Dokument nr. 15:492 (2024-2025)
Innlevert: 26.11.2024
Sendt: 27.11.2024
Besvart: 05.12.2024 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V)

Spørsmål

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Kan statsråden redegjøre for hvor mange infiltrasjoner politiet har gjennomført de fem siste årene?

Begrunnelse

I august 2024 skrev VG historien om en mann (79). I 2015 flyttet en undercoveragent inn i en hybel i huset hans og bodde der i åtte måneder, fordi politiet mistenkte ham for et uløst drap. Agenten skulle prøve å bli mannens venn, slik at mannen ville betro seg til ham om saken. Operasjonen bidro til å svekke mistanken mot mannen. Da politimannen flyttet, fikk mannen et brev, hvor det stod at en kreftsyk, døende kamerat av politimannen kunne påta seg skylden, dersom mannen ville lette samvittigheten sin.
Politiet henla ikke saken mot mannen på riktig måte. De glemte å underrette ham om at saken skulle henlegges. Mannen hadde derfor drapsmistanken hengende over seg i ni år. I dag finner ingen i politiet igjen brevet med originalteksten. Dermed er det ikke mulig å kontrollere om innholdet i brevet bryter med vernet mot selvinkriminering.
Undercoveroperasjoner er en ulovfestet metode. Det innebærer at politi- og påtalemyndigheten ikke trenger rettens godkjenning før de iverksetter en slik operasjon. Det er heller ingen ekstern kontroll med politiets bruk av undercoveragenter.
VG har bedt politiet om å få ut tall på hvor mange infiltrasjoner politiet har gjennomført de siste fem årene, men fått avslag. VG har også fått avslag på klage til statsadvokaten og riksadvokaten. Vi vet derfor ikke hvor ofte enkeltmennesker får livet infiltrert av politiet.
9. oktober gikk Aps Hadia Tajik ut i VG og sa at hun «ser gode grunner» til at politiets skjulte etterforskningsmetoder bør lovfestes, og at dette er spesielt viktig fordi metodene er inngripende.
Flere av Norges fremste forsvarsadvokater reagerer kraftig på politiets undercoveroperasjon mot mannen. Mette Yvonne Larsen, leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen, uttalte til VG i august at aksjonen fremstår som ulovlig og sterkt støtende, og mener det er pinlig for politiet når dette nå kommer frem.
Politimetodeutvalgets flertall gikk i 2004 inn for å lovfeste «observerende og manipulerende metoder», herunder spaning, infiltrasjon og provokasjon. Straffeprosesslovutvalget foreslo i 2016 å lovfeste spaning, infiltrasjon og provokasjonslignende etterforskningsmetoder, samt bruk av uriktig legitimasjon. Venstre foreslo i fjor å lovregulere undercover-virksomhet.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Jeg vil innledningsvis presisere at det er påtalemyndigheten som leder etterforskningen i den enkelte straffesak. Det følger videre av straffeprosessloven § 55 at påtalemyndigheten er uavhengig ved behandlingen av den enkelte straffesak.
Jeg har forelagt spørsmålet for Riksadvokaten, som har gitt følgende tilbakemelding:
«Det er gitt generelle føringer for bruk av infiltrasjon som etterforskingsmetode av riksadvokaten, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 2/2018 . Det fremgår av punkt V at alle skal bevare taushet om det som fremkommer gjennom provokasjon og infiltrasjon. Samme sted fremgår: «Taushetsplikten omfatter også generelle opplysninger om bruken av provokasjon og infiltrasjon som etterforskingsmetoder.» Begrunnelsen for denne strenge taushetsplikten om infiltrasjon er hensynet til å beskytte etterforskingsmetoden (metodevern) og at det for denne metoden er særlig viktig at politiets kapasitet og fremgangsmåter ikke blir kjent.
Opplysninger om hvor mange infiltrasjoner politiet har gjennomført de siste fem årene er nettopp slike «generelle opplysninger» som omfattes av føringene i riksadvokatens rundskriv. Pressen har tidligere rettet henvendelser til påtalemyndigheten for å få slik statistikken, og i et klagevedtak av 23. mai 2022 skriver Oslo statsadvokatembeter at det er nødvendig for politiet å holde skjult i hvilket omfang infiltrasjon benyttes. Som del av begrunnelsen for det, heter det videre i vedtaket: «Både opplysninger om lave og høye tall er med på å rette fokus på om politiet i det hele tatt har kapasitet til å drive med dette [infiltrasjon], eventuelt omfanget av det, og følgelig kan det medvirke i en risikovurdering kriminelle grupperinger kan gjøre. At infiltrasjon eventuelt avdekkes gjennom straffesaker som går for rettsapparatet endrer ikke denne vurderingen.»
Etter Riksadvokatens syn er det gode grunner til at påtalemyndigheten bør være tilbakeholden med å gi ut tall vedrørende omfanget av bruk av infiltrasjon, jf. også politiregisterloven § 23 annet ledd. Å begrense informasjonen, for eksempel til visse perioder, vil dessuten kunne gi et skjevt og unøyaktig bilde av situasjonen. Riksadvokaten understreker at bruken av infiltrasjon som etterforskingsmetode er undergitt klare begrensninger og vilkår, herunder krav om nødvendighet og forholdsmessighet, jf. det nevnte rundskrivet.»
Jeg slutter meg til Riksadvokatens vurderinger av spørsmålet. Det er viktig å fremheve at bruken av metoden er hjemlet i et eget rundskriv. Sentralt i rundskrivet er at prinsippet i straffeprosessloven § 170a om forholdsmessighet selvsagt også gjelder ved infiltrasjon. I en slik vurdering vil sakens alvor, graden av mistanke og om andre ordinære etterforskningsmetoder er anvendelig, være sentrale hensyn. Dette innebærer at kompetent organ i påtalemyndigheten må foreta en bred vurdering før infiltrasjon kan besluttes.
Avslutningsvis vil jeg nevne at Stortinget våren 2023 behandlet Representantforslag 167 S (2022–2023) om lovregulering av skjulte etterforskningsmetoder. Forslaget ble ikke vedtatt, jf. Innst. 349 S (2022-2023). Som det fremgår av min uttalelse i saken, mener jeg at en overordnet lovfesting av de skjulte etterforskningsmetodene som i dag ikke er forankret i lov, er noe mitt departement på sikt bør arbeide videre med. Dette reiser imidlertid kompliserte spørsmål, og bør behandles i en bredere sammenheng sammen med andre spørsmål knyttet til de lovfestede metodene og som ledd i et grundig lovarbeid.