«Det er lov å være litt skuffet»

Det er ikke overraskende at regissør Bong Joon-ho igjen mikser sjangere.

Flere av hans tidligere filmer, som «The Host», «Okja», «Snowpiercer» og – ikke minst - «Parasitt», har hatt dette til felles, og nå blander han komisk klassekamp og sosial satire med science fiction i «Mickey 17».

Det er mer overraskende at sørkoreaneren låner så tungt og tydelig som han gjør fra andre kjente (og bedre) sjangertitler.

Her får vi nemlig litt av sci-fi-satiren fra Paul Verhoevens «Starship Troopers», et snev av klonenes opprør i Ridley Scotts «Blade Runner» og «live-die-repeat»-grepet fra Doug Limans «The Edge of Tomorrow».

Derfor fremstår «Mickey 17» som et sprikende låneverk som ikke er blant Bong Joon-hos beste filmer, selv om den har flere fornøyelige trekk, blant annet en dobbel hovedrolle fra Robert Pattinson som treffer historiens absurditeter godt.

Blir klonet og regenerert

Historien, basert på en roman av Edward Ashton, er lagt et godt stykke inn i fremtiden, der Mickey Barnes (Robert Pattinson) har store pengeproblemer på jorda.

For å unnslippe en farlig gangster som han har stor gjeld til, blir han med på en fire år lang romferd til den fjerne planeten Niflheim, der en ny koloni skal etableres.

Der melder han seg frivillig til jobben som en «expendable», en som utfører farlige oppdrag det ikke er forventet at han skal overleve. Mickey blir imidlertid klonet og regenerert etter hvert dødsfall, med alle minner og personlighetstrekk mer eller mindre intakte.

Når den 17. utgaven av ham feilaktig blir antatt død, blir det trøbbel når både Mickey 17 og Mickey 18 eksisterer samtidig, noe som er strengt forbudt for kloner. De må derfor unngå at dette blir oppdaget, samtidig som de begynner å sette spørsmålstegn ved romferdens diktatoriske leder.

Den tidligere senatoren Kenneth Marshall (Mark Ruffalo) og kona Ylfa (Toni Collette) viser seg nemlig å ha tvilsomme planer for den nye kolonien på Niflheim.

Har noen interessante ideer

Marshall er åpenbart tuftet på flere av både fortidens og nåtidens makthavere med fascistiske tendenser, men Mark Ruffalo overspiller ham med falske tenner og overstadige fakter.

Det kan umiddelbart være vanskelig å tro på at han skulle ha så mange lojale tilhengere, helt til man husker en del andre merkelige eksempler på samme fenomen fra virkeligheten.

Robert Pattinson er god som Mickey, en uheldig hverdagshelt som ramler inn i en sentral posisjon, Naomi Ackie har sjarm og nærvær som Mickeys tøffe kjæreste Nasha, mens Steven Yeun er tilstrekkelig kul som Mickeys pilotvenn Timo.

Deres interaksjon med Niflheims innfødte skapninger har åpenbare paralleller til andre scenarioer gjennom verdenshistorien der urbefolkning har blitt presset ut av kolonister, kombinert med monsterelementer som virker å være ikke så rent lite inspirert av før nevnte «Starship Troopers».

«Mickey 17» har noen interessante ideer og visuelle lekkerheter, ispedd satirisk humor som ikke alltid treffer, men Bong Joon-ho treffer i det minste mer enn han bommer.

Det er likevel lov å være litt skuffet. Filmen duger for sci-fi-frelste, men jeg skulle ønske at den hadde mer særpreg og originalitet i både form, innhold og uttrykk.

(«Mickey 17» vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Berlin. Norgespremiere 7. mars.)