«Skuffende comeback»

Freds­rus, økonomisk optimisme og drømmen om en flunkende ny start.

Store deler av den vestlige verden opplevde en eksplosiv vekst i fødsels­tallene etter andre verdens­krig.

I Norge toppet denne bølgen seg i 1946, da det ble født over 70.000 barn.

Det er en veldig spennende tematikk: Her er det mye å ta tak i!

Mangler en rød tråd

På hvilken måte slo denne babyboomen inn i formgivningen? Hvordan forandret fokuset på barnet forestillingen om hva arkitektur skulle være? Og hvilken rolle spilte arkitekturen i utformingen av velferds­staten?

Alt dette utgjør bakteppet for «Boom!». Utstillingen markerer også gjenåpningen av Arkitektur­museet, som har vært stengt for renovering siden 2023.

Jeg går forventnings­full inn i det vakre museet på Bankplassen. Hvordan vil de vinkle og formidle denne spennende historien?

I den ene salen foldes det ut en omfattende historisk presentasjon, der de viser ut­formingen av mange ulike typer institusjoner, skoler, barne­hager, parker, leke­plasser og by­rom.

STJELER OPPMERKSOMHET: Det røde er forsåvidt vitaliserende, men det tar jo alt for mye fokus bort fra det som presenteres.

Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet

Først tror jeg det skal handle om Norge eller kanskje Norden, men det viser seg raskt at de ikke har gjort noen slik av­grensning.

Det er rett og slett litt vanskelig å få tak i noen tydelig tematisk tråd i helheten.

Mangler tydelig fokus

Det er u­tvil­somt en krevende oppgave å presentere arkitektur på museum. For virkelig å oppleve de arkitektoniske kvalitetene må du egentlig ut i by­rommene og inn i bygningene.

Men det som i hvert fall er nød­vendig, uansett hva slags utstilling du lager, er å velge et tydelig fokus og en klar drama­turgi. Publikum trenger hjelp til å navigere gjennom havet av bilder, tegninger, modeller og tekster.

«Boom!» innledes med et monumentalt, lysende fotografi av barn som sitter i en veldig stein­haug og leker.

Men hvem er de, hvor er det, og hva forteller det oss?

Her må vi dypt ned i en vegg­tekst for å få grep om sammen­hengen. Her kunne man mer effektivt ha trukket publikum inn i utstillingens fortelling ved å bruke å bruke en enkel overskrift, noe som viser oss hvorfor dette foto­grafiet får fylle en halv vegg.

Samtidig kunne det satt oss på sporet av hva som er utstillingens fokus og peke fremover. I stedet kaver vi litt på måfå fra det ene til det andre uten å finne noe tydelig fot­feste i hel­heten.

Plass­krevende utstillings­arkitektur

Jeg synes heller ikke at den prangende utstillings­designet til det London-baserte Nissen Richards Studio bidrar særlig positivt.

En utstillings­designers oppgave er å innordne seg i hel­heten og frem­heve de utstilte elementene.

Her skjer rett og slett det motsatte: Plass­krevende rammer med runde, rektangulære og kvadratiske former i knallrødt gjør at utstillings­arkitekturen tar fullstendig luven fra det som er utstilt.

Her drukner selve forestillingen i kulissene.

Ut­stillingen i paviljongen har en ganske annen karakter. Her har det italienske arkitekt­kontoret Studio Ossidiana laget en installasjon med gigantiske tekstiler som skal skape en ramme for lek og aktiv deltakelse.

Tanken er at barn og voksne kan ta av seg på føttene og gå inn blant de tykke, tunge stoffene som er festet med borre­lås til kalde, industrielle stillaser.

Tekstilene kan flyttes og henges annerledes.

Det er ganske vanskelig å se for seg at barn skal klare å gjøre særlig mye i denne gigantiske installasjonen. Stoffene er tunge og uhåndterlige. Hvis man for eksempel hadde borrelås på begge sider av tekstilene, kunne man skapt spennende nye rom.

Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet

Lyset i paviljongen til arkitekt Sverre Fehn er fantastisk. Altfor ofte er de høye glass­veggene blindet når denne salen tas i bruk som utstillings­rom. Det er herlig når dette lyset blir en del av opplevelsen.

Det er nettopp derfor det er så forunderlig at de italienske arkitektene ikke har klart å få mer ut av de visuelle mulighetene som finnes her inne.

Denne tekstil­installasjonen er veldig lite spennende som farge­uttrykk.

En blek rust­rød skjærer grelt beige og himmel­blått.

Det er ikke dristige dis­sonanser, men bare farger som ikke passer særlig godt sammen. Ull­filten fremstår som et ganske statisk og dødt materiale.

Det er ikke gjennom­skinnelig­het, og det er lite bevegelse og sjatteringer i overflaten.

Ideen om at installasjonen kan forvandles, er god. Men jeg ser ikke at de reelle mulighetene for å skape nye spennende volumer og rom er så mange.

De færreste tekstilene har borre­lås på begge sider, så ofte vil det bare bli å flytte et stoff fra en stang til en annen.

«Boom!» er et alt i alt et skuffende comeback for Arkitektur­museet, og jeg vet ikke hvor inspirert verken barn eller voksne egentlig vil bli av denne utstillingen.