1 day ago
2
Foto: Heiko Junge / NTBEn av de viktigste megatrendene i vår tid er at sikkerhetspolitikken igjen utfordrer ideen om at fri verdenshandel er et allment gode.
Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap)
Publisert: Publisert:
Nå nettopp
E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.
I en verden mer preget av geopolitisk konkurranse enn på flere tiår, står avveiningen mellom sikkerhetshensyn og videre økonomisk globalisering helt sentralt. Det gjør at vi står overfor en rekke krevende avveininger i utenrikspolitikken, noe som både påvirker vårt forhold til land som Kina så vel som vårt forhold til våre partnere i Europa.
At sikkerhetspolitikken trumfer handelspolitikken, er strengt tatt nærmere den historiske normaltilstanden enn hva de første tiårene etter den kalde krigens slutt kunne gi inntrykk av. På 1990- og 2000-tallet kunne man lett bli forledet til å tro at de aller fleste land var på vei, ikke bare mot demokrati, men også mot åpne markedsøkonomier.
Under den kalde krigen var det i hvert fall liten tvil at handel var underlagt storpolitikken.
Vestlige land handlet i all hovedsak med andre vestlige land, og med de landene i det globale sør som ikke hadde knyttet nære politiske og økonomiske bånd til Sovjetunionen. I øst etablerte Sovjetunionen COMECON («Rådet for gjensidig økonomisk bistand»). Internt i COMECON skjedde handelen i all hovedsak internt mellom Sovjetunionen og dets allierte, i Øst-Europa og ellers i verden. Lite av dette ble omsatt i hard, konvertibel valuta. I stedet var «handel» en form for varebytte mellom planøkonomier. Sovjetiske statshandelsselskaper handlet noe med vestlige land, først og fremst eksportert av gass, olje og råvarer for å tjene konvertibel valuta, for så å kjøpe vestlige varer de ikke kunne lage selv, tilbake. Under president Gorbatsjovs forsøk på å modernisere Sovjetunionen ble det gjort seriøse forsøk på å øke integrasjonen i verdensøkonomien uten samtidig å svekke Kommunistpartiets dominerende makt internt. Slik gikk det som kjent ikke, og Sovjetunionen tålte ikke møtet med den postkommunistiske virkeligheten.
Fra og med Deng Xiaopings endringer i Kina ble det helt andre boller.
Foto: JASON LEE / Reuters / NTBLes på E24+
Den store statens comeback
Uten å utfordre ettpartisystemets kraft internt, begynte Kina en spektakulær vekstperiode drevet av eksport og dyp integrasjon i internasjonale varekjeder. Aller mest vellykket var denne utviklingen etter at Kina ble med i det de nok tidligere hadde sett på som en av den kapitalistiske verdens viktigste institusjoner, nemlig Verdens handelsorganisasjon, WTO.
Frihandelsideologien, som historisk var blitt drevet fram først av Vest-Europa og så av USA, passet dette nye Kina eksepsjonelt godt. WTO-reglene beskyttet landet så lenge Kina hadde handelspolitiske mottrekk fra de ledende vestlige økonomiene. Endringene i Kina skulle vise seg å være enn av de fremste driverne i global vekst gjennom 2000-tallet. I Norge, som har en mellomstor, åpen økonomi, tjente vi godt på dette gjennom det vi kalte den doble Kina-effekten: det meste av det vi eksporterte, fikk vi gode priser for, mens det meste av forbruket, ble mye billigere. Verdensøkonomien ble mer og mer vevd sammen til en helhet.
I mange tiår var fordelene og ulempene med såkalt «gjensidig avhengighet» et hyppig diskusjonstema mellom USA og Vest-Europa, og da ikke minst i forholdet til Russland. Europa, og kanskje aller mest industristormakten Tyskland, gjorde seg avhengig av stabile leveranser av russisk gass til gode priser. Ledende europeiske land forsvarte dette med at det var politisk klokt at Russland ble nærmere knyttet til Europa fordi slik gjensidig avhengighet var fredsskapende og Russland ville dertil bli mer som oss.
Amerikanske presidenter helt siden Ronald Reagan var av motsatt oppfatning. De mente tvert imot at slik avhengighet av russisk gass kunne utsette Europa for utilbørlig press fra Russland i en kritisk situasjon.
Utviklingen etter Russlands invasjonskrig mot Ukraina har langt på vei gitt kritikerne rett.
Les på E24+
Kenneth Rogoff: Harris spiller sjakk mens Trump spiller dam
Det ble viktig for Europa å gjøre seg uavhengig av russisk energi. Det ble en smertefull omstilling, med historisk høye energipriser og stor bekymring for reell energimangel. Økt eksport fra Norge, Aserbajdsjan, USA og den arabiske gulf har bidratt til å redusere energikrisen. Det samme har en forsert utbygging av fornybar energi. Forholdet mellom Europa og Russland er varig endret.
Lærdommen er tydelig: vestlige land må redusere sin avhengighet av autoritære makter. Dette gjelder spesielt kritiske råvarer, teknologi og energi. Den økende strategiske konkurransen mellom USA og Kina bidrar i samme retning. Samtidig er appetitten for full frakobling mellom Kina og Vesten svært liten.
Sammen med nærstående vestlige land har vi blitt enige om at tilnærmingen til verdens nest største økonomi, Kina, skal kalibreres innen rammen av det som kalles risikoreduksjon.
Kina skal på en og samme gang være tre ting for oss:
- En viktig samarbeidspartner rundt globale spørsmål som klima, natur og helse.
- En alminnelig konkurrent, der det er relevant.
- Kina er dertil en systemisk utfordrer på visse felt.
Logisk og klart i prinsippet, praktisk krevende. Klart Kina skal få seile til og fra vår havn – men skal de få kjøpe den også? Hvor er kinesisk teknologi velkommen, og i hvilke sektorer bør vi sette bremsene på? Svarene er ikke gitt på forhånd. Tematikken sto høyt på dagsorden i forbindelse med Statsministerens nylige besøk til Beijing og Shanghai.
Det snakkes stadig hyppigere om å hente både industriell produksjon og utvinning av råvarer «hjem», eller i hvert fall kjøpe dette hos vennligsinnede land gjennom såkalt friendshoring. Vestlige land har gjenoppdaget den aktive industripolitikken. Dette er både nyttig både for å møte konkurransen fra Kina, men også for å framskynde en livsviktig grønn omstilling. Hvor varer og tjenester kommer fra, får plutselig en mye større betydning.
Globaliseringen har gått i revers, i hvert fall i sin rene form. I stedet kommer en langt mer politisk innrammet internasjonalisering mellom venner og allierte. Og WTO er kastet ut i sin største krise siden opprettelsen, rett og slett fordi de prinsippene organisasjonen skulle forvalte er langt mindre populære enn hva de engang var. I USA har frihandel gått fullstendig av moten, på begge sider av det politiske spektrum.
Foto: SPUTNIK / Reuters / NTBLes på E24+
Vesten fremskynder sin egen svekkelse
En verden der økonomiene lukker seg mer for hverandre har også store konsekvenser for vårt forhold til Europa. Takket være EØS-avtalen og de omtrent 100 tilleggsavtalene mellom Norge og EU, er Norge en fullverdig deltager i det indre markedet. Dette indre markedet utgjøres av 30 europeiske land – de 27 medlemmene av EU, pluss Island, Liechtenstein og Norge. Som den nylig framlagte NOU’en fra Eldring-utvalget viser, har dette tjent Norge svært vel. Vår tilknytningsform krever likevel et løpende, proaktivt vedlikehold.
Den nye globale situasjonen har avstedkommet i en omfattende debatt i Europa selv om veien videre. To viktige, ferske rapporter reflekterer rundt veien videre i dette landskapet. Både Enrico Lettas rapport om konkurransekraften i EUs indre marked og Mario Draghi sin om europeisk konkurranseevne argumenterer for en kraftig økt innsats for å styrke det indre markedets konkurransekraft mot både Kina og USA. Letta er også opptatt av at Europa «er så mye mer enn et marked», og at samarbeidet må styrkes på nye felt, herunder forskning og kunnskapsproduksjon. Draghi argumenterer for en enda mer strategisk europeisk industripolitikk.
Om kort tid er en ny EU-kommisjon på plass. Det er liten tvil om at tankene fra Letta og Draghi vil stå sentralt i årene som kommer. I den virkeligheten vi nå står i, er det svært viktig for oss i Norge at Europa lykkes med dette. Dette er også vårt Europa, vårt indre marked, og den internasjonale samarbeidet som i størst grad representerer våre verdier og interesser på et opprørt internasjonalt hav.
Dette krever dog økt innsats, som den ferske utredningen fra Eldring-utvalget påpeker. Fram til nå kunne vi legge til grunn at enkeltdirektiver enten var «EØS-relevante» (og vi tok dem inn) eller at de ikke var det, og vi ikke trengte å gjøre det. Nå kommer imidlertid EUs storsatsinger i form av sammenhengende, helhetlige pakker, der deler er EØS-relevante og andre ikke er det. Europa-politikken vår må tilpasse seg til dette, og det er Regjeringen i full gang med.
Problemet med denne fikseringen er at vi ofte glemmer det viktigste: hvordan ivaretar vi våre felles interesser, på tvers av Europa, i en hardere og mer konkurransepreget verden?
Og for å kunne diskutere det, bør vi begynne med erkjennelsen at verden der ute – bortenfor EU og EØS – ser fundamentalt annerledes ut enn hva den gjorde da vi inngikk EØS-avtalen for 30 år siden. Det er liten tvil om at formalisert, regelbasert samarbeid med våre aller nærmere er viktigere nå enn det var da.
Alt henger sammen med alt, som det heter. Når verden gjennomgår en grunnleggende forvandling, er det viktig at vår forståelse av den også tar høyde for det.
Dette er E24s faste spaltister
Alle spaltene kan leses her.
Sophia Adampour
Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.
Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
Ishita Barua
Lege med PhD i KI i medisin, forfatter og gründer i Livv Health
Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.
English (US)