Å skjerpe inntektskravet fører ikke til mer integrering. Snarere det motsatte.

En bærekraftig innvandringspolitikk er en politikk som ivaretar både samfunnets behov og enkeltmenneskers rett til familieliv, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

I realiteten medfører det at mange innvandrerfamilier blir sittende fast i fattigdom.

Med stortingsvalget rett rundt hjørnet er innvandring et hett tema. Nylig uttalte Arina Aamir og Stefan Heggelund i Høyre at de ønsker en drastisk økning av inntektskravet for familiegjenforening. Problemet er bare at det å skjerpe inntektskravet ikke fører til mer integrering, men snarere det motsatte: økt barnefattigdom og utenforskap.

Høyre foreslår å øke inntektskravet for familieinnvandring til en årsinntekt på 660.000 kroner. Målet er å sikre en mer bærekraftig og kontrollert innvandringspolitikk. Jurk (Juridisk rådgivning for kvinner) mener imidlertid at en økning ikke er et egnet tiltak for å oppnå dette.

Grunnvilkåret for familieinnvandring er at man har noen i nær familie som allerede bor i Norge, eksempelvis grunnet arbeid. Som navnet tilsier, er det en oppholdstillatelse som gis for gjenforening av familier. Den er dermed avgjørende for å ivareta retten til familieliv. Ordningen gjør det mulig for ektefeller og barn å bo sammen, noe som sikrer stabilitet og trygge oppvekstvilkår.

Blir sittende fast i fattigdom

Gjennom å bistå kvinner som har et udekket rettshjelpsbehov, erfarer Jurk at dagens inntektskrav på snaut 400.000 kroner allerede er utfordrende å oppfylle for mange. Utlendingsnemnda påpekte i november 2024 at den vanligste årsaken til avslag nettopp er at referansepersonene ikke oppfyller inntektskravet.

Gjennom vår saksbehandling erfarer vi at det er et viktig kjønnsperspektiv i disse sakene: En del av kvinnene Jurk kommer i kontakt med, ønsker å få ektefellen sin til Norge, men står alene med forsørgeransvar for barn og er ofre for tidsklemma. Til tross for hardt arbeid for å sikre både inntekt og omsorg strekker ikke tiden til. Dersom ektefellen fikk komme til Norge, ville vedkommende kunne bidra både økonomisk og i hjemmet og slik styrket familiens økonomi.

Å heve inntektskravet vil derfor ikke nødvendigvis bidra til mer selvforsørgelse og bærekraftig innvandring. I realiteten medfører det at mange innvandrerfamilier blir sittende fast i fattigdom.

Lite treffende argument

Aamir og Heggelund argumenter også med at familieinnvandringsreglene kan føre til at personer med innvandrerbakgrunn presses inn i ekteskap, med den hensikt at en person skal få oppholdstillatelse.

Dette er det imidlertid tatt høyde for i regelverket, som krever at ekteskapet hverken kan være et tvangsekteskap eller et omgåelsesekteskap. I tillegg er hovedregelen at begge parter må være over 24 år, nettopp for å forebygge slike ekteskap.

Med flere eksisterende reguleringer som er skapt for å fange opp slike tilfeller, blir dette argumentet lite treffende.

Barn må bli i hjemlandet

Det er også viktig å understreke at inntektskravet ikke bare rammer voksne og deres partnere, men også foreldre som vil hente barn til Norge. Det finnes unntak for barn under 15 år uten omsorgspersoner i hjemlandet. For en 16-åring som er alene, må forelderen derimot oppfylle kravet.

En økning vil derfor også føre til at flere barn må bli i hjemlandet uten helt nødvendig omsorg.

Jurk er kritiske til at familieinnvandringsregler strammes inn på denne måten. En bærekraftig innvandringspolitikk er en politikk som ivaretar både samfunnets behov og enkeltmenneskers rett til familieliv. Jurk mener at en økning av inntektskravet ikke er veien å gå for å oppnå dette, men snarere et skritt bort fra målet om økt integrering.