Trump kan bli sittende etter 2028

<-BÅRD LARSEN

historiker i den liberale tankesmien Civita

Det kan være, men usikkerheten er stor.

Det er heller ikke helt usannsynlig at Trump, hvis han har helsen noenlunde i behold, ikke vil gi fra seg makten i 2028.

Han har ettertrykkelig vist at han ikke respekterer demokratiet før og det er ingenting som tyder på at han har endret mening i dag.

Tvert imot, så kommer han stadig tilbake til at han vil sitte en tredje periode.

Hvis helsen mot formodning ikke holder, vil visepresident Vance eller andre fra MAGAMAGA står for "Make America Great Again", som er et slagord og en bevegelse assosiert med Donald Trump og hans tilhengere.-bevegelsen overta. De har for lengst vekslet inn forestillingen om dypstaten og riggede valg. Republikanerne er blitt et vaskeekte autoritært parti og det er slik vi må forstå dem.

De største hindrene for en normalisering av amerikansk politikk er informasjonskanalene og MAGA-segmentet (både politikere og velgere).

Uansett hva vi måtte mene om årsaksforhold i det amerikanske dramaet, så har svært mange amerikanske velgere latt seg overbevise av hevngjerrige og brutale budskap.

De er blitt gitt en frihet til å være skamløse.

Det er mye våpen i omløp og den postfaktuelle flommen som har overbevist MAGA-velgerne er vanskelig å reversere. Alt av hat, konspirasjonsteorier og vanvittige meninger er vanskelig å nøste opp i og korrigere.

Og har vi verktøyene til det?

Sannsynligheten for fortsatt radikalisering er nærliggende. Dette er dessverre et globalt fenomen.

YtringsfrihetsnihilismenYtringsfrihetsnihilisme er en holdning der ytringsfrihet brukes til å rettferdiggjøre spredning av hat og desinformasjon uten ansvar., alternative medier og sosiale medier eid av medløpere og maktopportunsiter vil i overskuelig fremtid være tilretteleggere for autokratisk og kleptokratisket styresett der ledere bruker sin makt til å stjele landets ressurser for personlig vinning. makt.

Trump og MAGA har dessuten synliggjort det vi har visst lenge, nemlig at den eneste virkelige fellesnevneren for verdens diktaturer og autoritære stater, er at de er kleptokratier.

Radikaliseringsfellen tilsier også at når radikale aktører går langt nok, så vil de nå et punkt der det knapt er noen vei tilbake, fordi de gjør seg skyldige i grove forbrytelser som ville blitt straffeforfulgt i en fungerende liberal rettsstat.

MAGA/Trump er over dette vippepunktet allerede.

Trumps første uker har vært en oppvisning i sjokkstrategier. Det handler om å lamslå, ikke bare institusjonene, men også medier, opposisjon og folk flest.

Mange setter sin lit til at domstolene vil gripe inn mot Musks massakre av statsapparatet, men domstolene klarer neppe å henge med i svingene. Regn med at Trump vil gi blaffen i dem etter hvert.

Der skamløsheten og tilstrekkelig vilje hersker, er institusjonen lettere bytte en det vi ønsker å forestille oss. Det kalles «state grabbing» på amerikansk.

Trumps andre periode vil ganske sikkert føre til elendighet for amerikanerne. Mange setter sin lit til at folk flest vil våkne en morgen og forstå at de er blitt lurt.

Det kan vi håpe på, men det er ikke sikkert at så vil skje.

Trump og MAGA sitter nå på et apparat som enkelt kan snu nederlag til seier. Der ingenting er sant er alt mulig.

De kan endre historien etter eget forgodtbefinnende, og derfor også finne skyldnere helt andre steder enn der skylden hører hjemme. Språket vil naturligvis være hatefullt og mobiliserende.

Det er god grunn til å frykte at Demokratene ikke har nok å stille opp med mot alt dette. Ikke på grunn av manglende vilje.

De har verken språk eller metoder som i en rasjonell ramme kan motvirke den løgnaktige skamløsheten og det grovt autoritære som er MAGA i dag. Samvittighet er blitt overflødig.

Det har dessuten bredt seg en forventning, nærmest et krav, om at fascismen ikke kan bekjempes uten at Demokratene som ved et trylleslag løser alle underliggende problemer som har «skapt», eller til og med er «skyld i» trumpismens seiersgang.

Det er ikke mulig og kommer derfor ikke til å skje. Til det er utfordringene for mange og for sammenvevet.

Det er mye snakk om polarisering for å beskrive det som skjer i USA. Selve ordet polarisering er her ganske misvisende, fordi det antyder at det er en likesidet maktkamp på gang. Det er ikke sant.

I realiteten er det Trump og MAGA-bevegelsen som er driverne av radikaliseringen av Amerika. Det som finnes av radikale blant Demokratene er randfenomener. Hos republikanerne er radikalisering blitt partiets doktrine.

Denne uforsonlige og vanvittige radikaliseringen har mange steder gjort det svært vanskelig å opprettholde godt naboskap.

Dette gir oss noen mulige, altså ikke uunngåelige, men lite hyggelige scenarioer:

a) MAGA lykkes, USA blir en fascistlignende autoritær stat og opposisjonen settes sjakk matt. Pengemakten og mediene innretter seg. Legfolk passiviseres.

Mennesker i større eller mindre maktposisjoner har en egen evne til å tilpasse seg. Autokratier skal bemannes og det har aldri skortet på villige, selv når overføringen av makt er basert på vold og undertrykkelse.

b) Borgerkrig, høy- eller lavintensiv. Vi kan se for oss mulige løsrivelser (østkysten, vestkysten), men dette er vanskelig, gitt at MAGA har solid oppslutning over alt.

Hva så med Europa? Og hva gjør vi med Putin og Kina? Det er bare å gruble ... Selv om EU har lovet å ta igjen mot Trumps trusler om både det ene og det andre, kan land i Europa føle seg tvunget til «alenegang».

Det vil si at de på sin egen måte og med sine egne forutsetninger vil søke å blidgjøre Trump og dermed unngå økonomisk, eventuelt også geopolitisk, konflikt.

Hvis Europa ikke klarer å samle seg som en motkraft, politisk, verdimessig og økonomisk, er vi overlatt til den nye virkeligheten der kun makt gir rett og der de små må underkaste seg bøllenes diktat.

Det hjelper ikke akkurat på at radikalkonservative populistpartier, som i det store og hele deler MAGAs verdensbilde, noen av dem med et godt forhold til Putin også, fosser frem. Om få år kan de sitte med regjeringsmakt flere steder.

Ukraina-krigen viste positive tegn til europeisk samhold, men konsekvensen og varigheten av krigen sliter på optimismen. Trumps vanvittige hardkjør er allerede en betydelig stresstest.

Er det som en gang holdt den europeiske unionen samlet, i ferd med å gå i oppløsning? For eksempel påpeker den bulgarske forfatteren Ivan Krastev i boken «After Europe» at den kollektive erindringen av andre verdenskrig har begynt å falme.

Halvparten av alle femten- og sekstenåringer i Europa vet ikke at Hitler var en diktator, mens en tredjedel tror at han forsvarte menneskerettighetene, skriver han.

«At noe fremstår som absurd og irrasjonelt betyr ikke at det ikke kan skje, det vet vi fra historien», skriver Krastev, og henviser til Timur Vermes satiriske roman «Han er her igjen: Ville vi kjenne igjen Hitler om han kom tilbake?»

I denne boken står en sjarmerende Hitler opp fra de døde og blir talkshow-kjendis. Innholdet er som før, mens innpakningen er moderne. Folk blir usikre på om det er samme mann.

Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. For alt vi vet går alt mye bedre enn pessimister vil ha det til.

Men ikke sett alle sparepengene på det.