«Rørende, rasende – og bitte litt selvmedlidende»

Han ble 77 år. Likevel var det et sjokk for Siri Hustvedt at hennes elskede mann kunne dø:

Så nakent og brutalt åpner boken. Ja, det er brutalt, men jeg blir likevel litt provosert:

Vi vet vel alle at vi skal miste noen vi elsker en dag. Døden er en del av livet, kan vi ikke innse det?

Men så er det nå sånn, da, at når den rammer oss selv og våre nærmeste, så er vi ikke så forberedt likevel. Verken om den elskede var 17 eller 77.

Siri Hustvedt skriver om hvordan sorgen setter seg i kroppen og i sinnet.

Når to blir til en

43 år fikk de sammen. Det er lang tid. Gjennom årene har Hustvedt definert seg som en Siri OG. Det er Siri OG Paul.

Som bare Siri mister hun grep om tiden. Hun glemmer ting, fylles av angst for å rote bort nøkler og lommebok. Kognitiv splintring kaller hun tilstanden hun befinner seg i. Det er ikke et tilfeldig valgt begrep, psykologi-interessert som hun er.

Hustvedt kjenner sigarlukt i huset lenge etter at ektemannen er død, og bruker mange sider på å utforske parapsykologiske fenomener. Selv var verken hun eller Auster religiøse, selv om Auster, med jødiske røtter, ville ha en jødisk begravelse.

Så hva er dette: En dagbok, en memoar, et psykologisk essay eller et sorgarbeid?

«Gjenferd. En kjærlighetshistorie» er alt dette. Og slik blir boken både følsom og saklig, både personlig og generell.

Flettverk av tekster

Ulike tekstbrokker og dokumentariske innslag skaper variasjon i uttrykket, men gjør også dette til en ujevn bok.

I tillegg til fortellingen om parets første møte og Pauls siste dager, holdes vi oppdatert på sykdomsforløpet hans med e-poster som hun sendte venner mens Paul var syk.

Det er presise beskrivelser av den medisinske siden av sykdommen, med medikamenter, behandling og innleggelser – og en takk for støtte og omtanke. Det kan være en effektiv måte å oppsummere harde fakta på, men det blir samtidig noe litt upersonlig over dem.

Det mest personlige, og noe av det beste i boken, er faktisk Paul Austers egne tekster.

Bare måneder før Auster døde, kom barnebarnet Miles til verden. Auster bestemte seg for å skrive brev til barnebarnet om familien hans, om besteforeldrene og oldeforeldrene, og om hans egne foreldre da de vokste opp.

Auster håpte det kunne bli mange brev, ja kanskje en hel liten bok. Men tiden ble for knapp. Brevene han rakk å skrive, som er plassert på ulike steder i boken, er fulle av kjærlighet og varme. De er personlige, anekdotiske og svært visuelle.

I 2007 møtte «Bokprogrammet» Hustvedt og Auster i New York. Se innslaget:

Politisk brodd

En annen del av boken som virkelig sitrer, er Siri Hustvedts beskrivelser av motstanden mot Donald Trump og den antiintellektuelle vinden som blåser over Amerika. Her er hun skarp, tydelig og rasende. Og redd.

Hun sammenligner dagens USA med Weimarrepublikken i 1933, og skriver at de deler et retorisk klima av manisk, irrasjonell syndebukkstempling.

Hustvedt skriver klokt om konsekvensene av uforsonlig polarisering. Hun maner samtidig amerikanerne til å ta stilling. Gruppen hun selv er med i, som før het «Forfattere mot Trump», har nå skiftet navn til «Forfattere for demokratisk handling».

Berømmelsens bakside

«Gjenferd. En kjærlighetshistorie» omtaler også personlige tragedier som har rammet familien de seneste årene. Historien er fortalt åpent og med verdighet. Den inviterer ikke til noen form for kikkermentalitet, som jo kan poppe opp når et av USAs mest kjente forfatterpar er tema.

Gjengivelsen av gamle kjærlighetsbrev og notiser blir derimot for privat og unødvendig etter min smak.

Gir forfatteren et glansbilde av sin elskede ektemann?

Nei, han var en stabeis og ingen diplomat, skriver Hustvedt, som for øvrig bruker godt med plass på å avlive myter:

Det var hun som var den intellektuelle i dette tospannet. Det har hun Austers egne ord for. Hans kjendisstatus førte ofte til at hun ble betraktet som et vedheng til sin mann. Men også Hustvedt har et bredt og etter hvert mye lest forfatterskap bak seg.

Og ja, dette er også en bok om skriving. Og om hvordan to skapende sjeler utfordret hverandre og inspirerte hverandre til å skrive så bra som mulig. Også det er interessant lesning, som gir forståelse og medfølelse for tapet av den umistelige:

Så hvorfor ble jeg først provosert av det jeg opplevde som selvmedlidenhet fra Siri Hustvedts side? Var jeg forurettet over at hennes sorg fremstilles så altoppslukende, når vi er mange som har opplevd lignende tap?

Ettersom jeg leste, måtte jeg medgi at det er lov å være innkapslet i sin egen sorg.

Så kanskje er det heller sånn at hennes valg av ord å skildre sorgen med, kan vekke gjenkjennelse og gi en representativitet til flere som sørger.