Det store knefallet

Jeg burde ikke ha forventa noe annet, men jeg gjorde det.

Å se hvordan techmilliardærene stilte seg på rekke og rad bak Trump under innsettelsen gjorde sterkt inntrykk.

Jeg var skuffet. Det burde ikke ha vært overraskende, men jeg ble overrasket. Jeg har tenkt at gjengen som grunnla de store selskapene som har endret så mye av hverdagen vår hadde en større visjon og vilje med hvorfor de gjorde det. Noe større enn å tjene penger.

Jeg har trodd at Zuckerberg ville knytte oss tettere sammen, at Bezos ville gjøre livet enklere og at Musk skulle redde fremtiden. Det er ikke første gang jeg har blitt kalt naiv, og kanskje jeg er det?

Når jeg tenker over det nå så er jeg ærlig talt usikker på om jeg syns byttehandelen var verdt det. Jeg burde kanskje ikke gitt bort brukerdataene mine så ukritisk, i bytte mot bilder av blomster noen gikk forbi i morges.

Jeg vet ikke helt hva jeg har fått igjen, men jeg har tydeligvis bidratt med noe veldig verdifullt. Jeg visste ikke hva jeg gav bort da jeg lagde meg en bruker på Facebook for det som føles som hundre år siden.

Da jeg begynte å bruke Facebook var det en møteplass for de som var like gamle som meg. Tenåringer. Det var vårt sted på internett. Etter hvert som foreldrene våre også begynte å dukke opp, endret vi måten vi brukte det på og ble ryddigere i hvordan vi snakket med hverandre.

Facebook endret også måten de brukte oss på. Uten at jeg var klar over det, ble teknologien jeg brukte mer og mer spisset mot å servere meg ting basert på at jeg enten skulle bruke mer tid på plattformen, eller at noen hadde betalt for oppmerksomheten min.

Dette var nok nøye planlagt fra techselskapenes side hele tiden. De fikk tak i mer og mer av mine verdifulle data, og strømlinjeformet salgstrakten på baksiden til de hadde laget en pengemaskin historien knapt har sett maken til.

Jeg er fremdeles usikker på hva jeg sitter igjen med etter å ha bidratt med disse enorme verdiene. Jeg var aldri kunden til techselskapene, jeg er produktet som selges.

Jo mer penger disse individene sitter igjen med selv, desto vanskeligere syns jeg det er å forstå motivasjonene deres. Så lenge selskapene var på vei opp var de i det minste forutsigbare i sin motivasjon.

Nå er mitt inntrykk at de har nådd en marsjhøyde på et astronomisk inntjeningsnivå, og da blir det vanskeligere å forutsi hvor de vil videre.

Oppførselen deres i forbindelse med valget i USA syns å peke i retningen makt. Jeg sitter med en voksende følelse av at vi har gitt bort for mye kontroll til individer vi hverken kan stole på eller forutsi. Det er riktig nok forskjeller på selskapene som stod på rekke og rad bak Trump, men knefallet er påfallende.

Hvem vet hvor langt Donald Trump er villig til å gå, og hvor langt disse techselskapene vil følge etter.

Jeg savner en tid da techselskapene hadde ryggrad. Som den gangen Apple ikke gav etter for press fra FBI om å låse opp telefonen til San Bernadino-terroristen i 2017. Apple stod opp for personvernet til ett forkastelig enkeltindivid, fordi Apple ikke ville gå på kompromiss med løftet de hadde gitt brukerne.

Eller da Jack Dorsey stengte brukerkontoen til Donald Trump for brudd på retningslinjene til Twitter. Det føles som en helt annen tid.

Kanskje motivasjonen deres aldri var å gjøre verden til et bedre sted eller å holde løfter de hadde gitt brukerne.

Kanskje Apple og Twitter tok disse valgene utelukkende for å bevare aksjekursene sine, og at stemningen i verden på det tidspunktet belønnet dem på børsen.

Hvis det stemmer så har ikke techselskapene endret oppførsel i det hele tatt.

Kanskje det bare er jeg som er naiv.