«På mange måter er dette barnelåter for voksne»

Saken oppdateres med flere bilder

Livets første Rodeo har gått av stabelen i Torshovdalen i Oslo. Som en slags avart av Sommerfest i Trondheim, sørger festivalen for festmusikkens festhelg, med navn som Vassendgutane, Hagle, Staysman og ikke minst Carina Dahl på plakaten.

Artisten har, i løpet av sine i hvert fall 16 år som artist, beveget seg i takt med stemningen i tiden.

Trønderen ga ut debutalbumet «Hot Child» i 2010, som serverte poprock på engelsk, et sted mellom Kelly Clarkson og Disney Channel. Bortsett fra et akustisk album som ble utgitt i 2019, ble det ikke et nytt album på trønderen før 2024.

Da som rølpemusiker med countryestetikk, i tillegg til en og annen gitarledet ballade.

Med det har hun markert seg som en av landets ledende festmusikere. I 2024 vant hun også Spellemann i sjangeren. Dette er der bro-country møter norsk pop, ledet an av en kvinne.

Tid for «køntry»

Syndfloden som har preget Oslo de siste dagene viker for festivalen som fronter seg som «ujålete». (Les: festival som skriver «køntry» heller enn country og har utpreget bruk av performative cowboyhatter. Utrop til karen med arbeidsbukser og hørselsvern!)

Trønderen går på til nedtelling fra ti og heftig gitar. Med på scenen har hun fullt band. De blir aldri introdusert, men gitaristen ser ut som Bing Bangs Øystein Greni, og bassisten som Tobias Santelman, og så får fantasien gjøre resten.

Dansere har hun også med, ved navn Karo and the Kowgirls. De holder seg stort sett bakerst, og av og til litt fremme med line dance med mer, av og på under konserten. Energinivået til hovedpersonen når de aldri opp til.

Gjester til besvær

«Jentekveld» blir første låt ut. Den fremføres uten Sandra Lyng, til tross for at hun også er på Rodeo-plakaten. Dahl drar på med «Føle mæ fin», sammen med trekkspill og en trommis i galopp.

«Pick up truck» får en backdrop som likner farlig mye på KI. Det spyttes ut nok røyk foran scenen til å gjøre stemmene på første rad like hese som Carina Dahls. Gitaristen får kauket en solo og vi får en av kveldens mange runder med pyro.

Det finnes ikke klein for Carina Dahl, som gjennomgående er bredbeint med hoftene skutt fram.

Ellers finnes det nok kleint.

Vi får kun to gjesteinnslag i løpet av kvelden, til tross for at halve gjengen med samarbeidspartnere av artisten befinner seg på festivalen i løpet av helgen.

Staysman blir stående synlig på siden av scenen gjennom hele «Drikke dæ fin» – låta han slapp med Carina Dahl tidligere i år.

Riktig nok er det bare et 45 minutter langt festivalsett det er snakk om, men de gjesteinnslagene som er blir underveldende.

ZadeKing tar «Cowboyhatten», uten at man hører gjesten noe særlig, og han tripper litt etter Dahl før han heller inntar rollen som hypeman og får halve dalen til å løfte hattene sine. Klar beskjed fra tistdølingen der, i hvert fall.

Petter, tidligere kjent som Katastrofe, kommer ut for å ta duetten «Da vi var to». Låten er et cover av den Grammy-vinnende låten til Zach Bryan, som gjestet Oslo tidligere denne uken, og som på sin side utga den som duett med Kacey Musgrave.
Det er andre gang undertegnende hører låten denne uken. Originallåten treffer en nerve, men utgaven på Rodeo blir noe stivere, selv etter at vokalen til Halva Priset-vokalisten blir skrudd opp.

Turbo-Dahl

Balladen «Da vi var to» blir den eneste nedetiden under konserten. Carina Dahl har festen midt i siktet.

Festens høydepunkt blir når artisten jobber seg gjennom flere av låtene hun har med Hagle. «Søv når æ dør» er reggaeton med trekkspill, som avløses hetig og rocket av «Fest i Trøndelag», før det annonseres at «nå skal vi rave», og det hoppes rett inn i den eurodance-pregede «5 shots».

Det er pyro, røyk, løping fra front til riserne. Gitaristen og bassisten slenger med nakkene, og Dahl likeså, før Dahl tar både «Få mæ hjæm» og publikum i sin hule hånd.

Dahl får oppmøtte til å rope med på «Ja, her i Oslo går det bra», før «På hytta går det bra» sparkes i gang og danserne kommer ut på ny.

Ulidelig bokstavtro

Dahl vil ha stemning og byr nesten utelukkende på musikk som krever det. På mange måter er dette barnelåter for voksne. Musikken er ulidelig bokstavtro den kulturen den vil lage stemningen for: «Vi skal på hytta og det blir faen så fint, full fyr i peisen masse megadigg vin».

«Drikke dæ fin» byr på åtte dansere og interpolerer den fest-synonyme låten «Cotton Eye Joe» og «Best på fest» er som å høre Ola Ivars «En får væra som en er».

Nå skal jeg ikke anklage festmusikk og danseband for å ha originalitet som en fanesak, men det blir fest på billigsalg, og gir showmannen Carina Dahl et springbrett laget i pappmasje.

Dette, og slappe gjesteopptredener, men med skjerpet band og hedersgjest av stål, får det til å føles som man står i spagaten mellom gapende beundring og utbrente dopaminlager.