løsninger er det som mange nå vil ha, ikke Listhaug eller andres genialitet alene.

I tillegg er det nå et helt annet politisk klima enn vi forbinder med klassisk Stoltenberg-politikk. Selv ikke en retoriker av hans format vil klare å overbevise de mange kritiske velgerne om at dagens kraftmarked egentlig er fornuftig.

Nå er Ap mer venneløs på Stortinget enn noen gang og vil møte motstand og kritikk fra alle kanter. Selv ikke Stoltenberg-effekten kan endre det.

Like fullt overgår dette forventningene til hva man trodde Arbeiderpartiet kunne slå tilbake med sju måneder før valget. Dette kan være den nye starten som kan endre alt.

Om ikke annet har Ap fått en kraftig vitamininnsprøytning og desillusjonerte partifolk har fått tilbake glansen i øynene. Og det er helt nødvendig for at partiet skal ha noen som helst mulighet for å vinne tilbake tapt terreng.

De røde lampene har lyst en stund på Høyres hus, og i dag må alarmklokkene for alvor ringe.