Vil du være med, så heng på! Anmeldelse: «Jeg elsker Dickens»

Hilde Østby Foto: Agnete Brun

Et spinnvilt tankeeksperiment om H.C. Andersens sommer hos Charles Dickens? Ja takk!

• Oda Faremo Lindholm

torsdag 1. august kl. 12:22

Jeg elsker Dickens

Tittel: Jeg elsker Dickens

Forfatter: Hilde Østby

Forlag: Kagge

Sjanger: roman

Pris: 429

Sidetall: 332

«Haha, hjælpes, for en bok!», er følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest «Jeg elsker Dickens». Og da på den gode måten.

Hilde Østby er forfatter, skribent og idéhistoriker, med flere hyllede bokutgivelser bak seg. «Jeg elsker Dickens» er hennes andre roman. Hennes første, «Leksikon om lengsel», mottok strålende kritikker, blant annet her i VG, da den kom ut for 11 år siden.

Sommeren 1857 tilbringer den verdensberømte danske forfatteren H.C. Andersen altfor mange uker hjemme hos Charles Dickens og hans familie i England. Den reelle hendelsen ble i ettertid harselert med av Dickens selv, som fremstilte Andersen som uten sosiale antenner, klengete og rar.

«Han snakket fransk som en villmann og engelsk som om han var døvstum.», skrev Dickens om Andersen i et brev til den britiske statsministeren Lord John Russell etter besøket.

Men hvorfor endte det sånn?

I «Jeg elsker Dickens» tilhører fortellerstemmen en arkivar som jobber seg halvt gal under researchen til sin meget alternative biografi om den danske forfatteren. Arkivaren vender stadig tilbake til i den sommeren, og skriver en versjon av hva som kan ha hendt, som jeg vil tro vil bryte ganske så diametralt med det som finnes av H.C. Andersen-biografier der ute.

«Vi biografer leker med dukker. Eller kanskje ikke egentlig så mye med dukker som med ekte mennesker som kryper ut av papirer og notater og falmede bilder, og som vi fyller med alt vi kjenner igjen og som minner om oss selv, vi blåser dem opp med varm luft rett fra lungene, det er som hjerte-lunge-redning for de døde. Det som berører oss ved den biograferte, er gjenskinnet av vårt eget ansikt, og derfor er det etter hvert vanskelig å skille Andersen fra meg selv».

Slik reflekterer arkivaren – som heller enn å skjøtte sine oppgaver hos Riksarkivaren, bruker stadig mer av sin arbeidstid på å dykke ned i kilder som kan bygge opp under det som skal være biografiens store funn. Historiene om Andersen og arkivaren utgjør til sammen en heftig, forvirrende, rørende og innsiktsfull fortelling om den ekstreme kraften som finnes i kjærlighet, ikke minst av den ulykkelige sorten. Og om hvordan ensomhet og annerledeshet påvirker oss mennesker. Dette er emner Østby har skrevet godt om også i sakprosaformat tidligere.

På tross av sitt alvorlige tematiske bakteppe er det viktig å få frem at «Jeg elsker Dickens» er en veldig morsom bok. Å bevitne Østbys fantasi løpe løpsk er en livsbejaende affære om man bare gir seg hen. Det mates hele tiden på med uventede og bisarre vendinger – mot slutten litt på grensen av hva som er mulig å henge med på. Men forfatterens euforiske, nærmest maniske skrivestil smitter over på leseren. Igjen, på den gode måten. Dette er en bok det er vrient å legge vekk.

«Jeg elsker Dickens» er et øyeåpnende tankeeksperiment omkring skjebnen til en av vestens største eventyrforfattere, ispedd også en hel del reelle detaljer. Så for å oppsummere denne leseopplevelsen føles det helt på sin plass å sitere hans eventyrforfatterkollegaer, Asbjørnsen og Moe:

«Vil du være med, så heng på!».