Amanda (30) har ryddet her i over 100 timer: – Tror dette er et mye større problem

1 week ago 16

Amanda Eide, i selskapet Staying Organized jobber hos anonym oppdragsgiver

Amanda lever av å rydde for andre

I denne leiligheten har hun jobbet i over 100 timer

For «Ragnhild» klarer ikke kvitte seg med tingene sine

– Før var jeg alltid stolt av hjemmet mitt. Det var alltid ryddig og rent og åpent for enhver som kom forbi. Nå er det ikke plass til meg selv lenger, sier «Ragnhild».

I hjemmet hennes sitter hun blant hauger av forskjellige typer ting og søppel som har samlet seg opp gjennom flere år.

I nærheten står 30 år gamle Amanda Marie Eide som forsøker å hjelpe til.

«Ragnhild» ønsker ikke å stå frem med sitt eget navn fordi hun synes det er vanskelig å vise at hjemmet hennes har blitt slik.

Tidligere har hun hatt et ryddig hjem, nærmest med støv på hjernen, forklarer hun selv.

Men så ble hun utbrent i jobben, og situasjonen endret seg.

– Jeg kollapset sånn at jeg ikke klarte å vaske opp lenger. Jeg ble liggende i en ball på sofaen eller i sengen og skalv. Hun vet ikke lenger hvor tingene er hen og er redd for å kaste viktige ting. Alt som ligger i hjemmet har ført til at hun har gitt opp.

– Jeg føler veldig stor skam over at hjemmet mitt ser ut sånn som det gjør nå. Det er ikke noe jeg ønsker, sier hun, og legger til:

– Det er mistrivsel, det er sorg, depresjon, avmakt. Det er bare trist, sier «Ragnhild».

Påskepynten henger fortsatt oppe.
Foto: Reidar Gregersen / NRK
Mye har bare havnet i hauger.
En gammel, nedstøvet telefon.

Amanda Marie Eide rydder hos andre og har eget selskap som heter «Staying organized».

Hun vet at hjemmet til «Ragnhild» ikke er det eneste.

– Jeg tror dette er et mye større problem enn det de fleste vet om.

De aller fleste vet ikke hvem som lever i et slikt hjem.

For det holdes gjerne hemmelig av den som sliter selv.

– Det er veldig mye på grunn av skam. Vi vil jo ikke fortelle andre om de sidene vi kanskje ikke er så stolte av med oss selv. Derfor snakker vi ikke om det. Dette er skikkelig tabubelagt, og det er derfor det er et så stort problem.

Følelser for tingene sine

De siste årene har det vært flere studier og undersøkelser knyttet til rot i hjemmet.

En av undersøkelsene viser at mange eiendeler vi har vanskeligheter med å gi slipp på, ofte er sterkt knyttet til vår egen identitet, spesielt når de symboliserer suksess, selv om de mangler funksjonell verdi.

Eksempler på slike gjenstander kan være barndomspokaler eller dyre klokker som ikke lenger fungerer. Å kvitte seg med disse kan gi en følelse av at man er litt mindre vellykket.

Videre viser en nyere undersøkelse at 60 prosent av de spurte mener det er viktig å ha et ryddig hjem for å opprettholde god mental helse.

Imidlertid oppgir mange at følelsen av å være overveldet ofte fører til at de utsetter ryddingen.

Sliter du å kvitte deg med ting?

Denne avstemningen viser ikke hva befolkningen mener om spørsmålet. Resultatet viser hva de som selv har valgt å stemme mener, og avstemningen har ikke et utvalg som gjør den representativ for alle som bor i landet.

Ragnhild tror hun lider av samlemani, selv om hun aldri har fått dette diagnostisert.

en person som sitter i et rom fullt av søppel

Klinisk psykolog Eivind Johansen har behandlet flere med samlemani, blant annet i TV-serien «Fanget i rot» i Danmark.

– Samlemani er i høy grad en slags form for spektrumlidelse hvor alle mennesker egentlig har et snev av samlemani, sier han.

Han sier vi samler for mange ting inn, som gjør at vi føler oss trygge på at vi har det vi trenger framover. For de fleste medfører det ikke store problemer.

Men hvis det skjer noe belastende i livet eller hvis man arver mye, kan det utløse samlemani fordi den følelsesmessige tilknytning til tingene blir for sterk, sier han.

– Det som kanskje er mest vanskelig, er at de fleste ikke synes at de har noen problemer som de vil ha hjelp med. De verdsetter sine ting.

Patrick Vogel

Professor emeritus ved psykologisk institutt ved NTNU

Professor emeritus, Patrick Vogel, sier problemene gjerne starter i overgang fra barndom til tenåring.

– Jeg tror 80 prosent av tilfellene har startet innen 18-årsalderen, men problemene oppstår første senere når man har blitt voksen og har bedre råd for å kunne samle på ting, sier han.

Lite kunnskap om behandling av samlemani

Psykolog Johansen holder flere kurs om samlemani i både Danmark og Norge.

Han erfarer at kunnskapen er ganske mangelfull både internasjonalt og i Norge.

– Det er mange kommuner og egentlige regionale enheter der man ikke vet verken hvordan man skal diagnostisere det eller hvordan man skal behandle det.

Eivind Johansen

Klinisk psykolog

– Inntrykket er at man står litt på bar bakke, man vet ikke helt hva det er, hvordan man skal forstå eller møte det, sier Johansen.

Mange som ser rotet, vil kanskje forsøke å raskt kvitte seg med gjenstandene til personen som sliter, men dette kan gjøre problemet enda verre, sier han.

Han forklarer at det noen steder er såkalte evidensbaserte programmer. Dit kan man henvise mennesker som lider av samlemani. På den måten kan de som sliter få effektiv hjelp.

Han kjenner ikke til at det finnes slike programmer i Norge eller Danmark.

I Canada, USA, Storbritannia og Australia finnes det slike programmer, men de er ikke veldig utbredte heller her, ifølge Johansen.

Ofte er programmene knyttet til forskningsgrupper og har begrenset kapasitet.

– Ofte bor de i egne hus, slik at de ikke blir fanget opp. De som blir fanget opp er de som bor i borettslag eller der det bor tett med folk.

Sidsel Myhr

Leder i Ananke – norsk forening for OCD og relaterte lidelser.

Sidsel Myhr i Ananke tror ikke det finnes tall på hvor mange som sliter, fordi det er så skjult. Det er kun pårørende som kontakter dem.

Hun sier det er kommunen sitt ansvar å gå inn og hjelpe de som sliter.

– Men det er få kommuner som har kunnskap om det, sier også hun.

Ananke har en selvhjelpsmanual som er basert på de mest effektive behandlingsstrategier for samlemani.

Professor Patrick Vogel sier det noen steder er gode tilbud for de som har alvorlige psykiske lidelser og som bor i kommunale boliger.

«Ragnhild» bor i Oslo kommune, men ikke i en kommunal bolig.

Seksjonssjef i Byrådsavdelingen for sosiale tjenester, Anne Folkvord, skriver i en e-post at de ikke kan kommentere enkeltsaker av hensyn til saksbehandlingen og personvernhensyn.

På generelt grunnlag må det i slike saker vurderes om det er fare for liv og helse, for at kommunen skal kunne gripe inn, skriver de videre.

Amanda Eide sier at målet med hennes firma er å hjelpe andre med å organisere og forbedre livene sine.

Hun har også bidratt til å etablere en bransjeforening for profesjonelle organiserere i Norge.

Foreningen arbeider for å utvikle støtteordninger som kan hjelpe de som trenger det mest.

Får inn store mengder

På gjenbruksplassen Resirkula i Hamar får de ofte store mengder fra dødsbo, eller ting som folk har hatt hjemme og som de ønsker å bli kvitt.

Siden gjenbruksmottaket startet opp i 2020 er det litt over tusen tonn som har blitt levert inn.

en mann og en kvinne som ser på en dataskjerm

– Det er store mengder som blir levert inn. Og så vet vi at vi fortsatt har mye der ute som vi ikke får reddet. Så vi jobber med å klatre oss oppover, sier Maria Sætersdal Remøe hos Resirkula.

Nordmenn leverer mye til gjenbruk, viser tall fra SSB.

Da NRK besøkte et stort loppemarked i Hamar, var det flere som ikke hadde noe problem med å kvitte seg med tingene sine.

– Jeg synes det er vanskelig selv å selge ting som er etter besteforeldre, oldeforeldre og foreldre, sånn sett. Men noe må man kvitte seg med, ellers så gror man jo ned, sier Anne Johansen.

Hun har et tips til de som sliter med å kvitte seg med tingene sine:

– Ta med det som aldri blir brukt.

På stativet til Sanna Krogvold (15) henger det klær. Foran ligger det både ringer og termos som hun og broren Daniel (10) skal selge.

– Det er plagg som ikke blir brukt like mye som andre, så for meg er det veldig greit å prioritere vekk de. Da kan jeg heller bruke penger på nye klær eller andre ting, sier 15-åringen.

Marianne Gulliksen elsker gjenbruk og har stått i snart ti år på loppemarkedet.

– Jeg vil ha «easy living». Jeg vil ikke flytte på så mye ting og ikke fylle opp alle skap.

Hun sier at nå som hun nærmer seg 60 år, ønsker hun å ha færrest mulig eiendeler som hun ikke lenger har bruk for.

Hvis noen synes det er vanskelig å kvitte seg med ting, anbefaler hun å ta bilder av det, slik at man kan bevare minnene uten å beholde selve gjenstandene.

Flere tips til den som sliter

Men for de som sliter med å levere inn til gjenbruk eller å kvitte seg med ting, er det ikke så enkelt å bare ta vekk ting som aldri blir brukt.

Professor Patrick Vogel anbefaler at man setter av tid til å grundig gå gjennom tingene sine, i stedet for å gjennomføre store opprydninger.

Han anbefaler også at man involverer venner eller profesjonell hjelp.

Amanda Marie Eide, som rydder hos «Ragnhild», er enig.

Hun sier det er viktig for henne at personen man eventuelt hjelper er med på ryddeprosessen fra start.

– Det beste tipset jeg har er å finne en venn eller noen i familien, en person du stoler på som kan hjelpe deg med det. Da betyr ikke det at de nødvendigvis må gjøre så mye, men at de bare er til stede.

Hun sier det er viktig at man kan stole på vedkommende som ikke presser over sine meninger på deg.

Ser framover

Selv om hverdagen er mørk for «Ragnhild» akkurat nå, ser hun framover.

– I og med at jeg har truffet Amanda, så er det et håp om å få hjelp.

Amanda Eide, som vanligvis tar 700 kroner per time for ryddeoppdrag, har oppdrag hver dag.

Hun har ikke tatt betalt for alle timene hun har brukt hos «Ragnhild», siden hun ønsker å hjelpe de som trenger det mest.

Selv om «Ragnhild» ønsker å betale, har hun ikke økonomi til det.

Eide ønsker å hjelpe de hun kan. Hun fortsetter å hjelpe som profesjonell organiserer, men hennes rolle er bare de fysiske gjenstandene.

Hun mener det burde vært flere involvert.

– Vi må få mer kunnskap om dette feltet og metoder som kan hjelpe. Derfor er jeg veldig opptatt av at vi trenger et tverrfaglig samarbeid, hvor vi kan samarbeide med leger, sosialarbeidere og psykologer.

Hun håper på et gjennomslag.

Foreløpig må «Ragnhild» vente, fordi Eide også trenger en inntekt og kan ikke jobbe gratis hele tiden.

– Jeg har ikke lyst til å stå opp. Det er bedre å ligge i senga med en bok og lese, eller være i drømmeland når jeg klarer å sove. For det er et bedre ... Da skjer det noe.

Read Entire Article