«Stemningen i låten er kald og rå»

Marstein + Girl in Red – «Rødt, hvitt, blått»

Skal man først lage en låt til en anledning, enten det er jul, russetid eller fotball-VM, så er det dummeste (og kjedeligste) man kan gjøre å prøve å følge en mal. Det er de som har et eget take på det som står igjen som vinnerne.

Jeg kan like flere av de andre VM-låtene som er laget i år, og skal gaule til «Sammen for Norge» og «No skal det skje» mens jeg venter på Sør-Korea – Tsjekkia klokken 04.00 neste torsdag. Men i dag kom det en låt som kan komplementere «Alt for Norge» og «Bønda ifra Nord», ikke prøve å erstatte.

«Rødt, hvitt, blått» har absolutt også en klisjefylt tekst, men stemningen i låten er kald og rå. Marstein og Girl in Red sin vokaler matcher perfekt, og refrenget kan du utenat før du har hørt låten. Det blir nok likevel ikke en pub-allsang favoritt, men det er en kort liten låt som jeg virkelig digger.

Gjenfødt Kultur – «Postkort. 9.12.25»

Rapkollektivet fra Larvik liker ikke å sitte stille lenge, og følger allerede opp fjorårets EP «Kollektivt Handlingsproblem» med en ny mikstape! Singelen «Postkort 9.12.25» viser hvordan gruppen skiller seg ut i det norske rapmiljøet, og beviser at de er blant de beste i sin klasse.

Produksjonen er så varm at den grenser til forvrenging, med funky gitarer, myke pianoakkorder, en stødig bassgroove og cinematiske strykere som går på loop. Dette er et herlig bakteppe for en sommerserenade! Låten tar for seg forhold ødelagt av distanse, og bruker postkort som metafor for å ta kontakt igjen.

Endre, Hadi og Amin er blant landets beste på å levere fengende flows, og bretter inn både melodiske og tekstlige motiver gjennom versene og refrenget. En spesiell utmerkelse må gå til Endre for nok et utrolig fengende refreng med fantastisk sing-along-faktor. Jeg vet at jeg kommer til å synge på denne hele sommeren!

Ylva – «Kyss meg»

I fjor fikk Ylva en superhit med «Årets låt»-nominerte «Maskulin».

Den ble sluppet 5. juni 2025, og nøyaktig ett år etterpå slipper hun nå en ny poplåt som holder samme skyhøye nivå.

«Kyss meg» er skamløs R&B som på én side høres ut som noe Timbaland eller Robin Thicke og Farrell kunne sluppet på starten av 2010-tallet, og på den andre siden høres ut som noe Dua Lipa kunne sluppet på starten av 2020-tallet.

Det er en svært heldig miks av det beste fra de to produksjonsstilene, bare med rå vokal på kristiansandsdialekt på toppen av det hele.

Som på «Maskulin» strutter 25-åringen av selvsikkerhet på «Kyss meg» – både i bruken av stemmebåndet og i ordene som triller ut. Det er rett og slett «empowering» å høre på dette i vårsola.

Ramón – «Varm»

Kordfløyel – «Soria Moria»

Om jeg noen gang skal lage en treningsmontasje, kommer «Soria Moria» til å være lydsporet. Fra start blir man truffet av skarpe synthtoner før man så blir overveldet av kraftpop hentet rett fra fra 80-tallet.

Dette høres kanskje ikke så veldig fristende ut i 2026, men på finurlig vis oppleves ikke denne smått teite nostalgibomben som irriterende. Faktisk så gjelder det stikk motsatte. Her snakker vi pur glede.

Tekstlig er «Soria Moria» like banal som Hubbabubbaklubb sin «Mopedbart»; musikalsk er den like spretten som «Inspector Norse» av Todd Terje.

Med et sammensurium av ulike popinspirasjoner har oslogjengen i Korfløyel prestert å blande sammen flere musikalsk utdaterte elementer til noe langt friskere enn bestandelene.

Dansefaktoren er høy og smilebåndet trekkes langt opp til ørene.

Lars Vaular – «PTSD/ekstremisme»

Forrige fredag slapp bergenslegenden Lars Vaular albumet «Episoder av evighet», et album han selv mener er klassisk rap/hip-hop. Dette viser seg tydelig fra andresporet, «PTSD/ekstremisme».

At Vaular er en kul rapper med både stor K og R har det egentlig aldri vært noen tvil om. Men, med kombinasjonslåten «PTSD/ekstremisme» blir dette så innmari tydelig at man ikke kan gjøre annet enn å la seg overvelde.

Der «PTSD» bygger på en oppkappet soul-sample og kvasismarte tungekrøllinger er «ekstremisme» hardtreffende tekstlinjer over en enkel, men tung, trommebeat. Begge delene av låten er umulig å ikke kontinuerlig sitte og nikke til.

«PTSD/ekstremisme» er fire minutter med klassisk hiphop i aller feteste forstand.