«Noen finner Jesus, andre livemusikk»

Da Harry Styles sist slapp album, satte han to streker under suksessen ved vinne grammy for beste album (og med det danke ut Beyoncés «Renaissance»).

Fire år har gått siden «Harry's House». Styles har i disse årene som vanlig trukket seg vekk fra rampelyset.

Da han tok steget ut igjen, var det noe overraskende med den progressive house singelen «Aperture», et gospelkor, linjer om at vi alle hører sammen og en opptreden på Brit Awards som involverte en god dose jazzhender.

Det blir litt nyfrelst uten åndelighet, men «Aperture» sin største seier, er at den som en singel fra en av verdens mest kommersielt suksessfulle artister, er på fem og et halvt minutt.

Der Styles leverer en tilsynelatende simpel låt om fellesskap, åpner han opp mellom linjene om egen stjernestatus og forholdet sitt til det: «Time won't wait on me / I wanna know what safe is» kimer en omtåket vokal over den urokkelige basslinjen. Forhøyet i den saktebyggende, emosjonelle produksjonen til Kid Harpoon («Fine Line», «Harry’s House»), gir låten seg nok tid til å lande som fattet heller enn påtatt.

I promoteringen av platen «Kiss all the time. Disco, occasionally», gjentar Styles gleden han har fått av å se LCD Soundsystem og Radiohead spille live. At albumet er laget fra dansegulvet, med konserters oppslukende fellesskapsfølelse i tankene, er nærmest blitt platens mantra.

Noen finner Jesus, andre livemusikk.

«Kiss all the time. Disco, occasionally» setter kursen etter fellesskap og relasjoner, denne gangen med brisen av electroclash og akustisk klimpring i seilene.

Du har blitt Uptown Funk’d

Singelen «Aperture» var ikke et forsøk på en glidende overgang inn i albumet, men heller en låt som viser platen på sitt mest rendyrkede. Det tester, med motstandsdyktighet.

Albumet tar til tider Styles sin stemme til et mer eksentrisk sted. På «Are you listening yet» tar han en «North American Scum» og lar vokalen preges av snakking heller enn bedøvet synging. Økt tempo, marsjerende trommer, en gitarsolo, litt laserlyder og Styles sin poengtering med stemmen, overskygger svada tekstlinjer som aldri lander i en større kontekst.

Leken seirer på «Season 2 weight loss» der inspirasjonen fra LCD Soundsystems synther ligger høyt i miksen og det du tror er oppbygningen til refrenget er selve refrenget. Låtens høydepunkt er trommene til Tom Skinner, kjent fra Sons of Kemet og The Smile, som gir låten et unikt driv på platen, sammen med bakgrunnsvokal fra Wolf Alices’ Ellie Rowsell.

Fornøyelsen fortsetter på «Dance no more».

Låten smeller til med en fantastisk funky basslinje, med varierte vokaleffekter, forvrengt støy og allsidig koring. Gitaren nikker til David Bowies «Let’s Dance», blåserne til Peter Gabriel, og Yaffras synth topper det hele. Det er noen uheldige øyeblikk ala «Uptown Funk», men vi får også platens beste bridge. Respekter din mor!

Svake tekster og elektronika på angstdempende

Albumets aller største mangler ligger i tekstene.

Styles virker å ha tatt skade av å måtte synge som noens parasosiale kjæreste gjennom sine år i One Direction.

«Taste back» sitt uinspirerte refreng reddes ikke inn av en produksjon full av glitter. «Coming up roses» vil nok bli en favoritt for dem som verdsetter Styles som vokalist, en liten vals i ny og ne og masser av floskler. Når det er sagt, varmes balladen opp av strykere, og ligger riktig og behagelig mellom travle «Season 2 weight loss» og Justice-på-angstdempende «Pop».

Albumet er spilt inn i Berlin og Hansa Studios, samme sted som David Bowie skapte noen av sine beste verk. Der Bowie stakk av gårde til Berlin på 70-tallet for å bryte ut av avhengighet, stakk Styles dit som en person som har fullført to maraton på under tre timer.

Men tiden i studio har vekket noen enestående refleksjoner rundt egen berømmelse.

Sylskarp visus

Da Harry Styles slapp sin første og eneste singel før albumslipp, «Aperture», lanserte han et nettsted kalt We Belong Together. Der kunne man melde seg på og motta et lydopptak av briten som smektende sang refrenget til låten. I forkant av albumslippet har det også blitt arrangert lyttefester i rundt 40 hovedsteder over hele verden, der fans har fått muligheten til å høre albumet før alle andre.

Tidligere i år sa en av grunnleggerne bak plateselskapet Interscope, Jimmy Iovine til podkasten Founders at strømmetjenester er minutter unnå å være avleggs. Etter årevis med oppmaning om at artistene må føye seg etter strømmetjenestenes kuratering, virker flere å våkne fra dybderusen og forsøke å finne vena cava inn til fansen.

Nære relasjoner inspirerer og hengivenhet selger.

Her hjemme har en av våre fremste artister, Lars Vaular, begynt å dele ny musikk (og kommende bok) på en egen nettside, kalt NMG-krønikene. Internasjonalt har Taylor Swift vært på fornavn med fansen i flere år, og dedikasjonen fra lytterne er enorm. Såpass at de kjøper fire av samme vinyl, for å samle en klokke.

På sitt beste, bryr «Kiss all the time. Disco, occasionally» seg litt mindre om å være persona grata enn tidligere. I et fortellende øyeblikk på «The waiting game» synger Styles: «You can romanticise your shortcomings, ignore your agency to stop, write a ballad with the details, while skimming off the top».

Skarpt er det, og en sjeldenhet i Styles sin ofte tvetydige diskografi.

Ikke så fjernt likevel

Platens tittel sier det som det er: «Disco, occasionally» og «kiss all the time». Ballader og ømme øyeblikk er platen spedd godt med, og Styles sine kjente akustiske øyeblikk er ikke så fjerne som førstesingelen og promotering har hintet til.

Styles lengter etter bedre relasjoner, til seg selv, til livet som artist, i kjærligheten og i musikken på «Kiss all the time. Disco, occasionally».

Albumets tolvte og siste låt «Carla’s song» setter et oppslukende punktum, ved å ta platen tilbake til start. Låten holder samme type intensitet som åpningslåten «Aperture», med mindre tålmodighet, og minner om at frieriet til popmusikken Styles så lenge har vært en del av, aldri er langt unna.

Harry Styles har brukt fire album på å tørke vekk sikkel etter 70-tallets pop-rock, og har siden den selvtitulerte debuten skrudd det gradvis til. Vokalen er ennå frodig lik forrige plate, men gitt ny tekstur og hevet med The House Gospel Choir.

Produksjonen er atter en gang varm og funky, men mer utprøvende, slik tidsånden ønsker det.

De vide buksene fra coverne til «Harry’s House» og «Fine Line» har blitt til trange jeans. Klærne er tettere på, låtene er tettere på og fansen virker å være likedan. Lengselen etter relasjonen lever. Hvordan ellers skal man selge rundt 585.000 billetter til 30 netter i Madison Square Garden?