Da Olga Marie sang, lo publikum så tårene trillet

Spill av denne videoen.

Og for Guds skyld: Skru på lyden.

Denne Solo-reklamen fra 1994 gjorde Olga Marie Mikalsen til rikskjendis. Og for å si det som det er: Hun ble kjent for å synge fryktelig dårlig.

Likevel fikk hun til noe helt spesielt: en lang karriere med hundrevis av konserter både i Norge og på noen av verdens flotteste konsertscener.

Men ble Olga Marie såret over at folk lo så de ristet på konsertene hennes?

Olga Marie blir oppdaget

Det var ingenting å si på det musikalske utgangspunktet til en av de mest unike sangstjernene Norge noensinne har hørt.

Olga Marie Mikalsen ble født inn i en sangglad familie i Langevåg utenfor Ålesund i 1915. Som en «Sound of Music»-aktig klisjé var faren dirigent i det lokale koret, hvor alle de 11 barna sang. Olga Maries søstre var utstyrt med vakre sopranstemmer.

Selv skilte hun seg ut.

Hun fikk ofte høre av søsknene sine at hun sang direkte stygt. Det at hun hadde en annerledes stemme, kan skyldes tuberkulose i unge år, som tok fra henne noe av lungekapasiteten.

Olga Marie flyttet til Oslo for å studere og fikk senere en kontorjobb. Men det anonyme livet i hovedstaden skulle få en slutt.

En søndag, mens den nesten 40 år gamle Olga Marie spaserte i Frognerparken og sang litt for seg selv, ble hun stoppet av et følge. En av dem var cellist i Kringkastingsorkestret. Han sa til henne: «Du er et naturtalent og burde begynne å synge for alvor.»

Var denne oppfordringen ektefølt eller ironisk? Vanskelig å si, men Olga Marie lot seg smigre.

Hun studerte musikk og fikk sangopplæring hos dyktige pedagoger. En av dem ga henne et tvetydig kompliment: «En stemme som din fødes bare hvert 300. år.»

Etter mange år med sangtimer følte hun seg endelig klar. Like etter at Olga Marie rundet 50 år, holdt hun sin første av svært mange solokonserter.

Utover 1960- og 1970-tallet sang hun flere hundre konserter i kirker og på helse- og aldersinstitusjoner. På repertoaret sto religiøse salmer og krevende stykker av klassiske komponister som Bach, Schubert, Händel og Grieg.

I mediene fikk hun null oppmerksomhet. Men ingenting kunne stoppe ryktene om Olga Maries sang.

Kultfenomenet

Tidlig på 1980-tallet var Olga Marie i ferd med å bli et kultfenomen i Oslo. Hun sang i utsolgte konsertsaler for et overveiende ungt publikum som var ute etter å more seg.

Første gang Magne Olav Aarsand Brevik ble fortalt om konsertene til Olga Marie Mikalsen, var han tidlig i trettiårene. Han skjønte umiddelbart at dette var noe han måtte sjekke ut.

– Du skjønner, jeg har en meget spesiell form for humor, forklarer han.

Brevik forteller at en typisk konsert med Olga Marie ofte var tre kvarter forsinket. Da hun omsider skred fram på scenen, var hun gjerne ikledd sunnmørsbunad og rosa basketsko.

Så begynte hun å synge, og ingen autotune i verden kunne ha reddet det.

– Folk satt og lo som om de var gærne. Men Olga Marie enset dem ikke, hun sang bare videre.

Men så skjedde det noe rart:

– Etter hvert ble stille blant publikum. De satt bare og måpte, nærmest i vantro. Så – når konserten omsider var ferdig, ble hun møtt med en voldsom jubel, mens hun smilte og neiet og takket for seg.

En forhekset Brevik startet fanklubben Mikalsens Venner, med mottoet «nobody’s perfect». På konserter solgte de bladet «Olgas gang», som alltid hadde et intervju med hovedpersonen.

Fanklubben ble en del av den nære omgangskretsen til Olga Marie, som verken var gift eller hadde barn. De bakte, handlet og hjalp henne med å skaffe ny vaskemaskin.

– For meg var hun en slags installasjon. Sangen, måten å være på, humoren. Altså, hun besto av så mange ting, forteller Brevik.

Olga Marie satte uutslettelige spor hos folk hun møtte. En av dem var kordirigent Svein Eiksund, som akkompagnerte henne i et fullstappet samfunnshus i Ulsteinvik i 1988.

Eiksund ble slått av kontrasten: Hun førte seg som en diva, samtidig som hun var totalt ujålete.

Han husker særlig én hendelse:

– Like etter at hun hadde begynt på en låt, sluttet hun plutselig å synge. Hun la hodet tilbake, stakk pekefingeren lagt ned i gapet og nappet ut en IFA-pastill som hadde satt seg fast i ganen. Hun holdt den opp mot lyset og studerte den. Så begynte hun å synge igjen.

Da Olga Marie ble spurt om sin sceneframtreden, svarte hun dette:

– Jeg er bare meg selv. Det er løsningen på alle ting. Da er det ikke affektert og tilgjort. Det kan ikke jeg fordra.

Olga Marie elsket oppmerksomheten og tok seg god tid til å snakke med fans og journalister. Samtidig beskrives hun som en kantete personlighet som kunne være svært bestemt og temmelig selvopptatt.

Hun hadde riktignok et sterkt driv i seg og viste stor selvtillit når hun tok scenen i fullstappede konsertsaler. For, som hun sa: «Hvorfor kan ikke jeg synge Grieg når Jahn Teigen synger Puccini?»

Disse ambisjonene skulle være til stor hjelp for henne.

På sangens vinger

Olga Marie levde et enkelt liv i en knøttliten leilighet på Sagene i Oslo. Ikke nødvendigvis fordi hun var en gjerrig sunnmøring, men fordi hun brukte pengene hun tjente på å oppfylle sine største drømmer:

Å stå på verdens mest fornemme konsertscener.

I løpet av karrieren brukte hun store summer på å leie konsertsaler hvor hun kunne opptre. Hun bladde opp en god bunke franc da hun leide den sagnomsuste konsertsalen Salle Pleyel i Paris.

– Men er det noen i Paris som kjenner deg? spurte Dagbladet i forkant av konserten.

– Nei, men det kan være en fordel. Ofte kan det være en ulempe å være kjent. Men jeg averterer i avisene i Paris i god tid før konserten, så det skal nok gå bra, fortalte hun.

Selv om tilhørerne var få, sang hun i fine konsertsaler i byer som London, Stockholm og København. Med kaninpelsen rundt halsen gjorde hun ikke skam på de sangdiva-lignende tilnavnene «La Mikalsen» og «Die Olga».

Høydepunktet var da Olga Marie leide en av salene i sagnomsuste Carnegie Hall i New York for 16.000 kroner. Der holdt hun en timelang formiddagskonsert foran 53 jublende betalende.

Eller 52, da. Én av de frammøtte – en middelaldrende, amerikansk norgesvenn, ba om å få pengene tilbake. Det fikk han også.

For noen er det uvant og forstyrrende å se en konsert med klassisk musikk hvor sangeren verken holder forventet tone eller rytme. Men hvorfor blir noen så glade av det?

Olga Marie som performance-kunst

For kordirigent Svein Eiksund handlet dette utelukkende om å få lov til å ta del i hennes sangglede.

– Sangen hennes traff folk rett i hjertet. Musikk kommuniserer på så utrolig mange nivåer. Det skaper engasjement, glede, og ettertanke. Og de som var på konsert med henne, glemmer det aldri.

Olga Maries faste musikalske følgesvenn var den anerkjente svenske pianisten Jan Eyron.

Hans største konsertopplevelse sammen med Olga Marie skjedde på en konsert hvor hun traff på en høy tone.

– Da reiste publikum seg og skrek og jublet – av lykke! Vi kunne ikke fortsette sangen. Jeg har aldri i mitt liv opplevd en sånn respons. Det var fantastisk, fortalte han til NRK i 2000.

Eyron ble satt på mange harde prøver da han skulle bevare steinansiktet og holde følge med Olga Maries improvisasjoner og krumspring. Likevel holdt de utallige konserter sammen.

Da Eyron ble spurt hvorfor han ville spille med Olga Marie, trakk han fram det musikalske uttrykket agogikk.

Det handler om kunsten å improvisere og ikke følge det rytmiske grunnskjemaet til punkt og prikke. Olga Marie hadde en fri og personlig stil, og det fascinerte Jan Eyron.

Samtidig mente han at konsertene hadde elementer av performance-kunst.

– De er i høyeste grad improviserte. Hennes sangteknikk er ulik alle andres, og det gir et særpreg. Hun kan påkalle munterhet fordi hun er uberegnelig, samtidig som at tonehøyde og rytme er relativt for henne.

Men hvilken musikalsk verdi hadde sangen til Olga Marie?

Plikten til å synge

Fram mot slutten av karrieren ble Olga Marie rikskjendis, mye takket være den nevnte Solo-reklamen fra 1994, med budskapet «sannsynligvis den eneste brusen som ikke hjelper mot noe annet enn tørsten».

Samme år ble plata «Olga synger Solo» gitt ut. Hun fikk også en hit med låten «They’re Coming To Take Me Away» sammen med bandet Brothers.

Den ironiske kultstatusen ble fullbyrdet da hun var gjest i ungdomsprogrammet U Natt på NRK og satt på fanget til programleder Harald Eia.

Alt dette førte til at det var kamp om billettene til hennes årlige, utsolgte julekonserter i Oslo Konserthus. Stemningen sto i taket, og Olga Marie fikk stående applaus etter hvert eneste vers.

Jada, Olga Marie ble ledd av, og det er høyst forståelig å sitte igjen med følelsen av at hun ble mobbet.

Kordirigent Eiksund tolket det ikke sånn.

– Slik jeg opplevde det, lo folk med henne, ikke av henne. Det var mer «vi vil ha deg som du er». Det er som da Harald Eia skulle lære Else Kåss Furuseth å si «r» på TV.

Uansett hvor mye folk lo, oppsøkte Olga Marie rampelyset gang på gang, og alltid av egen fri vilje. Selv forklarte hun det med en plikt til å synge.

– Plikt overfor dem som oppdaget meg. Men også plikten overfor meg selv: For å synge er å være i utvikling.

Noen har stilt seg spørsmålet: Køddet hun med oss?

Det er jo ikke godt å vite om hun fleipet når hun sa at «hemmeligheten med min røst er at jeg aldri har øvd».

Eller da hun beskrev sitt første møte med en sangpedagog:

– Han åpnet min stemme, var en ren trollmann som dyrket fram det jeg var født med. I dag vet jeg at stemmen min er skjønn. Den er ren, for jeg synger med alle mine huler åpne, slik at strømmen av toner kommer fram.

Selv fanklubbsjef Brevik, som tilbrakte masse tid sammen med Olga Marie, vet ikke den dag i dag om hun var seriøs eller om hun spilte oss et puss.

Utallige ganger ble hun spurt av pressen om hvordan hun reagerte på at folk lo seg fillete på konsertene sine.

Olga Marie svarte alltid at det var fint at folk koste seg på konsertene, og at det var hun som lo sist.

– En gang sa hun til meg «Magne, har du noen gang sett noen ha en sånn glede av å høre en Grieg-romanse som når jeg synger dem?» forteller Brevik.

Dersom det ligger en hemmelighet her, tok Olga Marie Mikalsen den med seg i graven da hun døde i 2006.

Men hennes beskrivelse av livet på scenen tyder i hvert fall på én ting: Hun hadde en riktig så fin reise.

– Jeg lever i min egen verden når jeg er på scenen. Svever i lykkerus, og drømmer meg bort. Idet jeg landet på denne jord igjen og slår opp øynene, møter jeg høylytt applaus. Da føler jeg varmen strømme gjennom hjertet.

Anbefalt videre lesning: