Sval – «Flere liv»
Ser vi bort fra julelåten Sval slapp i 2024, så har hun ikke gitt ut en egen låt på norsk siden singelen «Alt vi skulle bli» i 2021. Før det må vi tilbake til 2014.
Sval på norsk er med andre ord sjelden vare, men når det først kommer en låt, så treffer den ofte en nerve. Dagens «Flere liv» er ikke verdens mest kompliserte, men da jeg hørte refrenget første gang ble jeg varm i hele meg.
Se for deg følgende scenario: Du er på en sommerfest og har flørtet med noen hele kvelden. Men rett før dere skal dra, skjønner du at vedkommende er opptatt. Du blir trist, men nekter å gråte. Du skal være livsglad på vei hjem fra festen og føle at du er i en filmscene. Dette er låta for en slik anledning.
Veps – «Walking (My Black Dog)»
Veps har gitt ut to album før, debuten «Oslo Park» frå 2022 og 2024-albumet «Dedicated To», og har eksperimentert med både lydbilete og tilhøyring i bransjen.
No er dei signert av svenske PNKSLM (Punkslime), eit plateselskap med ei rekke alternative og smått slaskete artistar i katalogen.
Veps er langt frå slaskete, men dei har ikkje like mykje futt i seg på denne plata som dei har hatt tidlegare. Dei læt tristare, mattare og meir slitne. Samstundes har dei sjeldan høyrdest betre ut.
Etter intro-sporet glir dei over i singelen «Walking (My Black Dog)».
Den er ei perle av ein låt som minner om både «(Don’t Fear) The Reaper» og dei tristaste balladane til Courtney Love sitt band Hole. Og så avsluttar ho med langsame pianotonar som har den same bitande, einsame tristessen som avslutninga til «Asleep» av The Smiths.
Dette er eit utdrag av ei anmeldelse av Veps sitt album «Churchyardstreet 8B». Les heile her!
Makosir + Ari Bajgora – «SOS»
Nødsignalet «SOS» er populært i popmusikken, og tidligere har storheter som Abba, Rihanna, Jonas Brothers og Avicii alle gitt oss bangers med morsekoden som tittel.
Neste stjerne ut i rekken er Patrick Makosir; artisten og skuespilleren kjent for låter som «Jessica», «Solgte løgner» og ikke minst megahiten «Danser videre i livet» med Hkeem.
I 2022 så vi en 20 år ung og småsjenert Patrick i «Urørtfinalen» med Michelle Ullestad og Hammok. Siden den gang har Holmlia-gutten tatt store musikalske steg, og virkelig funnet seg selv som artist.
Makosir har omfavnet dressjakken, men også et stort, organisk lydbilde som oser av band, blåsere og genuin musikkglede. Begge deler sitter som et skudd (som min mor ville sagt.)
Denne uken kjørte Makosir og bandet (med lillebror Vincent på trommer) gjennom Oslos gater og spilte live fra et lasteplan. Etterpå samlet han fans utenfor konsertscenen Blå, hvor de blant annet fikk førpremiere på låten vi kommer til å spille mye på NRK P3 i tiden fremover.
På «SOS» med Ari Bajgora gir Patrick Makosir oss (som vanlig) et refreng som fester seg, og det er vanskelig å ikke plystre med. Makosir og Ari Bajgora får selv et rop om hjelp til å høres lystbetont ut.
Men Ari gjør det dog mørkere og mer konkret på sine linjer, som gir låten et uventet brodd, understreket av sørgmodige instrumenter og koring på slutten. Festen er over. Men så vil man jo høre den igjen …
Advarsel: Denne er rett og slett avhengighetsskapende.
Makosir og Ari Bajgora med «SOS» er ukas låt på NRK P3!
Ary – «Midnight Rider»
Ariadne Loinsworth Jenssen, bedre kjent som Ary, slapp for en drøy måned siden sitt andrealbum «Darkstar». Det er mørkt, og skildrer temaer som sorg og tap, men har en god dose klubb-energi i tillegg.
Allerede denne fredagen får vi noe litt annet: eventyrlige «Midnight Rider», som kommer som en håpefull epilog til albumet, i form av et kjærlighetsbrev til oppveksten på Byåsen i Trondheim og et møte med en yngre versjon av seg selv.
«Midnight Rider» bygger seg rolig opp med en forsiktig gitar og Arys såre stemme. Jeg blir dratt rett inn i verdenen Ariadne beskriver, fra første tone, og kjenner en bølge av nostalgi renne over meg når jeg lytter til de rørende skildringene om at hun drar tilbake til universet hun vokste opp i:
«Deep in the hill that I once called home, riding through the past as an old admirer».
Så kommer refrenget, og låta flyter ut i noe som kunne vært filmmusikk til en storslått reise gjennom pittoresk natur. Hele mesterverket treffer meg rett i hjertet. Tårene mine renner, Ary!
Alt jeg vil når jeg hører denne, er å lukke øynene og flyte vekk til fortiden, hvor lette barnesteg løper gjennom skogen. Det kjennes trygt. Ikke fordi fortiden var ukomplisert, men fordi verden aldri gikk under, selv når du trodde det – du står her i dag!
Kanskje man kan bruke minnene fra barndommen som et anker i en usikker og kaotisk fremtid? Vær så snill å lytt til teksten når du spiller av denne låta, ellers går du glipp av halve magien.
MER SOM DETTE:
Trioen fremfører megahiten på et nedlagt kjøpesenter i Oslo øst!
Publisert 29.05.2026, kl. 00.01
English (US)