Våren 2012 tar tre japanske studenter av fra en kystvei like utenfor Brisbane i Australia. De har leid seg bil for å oppleve øyparadiset North Stradbroke Island. Øya er kjent for sine endeløse, hvite strender, og ifølge bilens navigasjonssystem befinner den seg kun en kort kjøretur fra fastlandet.
Det navigasjonssystemet ikke sier noe om, er de 15 kilometerne med vann og mudder som må forseres for å komme seg dit.
Overbevist om at GPS-en før eller siden vil lede dem inn på en ordentlig vei, følger studentene retningspila 500 meter i fjæresteinene før det sier stopp. Bilen sitter bom fast, og snart tvinger det raskt stigende tidevannet dem til å forlate den i fullt påsyn av en ferge med skuelystne passasjerer.
«Death by GPS»
Selv om situasjonen helt sikkert opplevdes dramatisk for de tre studentene, framstår den nok mest komisk i ettertid.
Det finnes imidlertid en rekke hendelser hvor navigasjonssystemer har lurt folk på villspor med langt mer tragisk utfall. Faktisk så mange at fenomenet har fått et eget navn på engelsk: «Death by GPS».
«Death by GPS» er skrekkeksempelet på hva det å følge GPS blindt kan føre til. Samtidig er det også mindre åpenbare, men like fullt uheldige følger av å gjøre seg for avhengig av navigasjonstjenester når man er på tur.
Vi har forsket på hva du gjør når du går deg vill, og funnene våre sier noe om viktigheten av å ha flere bein å stå på når man ferdes utendørs.
Lot bikkja finne veien
Ved å undersøke hvordan over 400 personer som har gått seg vill fant tilbake igjen, utviklet vi en oversikt over hvilke strategier og hjelpemidler folk bruker i slike situasjoner.
Tidligere har man antatt at folk i stor grad tyr til såkalt tilfeldig leting når de går seg vill. Oversikten vår viser at det som skjer, er langt mer sammensatt enn som så. Storparten av deltakerne fortalte at de benyttet helt bevisste strategier for å orientere seg.
Aller mest brukt er digitale karttjenester som Google Maps. Og når mobilen ikke lenger strekker til, begynner folk ofte å bevege seg i høyden for å danne seg bedre oversikt eller lete etter landemerker.
Deltakerne forteller dessuten om en rekke mer kreative løsninger:
Tre lot for eksempel bikkja finne veien. Enkelte orienterte seg ved hjelp av lyder fra trafikk eller elver. Andre igjen leste værfenomener og brukte helningen i terrenget for å orientere seg i et tåkedekt landskap.
Poenget er at det sjelden var én enkeltstrategi som hjalp dem å finne veien tilbake.
Et skifte i emning?
Disse funnene passer for så vidt godt overens med tidligere studier, som antyder at skandinaver generelt er gode på navigering. Det kan nok forklares med at orientering er en obligatorisk del av kroppsøving på ungdomsskolen og i videregående.
Nordmenn er dessuten ivrige turgåere. Så ivrige at DNT nærmest er blitt å regne som en hjørnestein i det norske selvbildet.
Vi lurer likevel på hvordan våre navigasjonsferdigheter vil stå seg i fremtiden. Dataen røper nemlig at et skifte kan være i emning.
For mens alle deltakerne i undersøkelsen brukte digitale kart, var det langt færre som benyttet tradisjonelle hjelpemidler som kart og kompass. Det var det først og fremst de eldre som gjorde.
Det tyder på at vi har en innkommende generasjon med et helt annet perspektiv på hvilke hjelpemidler som er tilgjengelig når man ferdes utendørs.
Mister viktige referanser
Det å ha et bevisst forhold til himmelretninger, landemerker og andre referansepunkter kan være helt avgjørende for om man finner veien tilbake når man går seg vill.
Som vi så i eksempelet med de japanske studentene, kan imidlertid anvisningene på en skjerm få oss til å overse omgivelsene fullstendig. For mens tradisjonelle kart oppfordrer til å løfte blikket og lese landskapet, har punkt-til-punkt-navigasjon ofte motsatt virkning.
Det gjør oss derfor bekymret at så mange tyr til Google Maps, eller til og med karttjenesten i Snapchat og andre sosiale medier, for å orientere seg. Ikke bare kan man miste viktige referanser på veien. Disse tjenestene gir heller ikke god nok informasjon om terrenget til å være et godt hjelpemiddel i utmarka.
Tjenestene er likevel kommet for å bli, og det må måten vi lærer folk å ferdes i naturen på gjenspeile. Det må derfor i større grad opplyses om at det finnes bedre digitale hjelpemidler når man skal på tur, som for eksempel Kartverkets «Hvor?».
Men selv med egnede turkart på telefonen er det gode grunner til å advare mot å lene seg for tungt på én strategi.
En forutsetning
En ting er at telefonen kan gå tom for batteri eller bli ødelagt – hva da?
Men det er også en sammenheng mellom hvor mange veifinningsstrategier man har tilgjengelig og hvor trygt man opplever det å ferdes i naturen. Og graden av trygghet påvirker i sin tur sannsynligheten for at man overhodet oppsøker naturen.
Det å sørge for at folk er trygge i naturen, handler slik sett ikke bare om å hindre turgåere fra å gå seg vill. Det er en forutsetning for at vi overhodet bruker den.
Gjør derfor et poeng av å være bevisst omgivelsene når du er på tur i høstferien. På den måten har du ikke bare flere bein å stå på i en vanskelig situasjon. Du er også med på å videreføre gode turvaner.
Publisert 29.09.2024, kl. 15.12