«Vakkert norsk spilleventyr»

Alt er på skakke når Snusmumrikken vender tilbake til Mummidalen etter sin årlige vinterreise.

Parkvesenet og politiet har bygd stygge, lukkede parker der det brukte å være uberørt natur. Samtidig har de plassert haugevis av forbudsskilt i naturen. Elven har tørket ut. Mange er redde.

Og Mummitrollet – bestevennen til Snusmumrikken – har forsvunnet.

Du trer inn i rollen som den nysgjerrige og hjelpsomme Snusmumrikken. Historien er helt ny, men fremstår som en trofast spillversjon av Tove Janssons snart 80 år gamle univers.

SETT NATUREN FRI: Skilt som forteller deg at «her får du ikke gå», «ikke rør dette» og lignende, irriterer Snusmumrikken, som er en elsker av viltvoksende natur.

Snusmumriken stikker når vinteren kommer, og returnerer på våren. Men akkurat denne våren er det mye som er annerledes i Mummidalen, og Snusmumrikken må komme til bunns i mysteriet.

Den mystiske skikkelsen Hufsa er som vanlig med. Men hva er det Hufsa vil, og er hun egentlig farlig? Den som spiller får se.

Snusmumrikken er en filosofisk landstryker som setter pris på naturens fred og ro. Spillet lykkes med å skape et audiovisuelt univers som passer til karakteren, skriver NRKs anmelder.

Mummimamma er bekymret for grønnsakshagen sin.

Foto: Hyper Games/Raw Fury

Hufsa og Lille My

Det betyr at du får et kjært gjensyn med Mummidalens bukett av kjente og kjære rollefigurer, fra Lille My til Hufsa. Deres mange særegenheter vitner om respekt for opphavet.

Den vakre, håndtegnede visuelle stilen til det norske studioet Hyper Games står også svært godt ved siden av Janssons karakteristiske tegninger.

Ikke minst gir musikken til den islandske indie-favoritten Sigur Rós en helt nydelig og melankolsk innramming.

De fæle forbudsskiltene skal fjernes. Grotter skal utforskes. Mysterier skal løses.

Den fredfulle balansen i dalen skal gjenopprettes, rett og slett.

Instrumenter som våpen

Opplevelsen og oppgavene er like rett-på-sak og sobert formulert som de presise historiene til Tove Jansson.

En rar liten skapning trenger hjelp med å finne sitt eget navn. En annen har mistet favorittleken sin. En edderkopp nekter å flytte på seg. En usynlig person har mistet klærne sine. Flotte, små historier som gir opplevelsen tekstur og dybde.

«Våpnene» dine er forskjellige musikkinstrumenter, som kan påvirke fugler, maur, krokodiller og andre dyr. Et nikk til fløyten i «The Legend of Zelda: Ocarina of Time», kanskje.

«Snusmumrikken» fremstår i det hele som en noe nedstrippet og forenklet Zelda-opplevelse. Og det er en minimalistisk tilnærming som fungerer utmerket.

For det vokser frem en helhet som gjør inntrykk. Den stemningsfulle musikken, den vakre visuelle stilen og kreativiteten i oppgavene som skal løses kler Mummiverdenen svært godt.

Limet er det flotte manuset, som blander fengende eventyr med små sidespor om ensomhet, det å ikke høre hjemme, manglende selvtillit og andre menneskelige utfordringer.

Det seriøse bakteppet er krydret med spisset og ofte vellykket humor.

Barnlig skråblikk

Dette barnlige skråblikket på kjente problemstillinger er nok hovedgrunnen til at Mummidalen-universet har tilhengere i alle aldersgrupper.

Så selv om dette spillet nok treffer yngre spillere best, er det mye å hente for oss litt eldre også.

Det er gøy å skyte monstre med laservåpen, men jeg setter stor pris på spillopplevelser som finner andre, mer subtile veier inn til hjertet mitt også.

«Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen» gjør nettopp det.

Dette er et stilsikkert og vakkert pusterom i spillenes verden.

PS: «Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen» lanseres 7. mars. Det er testet på Nintendo Switch, og lanseres også til Windows og Mac. Versjoner til iOS og Android kommer senere i år.