Bø! Det er meg, fra Woke Norge

DRØSET: Halloween, altså. Det er tunge greier.

Foto: Anders Minge

I går var det halloween. Jeg har en tradisjon på halloween der jeg kler meg ut som ekstremt skumle ting, ringer på hos voksne folk, særlig voksne menn, og skremmer livskiten ut av dem. For to år siden kledde jeg meg ut som bygningsinspektør, ringte på, spurte om å få snakke med far i huset, og sa: «Du har ... fukt i kjelleren».

Voksne menn frykter fukt i kjelleren mer enn noe annet. Mer enn døden. En av naboene mine fikk et infarkt mens jeg sto i døråpningen, og det må jeg bare beklage.

I fjor var det nytt kostyme, denne gangen en stram dress og et skilt som opplyste om at jeg var kommunedirektør i Stavanger. Jeg ringte på dører og hvisket «vi skal bli som ... Sandnes».

Igjen må jeg ta selvkritikk. Jeg burde forstått at han fyren med det dårlige hjertet ikke ville tåle et nytt besøk. Fred over hans minne, og beklager.

I år vurderte jeg flere ulike kostymer. Et alternativ var å kle meg ut som psykolog si til mannfolkene at «din kone har sendt meg, vi skal snakke om følelsene dine, sett på en kanne med te». Ideen om å utgi seg for å være fra Folkehelseinstituttet og be mennene peke på G-punktet på en plansje ble også forkastet. Frykten var at noen ville spørre om fasiten, og da blir man svar skyldig.

Jeg vurderte også en reprise av en gammel slager. For noen år siden fikk jeg en av jentene mine, som da var sju år, til å ringe på hos tilfeldige folk og si «hei, mamma sier at du er pappaen min, husker du julebordet i 2007?».

Nok en gang ble det travelt på hjerteavdelingen på SUS, og nok en gang beklager jeg at jeg gikk litt hardt til verks.

I år sto det mellom å kle meg ut som KrFU-leder Ingrid Olina Hovland og ringe på hos kvinnelige influensere, Danby Choi-kostyme og en tur til SV-medlemmer eller det noe mer subtile formues-katte-kostymet, en tur på Eiganes og budskapet «jeg forsvinner ikke».

Til slutt endte jeg på et hippie-kostyme, litt sminke, ding-dong, er far din hjemme, og «så kjekt at du har meldt deg inn i Woke Norge, mine pronomen er hen/hinna».

Jeg har aldri sett så mange vettskremte mannfolk.