Våre helter – og de som aldri får sjansen til å bli det

Aida, Merethe, Birgit, Salum, Helle Sofie, Fredrik, Tommy.

Vi er inne i avslutningen av den 12-dagersperioden der vi alle er på fornavn med dem.

Slik vi alltid er med norske utøvere som vinner medaljer for den stolte nasjon i store mesterskap.

Målet til sjefen for den norske delegasjonen, Cato Zahl Pedersen, var seks medaljer i Paralympics i Paris. På bare 18 utøvere.

Det er noe befriende ambisiøst med slike mål, etter at Norge bare tok fire medaljer i Tokyo for tre år siden.

Og utøverne har innfridd. Den norske troppen reiser som kjent hjem med sju medaljer, inkludert Tommy Urhaugs imponerende gull.

Tilbake i skyggene

Prestasjoner som å hevde seg i toppen i en av de 549 øvelsene Paralympics 2024 har bestått av krever sitt – i form av unike utøvere, men også et apparat rundt dem som er i nærheten av eller på linje med dét funksjonsfriske idrettsstjerner har tilgjengelig.

Det krever profesjonalisert trening, et treningsmiljø av tilstrekkelig kvalitet, fysioterapi og i paraidretten tidvis også hjelpemidler.

I tillegg til de selvfølgelige faktorer for all toppidrett: tid og penger.

Våre 18 deltagere, som dessverre er et antall langt unna det Norge burde hatt med, har i større eller mindre grad det rammeverket som trengs for å lykkes på det aller øverste nivå i paraidretten.

Men når rampelyset, symbolisert ved den olympiske ildballongen ved Place de Concorde endelig slukkes, vil også de være tilbake til å bli omtalt ved etternavn.

Da er Aida bare Dahlen, i selskap med Tveiten, Skarstein, Kashafali, Sagøy, Solberg og Urhaug.

For ingen kan fortsatt påstå annet enn at paraidretten i Norge til daglig beveger seg i skyggene. Når det gjelder oppmerksomhet eller midler.

Ingen virker heller å ha viljen til å gjøre det som skal til for å skru opp lysstyrken. Selv i dette rikeste av alle land.

Veien til relevans

På en litt annen måte enn når det gjelder OL, er det verdt å gjøre seg noen tanker om hva det viktigste med paralympiske leker er. Selv når det er en allmenn aksept at dette i 2024 er et gigantisk toppidrettsarrangement mer enn noe annet.

«Det viktigste er at vi er relevante», sa Andrew Parsons, president i den internasjonale paralympiske komité, IPC, før lekene.

Men hvordan oppnår man egentlig noe så abstrakt som «relevans»?

Er det gjennom synlighet?

Sportslig ære?

Unike rollemodeller?

Antall medaljer man kan ta med hjem?

Hvor mange man kan inspirere videre?

Eller rett og slett hvor mange politikere man kan åpne øyne hos?

For det dreier seg om å vise man kan. På tross av.

Også for funksjonsfriske er det jo på tross av.

Man skal gjøre ting ingen andre klarer – eller du selv noen gang tidligere har maktet.

Men for mange som driver med paraidrett er utfordringene nødvendigvis mer omfattende.

Da må man ha hjelp.

Topparaidrettens kår

For norske parautøvere på elitenivå er forutsetningene stort sett meget gode.

Olympiatoppen, særforbundene, Stiftelsen VI, som er et Aker-prosjekt med stor betydning for norsk paraidrett.

Den på topplanet.

Der armdrevne sykler finjusteres og NTNU bidrar til å optimalisere seter i robåtene eller rullestolene.

Men når paraidretten skal ut i det nevnte lyset og vise for hele verden hva den er på sitt aller ypperste, må man også snu seg rundt og se hva og ikke minst hvem som fortsatt blir igjen i mørket.

Mer enn noe skal Paralympics være en enorm inspirasjon. Til å forstå hva som faktisk er mulig, selv når de fysiske utfordringene til tider er monumentale.

Den viktige inspirasjonen vil derfor være om Paralympics får flere andre med funksjonsnedsettelser ut i aktivitet.

Da kan vi snakke om relevans.

Ikke at alle nødvendigvis blir toppidrettsutøvere.

Men man kan fort få en ny dimensjon i tidvis kompliserte liv bare gjennom aktivitet. Aktivitet er inspirerende. Det er helsebringende. Det er sosialiserende. Det er veien til et litt rikere liv for mange. Eller for bare den ene.

Som likevel er nok.

Det virker logisk. Åpenbart. Selvfølgelig. Og så likevel ikke.

For i Norge er det vanskelig å se at dette er en logikk som virkelig verdsettes fra politisk hold. Fra noe politisk hold.

Hvilket gjør det enda enklere å adressere. Og enda mer frustrerende, hvis man prøver å forstå.

AKT26

Ett eksempel som ofte – relativt sett – trekkes frem, er den såkalte 26-årsregelen.

Eller AKT26, som det i virkelighetens byråkratspråk heter.

Dels trekkes regelen frem fordi den er grunnleggende uforståelig.

Dels fordi den er et grelt eksempel på hvor stort det reelle behov for stimuli faktisk er.

Det dreier seg om såkalte «aktivitetshjelpemidler».

Alt som kan bidra til at funksjonsnedsatte får bedre muligheter til å utøve aktivitet og idrett. Rullestoler. Sitteski. Håndsykler, Kajakker. Kjelker. Og veldig mye annet. Som koster.

Har du fylt 26 år – som er en grense ingen egentlig kan forklare hvor kommer fra – er det likevel en begrenset pott du kan søke støtte fra.

Når potten er tom, må du vente til neste år før du kan søke.

Og prøve å holde i håpet. For mange om et rikere liv.

Så brutalt er dette.

Og det er ingen garantier for at det blir noe bedre året etter.

For 2024 ble denne potten på SVs initiativ justert opp fra 60 millioner kroner til 80.

Uten at det betydde særlig mye, skulle det vise seg.

Den politiske pekelek

Allerede i slutten av januar var potten tom.

Som var ny rekord, med negativt fortegn. Og de som ikke fått tilskudd, må altså vente 11 nye måneder med å i det hele tatt få søke.

I en debatt under Arendalsuka anslo visepresident i Norges idrettsforbund, Arne Bård Dalhaug, det reelle behovet til 200 millioner kroner.

Om dette er enormt mye eller en sum Norge kunne tatt seg råd til å investere i noe som potensielt kunne spare utgifter langt utover denne summen, skal jeg overlate til hver enkelt å vurdere.

Ingen vet jo heller hva slags virkning det kunne ha.

Men det er en slags enighet om at hver ekstra krone ville kunne ha betydning for de enkeltpersoner dette faktisk gjelder.

Likevel er ingen villige til å ta sjansen. Fordi det åpenbart ikke føles verdt det.

Paraidrett er dyrt – og gir også tradisjonelt lite medieomtale.

Det blir ikke bedre av at det er uklart hvilket politisk fagområde dette egentlig hører under. Kulturdepartementet vil peke på Helse- og omsorg. Helse- og omsorgsdepartementet peker på Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Og hvem Tonje Brenna da peker på, vet hun bare selv.

Ingen er uansett villige til å forsøke å skape endring.

Fra aktivitet til idrett

En funksjonsnedsatt person som kommer i aktivitet er potensielt en funksjonsnedsatt person med færre helseplager og et rikere sosialt liv. Mangelen på slike faktorer i et liv er fort kostbare. For den enkelte, mest av alt, men også for samfunnet.

Og så ligger det nødvendigvis en mulighet for idretten i dette.

Dette handler i utgangspunktet ikke om toppidrett. Som er en viktig nyanse.

Viktig, men likevel ikke nødvendig.

For mange av de som kunne blitt parautøvere på mer eller mindre høyt nivå får aldri en reell sjanse med begrensninger som dette.

For én ting vi faktisk er rimelig enige om i dette privilegerte landet, er at bredde skaper topp. Jo bredere pyramiden er nederst, jo høyere vil toppen strekke seg.

Kanskje kunne Norge på sikt også hevde seg i lagidretter i paraklassen. Der har vi foreløpig langt igjen til paralympisk nivå, i motsetning til eksempelvis Danmark i rullestolbasket.

I stedet gleder vi oss fortsatt over våre nåværende helter, Aida (33), Birgit (35), Tommy (44), Salum (30), Merethe (29), Fredrik (22) – og ikke minst Helle Sofie på nettopp 26.

For tallet her er og blir 26.

Det var selvsagt den 26. dagen i januar potten for aktivitetsmidler for de over de 26 år var tom.

Og med dét forsvant kanskje for noen drømmene om delta i neste Paralympics.

Det i Milano og Cortina. Vinteren 26.