Det er forskjell på folk

Henrik Kristoffersen og Timon Haugan (til høyre) etter VM-slalåmen i Saalbach søndag ettermiddag. I midten står Alexander Steen Olsen. Foto: Richard Sagen

KOMMENTAR: Timon Haugan ble ikke verdensmester, men du verden så flott representant for norsk idrett han er blitt.

SAALBACH: Tjue år er gått siden Erik Håker Cup i 2005.

«Timon Haugan kjører i 8-årsklassen og der kjører han fort».

I familiealbumet står denne teksten ved siden av avisutklippet fra Opdalingen:

Slik ser en side i albumet til Haugan-familien fra Oppdal ut. Foto: CHRISTINE SCHEFTE

«Timon tar 1. plass og sier deretter til sin 6 år eldre bror: «Vet du ka, Tadeus? Om nånn år så kjem du te å spør om autografen min du!».

Timon Haugan kjører nå i seniorklassen, i det aller gjeveste selskapet. Han kjører fortsatt fort.

Dessverre glapp medaljen også i den avsluttende slalåmøvelsen i VM.

Tre store alpinprofiler, som en gang var sammen på det norske landslaget, endte som nummer fem, 13 og 13 (delt) i Saalbach: Haugan, Henrik Kristoffersen og Lucas Pinheiro Braathen.

Den ene har forlatt Norges Skiforbund og konkurrerer for Brasil. Da Pinheiro Braathen hadde kjørt i mål søndag ettermiddag, var den skrivende pressen fra Norge interessert i å høre hans opplevelse av den siste VM-dagen.

Lucas Pinheiro Braathen gikk rett forbi norsk skrivende presse etter at han ble nummer 13 i VM. Foto: Richard Sagen

I den såkalte mixed zone, der utøverne møter journalistene etter konkurranser, gikk Braathen rett forbi den norske pressen.

Timon Haugan tok seg som vanlig god tid. Han hadde levert en sterk prestasjon. Femteplass viser at han er å regne med helt der oppe, men samtidig ble også denne dagen et lite antiklimaks. Slik andreomgangen i storslalåm ble fredag.

Haugan innledet med å snakke om alle andre enn seg selv.

Han trakk frem lagkameraten, Atle Lie McGrath, som hadde sikret sølv.

– Jeg er utrolig glad for at Atle reddet Norges ære i dag, startet Timon.

Her jubler Timon Haugan for lagkompisen Atle Lie McGrath, som endte på sølvplass i VM-slalåmen. Foto: Richard Sagen

Etter å ha observert ham noen dager VM-byen Saalbach, er det dekning ikke bare for å si at Timon kjører fort på ski. Budskapet han sendte til storebror Tadeus for tjue år siden, og som står svart på hvitt i familiealbunet, stemmer også.

Kanskje ikke at storebroren ber ham om autograf, men blant de titusenvis av entusiastiske østerrikerne på tribunene har Timon fått gjentatte rop og forespørsler om nettopp å gi signaturen sin til unge fans.

Måten han håndterer omgivelsene på er en vesentlig årsak til at det kun kommer positive ord når Haugan beskrives. Etter den store skuffelsen i fredagens finaleomgang hadde det vært forståelig om oppdalingen dro fra arenaen så fort han hadde gjennomført alle nødvendige plikter.

I stedet ble Haugan stående lenge og svare på spørsmål, for å gi sin versjon til det norske folk. Etterpå tok han seg av fans og sa ja til forespørsler om autografer.

Timon Haugan brukte igjen god tid på å besvare spørsmål fra pressen etter femteplassen i Saalbach. Foto: Richard Sagen

Det samme skjedde etter slalåmrennet søndag ettermiddag.

– Jeg føler at det er jobben min å gjøre dette. Det er jo ikke dette vi liker aller best, men det tar 15-20 minutter ekstra av dagen min. Det må jeg bare leve med. Det er en del av jobben.

Henrik Kristoffersen, den regjerende verdensmesteren, skuffet også og havnet på samme plassering som Braathen.

For noen år siden gikk han til rettssak mot Norges Skiforbund. Målet var at hans personlige sponsor skulle få plass på konkurransehjelmen. Skiforbundet sa nei, fordi de fryktet for landslagsmodellen om alpinstjernen fikk gjennomslag.

Kristoffersen tapte i retten.

Etter å ha pratet med pressen ga Timon Haugan fansen oppmerksomhet på VMs siste dag. Foto: Richard Sagen

Pinheiro Braathen gikk ikke til retten for å få det som han ønsket. Han brøt ut. Faren Bjørn Braathen sa det slik da comebacket utenfor det norske landslagssystemet var et faktum:

– Og for de som tenker at man skal drive sport av veldedighet, så må vi bare si at da tenker vi ulikt om det. Vi tenker ikke at sport er veldedighet.

Pinheiro Braathen varslet høsten 2023 at han la opp som skiløper og refset Norges Skiforbund med uttalelser som «ekstrem respektløs behandling». Et halvår senere varslet han comeback for Brasil. Hovedpersonen innrømmet at nasjonsbyttet ga ham økonomisk gevinst.

Lucas Pinheiro Braathen var misfornøyd med det norske skiforbundet, la karrieren på hylla og gjorde comeback for Brasil. Foto: Richard Sagen

Også Timon Haugan tjener godt med penger på suksessen han opplever nå. Samtidig skjønner han godt at det systemet han tilhører er det samme som bidrar til å støtte og utvikle unge alpinister som har samme drøm som ham selv.

Og han skjønner at det å prate med pressen handler om å være tilgjengelig for publikummet sitt.

I tillegg ser han verdien av å være en del av et lag, altså ikke bare den økonomiske verdien.

– Jeg hadde ikke klart dette på egen hånd. Vi må alle ofre noe for å få et best mulig fellesskap, er en uttalelse han har kommet med.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Foto: Glen Musk

Det er forskjell på folk. Og det skal være rom for alle personligheter i idretten, som Lucas Pinheiro Braathen har vært opptatt av å kommunisere.

Heldigvis er det plass til en type som Timon Haugan.

Han er blitt en av de flotteste ambassadørene trøndersk idrett har for tiden.