Sagosens fysiske trilemma

– Jeg fikk hvile da. Vi får velge å se det positive i det, sier Sander Sagosen til NRK.

Han rakk å dusje før han kom i pressesonen i Paris. For etter å ha vist svært god form i drøyt 28 minutter OL-åpningen mot Argentina, fikk Sagosen rødt kort for en takling. Dermed måtte han se lagkameratene dra i land seieren fra tribunen i stedet for på den turkise banen i Arena Sud, sør i den franske hovedstaden.

Men den etter hvert mye omtalte kroppen til Sagosen hadde neppe så vondt av en halvtimes ekstra restitusjon. Den skal holde et langt OL, og han begynner å merke alderen etter 10 år på topp i en fysisk krevende idrett.

Et OL som de norske håndballherrene har startet glimrende. Seieren mot Argentina ble etterfulgt av seier mot vertsnasjonen Frankrike, før Norge onsdag gikk seirende ut av et utrolig sekunddrama mot Ungarn. Tre strake seirer og stø kurs mot kvartfinalen for Sagosen & co.

Han er og blir Norges største stjerne, og forventningene til ham er store i alle kamper han spiller med flagget på brystet. Det er gjerne han som skal score målene, han som skal spille opp andre og han som skal ta de riktige valgene i viktige situasjoner. Han som både tar og får «skylda» når det ikke går veien.

– Jeg har enormt høye forventninger til meg selv når jeg går ut på håndballbane også. Og kanskje blir jeg flinkere og flinkere jo eldre jeg blir til å akseptere at det ikke alltid går helt sånn som jeg ønsker, men jeg jakter jo hele tiden det, det perfekte i kampen, innrømmer landslagets nummer fem.

Han er fortsatt bare 28 år gammel, men det er altså allerede over 10 år siden gjennombruddet. Alle fikk høre at den unge trønderen hadde planer om å bli verdens beste håndballspiller.

Først var det smarte håndballhodet hans alle snakket om. Det som gjør at han ser muligheter ikke så mange andre gjør. Men det ble raskt også snakk om kroppen hans.

– Det er veldig komplekst å bygge fysikk for å spille håndball, og det er veldig vanskelig å lage det perfekte. Det tror jeg man aldri finner, mener Sagosen.

– Fysikken er jo noe som har kommet de senere årene, men jeg tror jo noe av det som har skapt håndballhodet, er at jeg har vokst opp med å være tynn og spinkel. Og jeg har kanskje måttet tenke håndball på en annen måte enn de som er litt større og sterkere, legger han til.

– 107 kilo, for mye

Håndballeventyret om Sander Sagosen startet for alvor da han ble proff i danske Aalborg i 2014, men det litt spede talentet snakket høyt om hvordan måtte bli større og sterkere om han skulle lykkes i de beste klubbene i Europa.

– Pappa har alltid sagt til meg at som håndballspiller så skal du være så tung som mulig, men det skal være funksjonelt, forteller han.

Det var vært mang en sak om Sagosens vekt. Ordet forvandling har ofte gått igjen. I løpet av årene bygde han seg opp fra de 85 kiloene han hadde med seg til Danmark.

– Han fikk seg leilighet rett ved hallen, så han hadde 200 meter til styrkerommet. Da var en genial håndballspiller med masse kvaliteter, men han var kjempetynn. Han tålte ikke det samme trykket og ble mye lettere stoppet., forklarer NRKs håndballekspert Håvard Tvedten.

Den tidligere landslagskanten spilte også i Aalborg, og var en slags mentor for unge Sagosen.

– Han brukte de tre årene der på å bli ordentlig robust, og god for duellspillet. Det er bare en måte å gjøre det på. Det er å løfte nok, sier Tvedten.

Etter noen år med suksess i PSG, gikk turen til Kiel. Sagosen har selv fortalt at han var oppe i 107 kilo da han spilte i den tyske storklubben. Nettopp for å ha ekstra styrke i duellspill mot de største motstanderne, som playmaker må han ha en viss tyngde uten at det påvirker spenst og hurtighet.

– Det er den fysisk hardeste ligaen, for det er så utrolig mange kamper. Det er ikke tilfeldig at han var oppe i 107 kilo der, men det var også litt for mye, for det gikk ut over de andre tingene, mener Tvedten.

Da han gikk til Kolstad for et drøyt år siden, fikk han beskjed om å gå ned igjen til under 100 kilo, for å passe bedre for den norske ligaen. Det er der han er nå, og det som er den passende OL-vekta, tror Sagosen selv.

Vekta ikke det vesentlige

Selv har han et avslappet forhold til både mat og vekt, og føler ikke at temaet er så skummelt som kanskje mange synes.

– Jeg er en veldig åpen og ærlig person, føler jeg selv, og jeg føler ikke at jeg har så mye å skjule i min vei til suksess. Det har jo vært realiteten, men selvfølgelig er det artigere å prate om når ting fungerer bra, forklarer Sagosen.

Men det er heller ikke vekta som har vært det mest vesentlige. Det har alltid handlet om jakten på å finne den beste balansen mellom muskler, eksplosivitet og utholdenhet.

– Hvis jeg klarer å ha de kiloene med muskler uten at det går utover eksplosiviteten og hurtigheten min, så er det beste. Om det går ut over utholdenheten får jeg heller kanskje hvile to eller tre minutter ekstra per omgang, mener Sagosen.

– Den som hadde hatt fasit på den balansen, hadde blitt genierklært. Håndball er jo en enormt kompleks idrett, fastslår landslagets fysiske trener Eirik Haukali.

– Ekstremt store forskjeller

Det er også svært individuelt. Der fotballspillere kanskje er mer like, en som løper må være bygget for utholdenhet, og en basketballspiller ønsker høyde, er det nærmest umulig å definere en «perfekt» håndballkropp.

– Det er noe av det som er så sinnssykt morsomt med håndball, at det er så ekstremt store forskjeller på spillere som til og med spiller i samme posisjon. Man kan være helt ulikt bygd fra naturens side og det er helt ulikt hvordan man ønsker å bygge opp sin egen fysikk.

For en allsidig spiller som Sagosen har det vært viktig med kompromisser og finne ut akkurat hva som passer best for ham, litt avhengig av laget han spiller for.

Men det kan fort bli et dilemma, for egentlig føler ikke Sagosen at han har de beste fysiske egenskapene.

– Jeg er jo ikke noe kjempeutholdende. Jeg er ikke noe utprega eksplosiv. Jeg er ikke utprega sterkere enn alle andre. Så det er jo totalpakka mi som egentlig er at jeg er gjennomsnittlig grei på alt sammen, fastslår han.

Men kontinuitet og optimalisering, det er han god på. Og å tilpasse trening til egen kropp. For eksempel har Sagosen alltid slitt med «jumpers knee», noe han har lært seg å ta hensyn til. Han vet at det ikke er farlig å trene med litt vondt, så lenge han kontrollerer belastningen.

Ser forbedringspotensial

Eirik Haukali kom fra ishockey og har vært fysisk trener for landslaget siden i fjor sommer. Han kaller Sagosen for en «kraftpakke», men ser også forbedringspotensial, spesielt når det gjelder nettopp hurtighet.

Alle landslagsspillerne har fått et spesialtilpasset styrkeprogram frem til OL, og på trønderens skjema er det fokus på hastighet, mer trøkk og fart. Haukali mener det bare er små justeringer som skal til.

– Han er veldig bestemt på å komme opp på det nivået han hadde da han var verdens beste, forteller Haukali.

De følger stort sett en gammel suksessoppskrift, men de er litt mer kyniske i valg av øvelser og sikrer at det er høy kvalitet på alt som gjøres. Som de fleste andre er Haukali mer opptatt av relativ muskelstyrke enn kroppsvekt.

– Vi må tørre å pushe, samtidig som vi må ha i bakhodet at det viktigste er å holde seg frisk og skadefri, legger treneren til.

I 2018 ble nordmannen, som da spilte i franske PSG, kåret til verdens beste håndballspiller. Selv føler han toppen kanskje var to år senere. Det er det nærmeste han har vært å finne det perfekte. For under en skadeperiode høst 2019 fikk han trent eksplosivt, samtidig som kampbelastningen gikk ned og han fikk overskudd.

Nådde toppen tidlig

Det er det nivået han jobber for å komme tilbake til, selvfølgelig helst uten skadepause. Men det er ikke bare bare Sagosen som har endret seg på 10 år. Også håndballen er i stadig utvikling.

– Det handler jo om å litt følge med i sporten òg, så for min egen del handler det kanskje om at det jeg var i 2020, kanskje ikke er like funksjonelt nå i 2024. Da må en kanskje være litt lettere for å klare å henge med i det tempoet som blir satt av mange av de beste spillerne, sier han.

Også NRKs ekspert mener Sagosen var på sitt aller beste for tre-fire år siden. Og for å forbedre hurtigheten påpeker Tvedten at på samme måte som Sagosen bygde seg opp over flere år, må han nå bruke tid på å «bygge seg ned» igjen. Likevel ser han en utfordring ved å komme seg tilbake til det absolutte toppnivå.

– Hvis man tenker på fysikken så er det ofte sånn at spillere som er gode fra tidlig alder også når toppen tidlig. Da kan de leve på det over tid, sier Tvedten.

Han bruker den franske stjernen Nikola Karabatic (40) som eksempel. Han vant mesterligaen allerede som 18-åring, og ble kåret til verdens beste spiller for første gang da han var 23 år.

– Karabatic har levd på det resten av karrieren. Han har ikke vært best i verden etter det, egentlig, men blant dem. Der er Sander litt nå. Han var best i verden i 2020, og kanskje 2021, men nå har han blitt hentet igjen litt, mener Håvard Tvedten.

– Blir svakere og svakere

Sagosen vet at han blant annet trenger mer restitusjon nå enn da han slo igjennom. Da kunne han trene hard styrke nesten hver dag, mimrer han. Men nå er kroppen annerledes – og den er eldre. Kampbelastningen med klubb, serie, mesterliga, landslaget og mesterskap er fortsatt høy.

– I den alderen jeg er nå blir man litt svakere og svakere, eller du blir mer vant til å trene på litt lavere belastning. Det koster mye å trene tungt, og det viktigste for meg som håndballspiller er å være skadefri, sier 28-åringen og trekker frem treningsmentaliteten som sin aller største styrke.

Og hvor lenge tåler kroppen dette hardkjøret for å bli tilnærmet perfekt, for å være best i verden? Sagosen ser egentlig ikke så mange begrensninger.

– Jeg håper jeg skal holde i ti år til, selv om det begynner å bli lenge til. Men jeg håper jeg kan være med i gamet så lenge kroppen føles bra, at jeg syns det er gøy og jeg kan utgjøre en forskjell. Det tror jeg er viktig for meg mentalt, at jeg føler jeg er med og bidrar.