Kjære Axel Fjeldavli: Jeg leste din kronikk om «generasjon stuegris» med en god kopp kaffe i hånda (uten sukker – jeg prøver å holde formen, tross alt) og må si at jeg humret litt for meg selv.
Jeg skal være enig i én ting: Vi har et problem hvis barna våre ikke engang vet hvordan en trehytte ser ut i virkeligheten og tror at «pinnekrig» er navnet på en ny app. Men la oss roe ned panikken et øyeblikk og innse at verden faktisk har forandret seg – og at det kanskje ikke er så katastrofalt som du frykter.
For det første: Å svinge pinner og klatre på tak var vel aldri akkurat et krav for å bli en vellykket voksen. Hvis det var sånn, ville vi hatt en hel generasjon med taktekker-filosofer og pinnefekting som en olympisk gren.
Jeg husker med gru hvor mange ganger jeg falt ned fra den gamle bjørka i hagen. Hvis det å balansere på en halvmorken grein var nøkkelen til suksess, så burde jeg i dag vært CEO i et eller annet stort selskap. Likevel har jeg klart meg fint uten å ha klatret opp i et tre på flere tiår.
Du nevner at ungene i dag sitter for mye på rumpa, men ærlig talt, har du sett hva de faktisk gjør på de skjermene sine? For det er ikke bare passive tilskuere vi snakker om her. De små teknologiguruene våre designer sine egne verdener i Minecraft, løser logiske gåter i Zelda, og deltar i høylytte diskusjoner om moral, etikk og Pokémon-kampstrategier.
Jeg våger å påstå at de er mer kreative enn vi var da vi kastet en ball på veggen i timevis og kalte det «moro».
La oss snakke litt om farene ved å være for mye ute. Jeg mener, dagens barn får ofte høre fra oss voksne at de skal passe seg for biler, fremmede, giftige bær, vannet i fjorden (det kan være kaldt!), og egentlig alt som potensielt kan gi dem et skrubbsår. Og så lurer vi på hvorfor de velger å holde seg innendørs.
Det er klart at når foreldrene er mer engstelige enn noensinne, ender barna med å velge den trygge sofaen framfor den farlige verden utenfor. Kanskje er det vi som burde være litt tøffere – gi dem et lite dytt ut døra og si: «Lykke til, håper du kommer hjem med alle fingrene i behold.»
Når vi ser på lekens utvikling, må vi også innse at de klassiske formene for frilek, som å slåss med pinner og kaste seg ned de bratteste bakkene, kanskje ikke har alderen på sin side lenger. Vi lever tross alt i en tid hvor teknologien gir barna muligheter som vi bare kunne drømme om.
Har du noen gang sett en sjuåring programmere sin egen lille robot? Det er langt mer imponerende enn den hjemmelagde pinneborgen jeg bygde som barn – som for øvrig ble ødelagt av en større gutt som mente det var en «svak konstruksjon».
Det er kanskje på tide å utvide begrepet «lek» til å inkludere de nye måtene barna uttrykker sin kreativitet på, enten det er gjennom kode, e-sport eller YouTube-videoer der de bygger en absurd komplisert LEGO-by.
Og så har vi dette med skjermtid. Det er blitt den store synderen for alt fra dårlig søvn til angst og dårlig syn. Men la oss være ærlige: Skjermene har kommet for å bli, og vi kan ikke bare ta dem vekk og håpe at ungene skal gå rett tilbake til 1980-tallets leketradisjoner som om ingenting har skjedd.
Skjermene er vår tids svar på de gamle trehyttene og sprettertene, bare med litt mer pikselert moro. Jeg sier ikke at de ikke burde leke ute – jeg sier bare at vi kanskje må erkjenne at dagens lek ikke nødvendigvis er dårligere, bare annerledes.
Ja, de får kanskje ikke like mye frisk luft, men til gjengjeld har de blitt mesterlige problemløsere som kan Google seg ut av enhver kinkig situasjon. Og det er da ikke så ille?
Jeg er også litt fascinert av ideen om at vi må «ta tilbake frileken». Det høres ut som vi skal på en eller annen heltemodig redningsaksjon for å befri leken fra et ondt selskap som har lenket den fast i kjelleren. Men sannheten er at lek – i alle sine former – fortsatt eksisterer.
Barna finner fortsatt måter å uttrykke sin fantasi og nysgjerrighet på, selv om det kanskje ikke alltid er i skogen eller på fotballbanen. Hvis vi kan møte dem der de er, i stedet for å insistere på at de må leke på den måten vi gjorde, kan vi kanskje skape et bedre balansepunkt.
La dem få nyte skjermen, men gi dem også muligheten til å oppleve verden utenfor, uten å nødvendigvis demonisere teknologien de elsker.
Så før vi alle går ut og kjøper spretterter til barna våre i håp om å redde dem fra en skjermbasert skjebne, la oss huske at det ikke nødvendigvis er slik at «alt var bedre før».
Generasjon Stuegris kan overraske oss – kanskje vil de vokse opp til å bli både teknologisk kompetente og friluftsglade, som kan klatre i trær om de må, men som helst holder seg til virtuell klatring på fritiden. Og det kan da ikke være så ille?
Publisert 16.10.2024, kl. 15.23