Derfor smiler jeg i Gaza

Nøttebrune øyne stirrer intenst på meg. Eller mer gjennom meg. Vanligvis kommer jeg lett i kontakt med barn, og det skal ikke så mye til før vi tuller og ler sammen.

Men denne pjokken er i sin egen verden.

Når jeg går gjennom gangene på Nassersykehuset her i Gaza, pleier jeg å stikke hodet inn på rommene der det er barn og gi dem et smil, kanskje en high five, eller vi snakker litt med de få ordene vi har felles.

Hos denne gutten får jeg hverken et smil eller kontakt i det hele tatt. Han sitter på fanget til mor, og de hvite bandasjene på begge beina lyser opp i kontrast til den solbrune magen. Beina ble skadet da huset deres ble bombet. Men han er heldig – han slapp å amputere.

Gutten har ingen mimikk, men innimellom klynker han sårt. Og hele tiden river han seg i håret. Igjen og igjen prøver mor å stoppe ham, men han vrir hånden ut av hennes grep, tar tak i håret og røsker til. Det han ikke klarer å uttrykke i ord, kommer ut som selvskading.

Ute av rommet hører jeg en jentes gråt helt i enden av sykehusgangen. Noen ganger bryter det over i smertehyl som er helt hjerteskjærende.

Når jeg kommer inn i rommet, renner det store tårer ned kinnet på 10-åringen. Hun har alvorlige brannskader etter at huset deres ble bombet. Nå må bandasjene byttes, men jenta er livredd for hun vet hvor vondt det gjør.

Hver dag må hun gjennom dette, hver dag er et smertemareritt. «Hun vil bare dø», sier moren stille.

Bak hver en dør på dette sykehuset er det tragiske historier. Det er ikke en eneste en som ikke har opplevd tap av hus, jobb, venner, familiemedlemmer. Det livet de en gang kjente. Pasienter, leger, vaktmannen, vaskerne og bårebærerne forteller om det. Ja, alle kan fortelle om tap.

Det er tap på tap og lite håp om at det skal bli bedre.

Når vi etter endt arbeidsdag deler noen av historiene, klarer vi ikke helt å holde tårene tilbake, kollegaen min og jeg. Vi sitter på den lille balkongen utenfor kontoret sør på Gazastripen. Derfra har utsikt over et hav av teltduker og presenninger.

Lappeteppet av plast, stoff og ulltepper gir et slags ly for menneskene som har flyktet hit. Skur og telt så langt øyet kan se. Det som overvelder oss, er mengden av historier. Omfanget av lidelse. Hvor utrolig slitne og sårbare folk er blitt av å leve med konstant frykt for eget liv.

I elleve måneder har menneskene her prøvd å berge det de kan. Livet, eiendeler, hjemsted. Gang på gang har de måttet bryte opp for det eneste som er igjen å redde: livet.

En kollega har flyttet åtte ganger, en annen fjorten. Hver gang har de måttet ta med det lille av det de har igjen, og bygge et nytt skur på et ledig stykke land. Rett ved søppelfyllinga, ved siden av et bombet hus, mellom vrakrestene av ihjelskutte biler.

Hele Gazastripen er omgjort til en vrakhaug, og det finnes ingen steder der øyet kan hvile, og en kan skaffe seg et pusterom. Den evige summingen av droner over hodene våre minner om at det er aktiv krig, selv når bombedrønnene tar korte pauser.

Da jeg var på Vestbredden i januar, viste palestinerne seg fra den mer kjente siden: De ville ikke vise at krigshandlingene påvirket dem.

Vi er sterke, sa de. Vi er blitt vant til det. Vi tåler dette. Men nå er det første folk sier etter at de har presentert seg at de er slitne, at dette er utålelig, at de har mistet så mye som var dem kjært.

Ingen skammer seg lenger over å si at de sliter psykisk, at de strever med å sove og å holde livsmotet oppe. De griper sjansen begjærlig når de kan snakke med noen som ikke står i dette selv.

Og vi lytter, men det skjærer i hjertet. Og vi gråter. Både min kollega og jeg har vært på tøffe oppdrag før. Men dette er større og verre enn noe annet vi har vært vitne til. Ingen er uberørt. Og det er bra, tenker jeg.

Så lenge vi kan gråte over den lidelsen vi er vitne til, forblir vi humane.

Men å høre om krigen på avstand gir inntrykk av at alt er trist og mørkt. Og denne krigen er forferdelig, og av et omfang og grusomhet som jeg aldri har vært vitne til tidligere. Men som så mange ganger før, ser jeg også her at det er først når du kommer tett på at du ser de fine øyeblikkene.

Som da jenta, som er sterkt forbrent på beina, kommer tilbake til kontroll. Da hun var innlagt, hadde hun intense smerter og var redd hele tiden. Redd for alle lydene på sykehuset, redd for hvor vondt det gjorde å skifte bandasje, redd for aldri å se storfamilien sin igjen.

Hun gråt høylytt mesteparten av tiden, og det var vanskelig å trøste henne. Når hun endelig blir så bra at hun kan utskrives og bare trenger å komme innom oss et par dager i uken for å skifte bandasje, er jenta som forvandlet.

Hun har friskere hudfarge, og vi smiler stort til hverandre når vi møtes. Også mor puster lettere nå som datteren har det bedre. Livet er fortsatt beintøft, men som for mødre flest er livet lettere å bære når datteren har det bra.

Lille S. har vært innlagt hos oss i et par uker. Hun har massive brannskader i ansiktet og på overkroppen, og da hun kom inn lignet hun mest en mumie. Men hun har raskt blitt bedre, og i går lurte hun på om jeg hadde et «dronningslott» til dukkene hennes.

Etter å ha nappet med meg en kartong fra apoteket og gitt henne tape og farger, tryllet hun og søsteren frem det nydeligste dukkehus. Slik kunne vi le og leke og glemme krigen for en stund.

Så når verden er som mørkest, gjelder det å gå tett på. Det er slik man ser lyspunktene, selv om de kan være små.

Absolutt alle jeg møter har levd i overlevelsesmodus i 11 måneder. Nivået av stresshormoner er skyhøyt, og både kropp og hode er til enhver tid forberedt på at det verste kan skje.

At jeg smiler til dem jeg møter i gangene og stopper opp og tar en liten prat med alle ungene jeg ser, gjør at deres stress går noe ned. Nervesystemet får en liten pause, og for et kort øyeblikk kan de puste litt lettere.

Jeg vet at det ikke løser de store problemene, men det gir en liten psykologisk vitaminpille som kan styrke dem til å holde ut i dette marerittet.

Derfor smiler jeg i Gaza.