NATO: – Europa balanserer på en knivsegg

6 hours ago 3

Allerede før starten på NATOs store arktiske øvelse Cold Response fikk arrangørene vite at USA ville trekke sine F-35-jagerfly.

Det var for å støtte det som nå har utviklet seg til en krig med Iran.

USA sender fortsatt nesten 4.000 soldater til øvelsen, men om dette skyldes ren treghet eller en reell forpliktelse, er uklart, forklarer Jennifer Bailey.

Hun er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.

Europeiske land står i et dilemma

– USA under Trump har signalisert at de ikke ser på NATO som særlig viktig i seg selv – altså som en allianse av demokratiske stater som arbeider for et felles gode. I stedet har Trump et instrumentelt syn på alliansen. Han antyder at USA betaler for Europas forsvar uten å få særlig mye tilbake, sier hun.

Uten F-35-flyene vil øvelsen likevel gjennomføres som planlagt med de gjenværende styrkene, ifølge et intervju med oberstløytnant Espen Solemdal i Narvik-avisen Fremover.

– Likevel får den amerikanske tilbaketrekningen konsekvenser fordi luftvernet får mindre realistisk trening, sier han.

Samtidig illustrerer øvelsen dilemmaet europeiske land fortsatt står overfor når det gjelder NATO, sier Bailey.

– Det reiser spørsmål om hvilken rolle NATO spiller i verden nå. Hvis Trump tar en snever «America first»-linje, hvor etterlater det Europa? Trump ser ikke ut til å anerkjenne bidragene fra de europeiske allierte eller Europa som en integrert del av USAs forsvarsperimeter, sier hun.

Endret holdning til Russland

Et av de store spørsmålene ved Trump-administrasjonen og Arktis er USAs endrede holdning til Russland.

– Russland er fortsatt en konkurrent, men ikke lenger en ond fiende. I tillegg presenterer den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien et verdensbilde basert på interessesfærer. Der vil – eller bør – USA dominere den vestlige halvkule, mens Russland kan ha sin egen innflytelsessfære andre steder, for eksempel i Øst-Europa, sier hun.

Dette skaper uro i Europa. Grunnen er at europeerne nå ser Russland som en klar og umiddelbar trussel mot hele Europa.

Statsminister Jonas Gahr Støre har forsøkt å understreke hvor viktig Norge og NATO er for USAs sikkerhet. Det har han gjort både i direkte samtaler med Trump og i internasjonale fora.

På konferansen Arctic Frontiers i Tromsø i februar beskrev Støre et møte med Trump i april i fjor.

– Jeg sa: «Mister President, 100 kilometer fra grensen min ligger verdens største kjernefysiske arsenal – ubåtene, Russlands strategiske kapasitet. Og den er ikke rettet mot meg, men trolig mot dere.» Vi er NATOs «øyne og ører» i nord. Vi samarbeider med USA om dette. Det er viktig for USAs egen sikkerhet, sa Støre.

Bailey er likevel usikker på om slike argumenter påvirker Trump.

– Russland har blitt enda et land USA kan forholde seg til, mens de europeiske allierte sees på som svake gratispassasjerer som ikke innser at den største trusselen mot dem er deres egen manglende evne til å beskytte sin egen sivilisasjon, sier hun.

– Trumps syn på sikkerhet virker svært enkelt: Å etablere direkte kontroll over strategiske områder og ressurser på den vestlige halvkule, inkludert Arktis, legger hun til.

Ideen om kontroll over Grønland forsvinner ikke

Selv om USA nå er fullt opptatt av Midtøsten, tror Bailey ikke Trump vil gi opp ønsket om Grønland.

– Jeg tror ideen om at USA bør ha Grønland står svært sentralt i Trumps tankegang. Den har ikke forsvunnet. Om Trump-administrasjonen faktisk er villig til å ofre NATO for dette, er derimot uklart, sier hun.

Krigen med Iran kan samtidig understreke hvor viktig europeiske allierte er for USA.

– Europeiske baser var trolig viktige for å gjennomføre angrepene mot Iran. Noen europeiske land har også baser i Midtøsten og andre steder. Trump vil trolig fortsatt ha tilgang til disse, sier hun.

Mange har påpekt at USA allerede har en langvarig avtale med Danmark som gjør det mulig å øke den militære tilstedeværelsen på Grønland. Likevel har Trump flere ganger sagt at USA bør eie øya.

– Behovet for direkte kontroll over Grønland tyder på en tro på at USA egentlig bare kan stole på seg selv. Det har også en ideologisk side, sier hun.

Kan NATO bli trukket inn i Iran-krigen?

– Slik behandler man egentlig ikke sine allierte

4. mars skjøt NATO-forsvar ned et ballistisk missil fra Iran. Den var på vei mot tyrkisk luftrom. Iranske myndigheter avviser at missilet var rettet mot Tyrkia.

Samtidig har Tyrkia sagt at landet ikke vil tillate at luftrommet brukes til angrep mot Iran.

Men realiteten er at USA har dratt europeerne inn i en situasjon de ikke ønsker å være en del av, mener Bailey. Selv om mange vil ønske slutten på det undertrykkende iranske regimet velkommen.

Situasjonen kompliseres av at Trump ikke informerte eller konsulterte NATO-allierte før han startet rakettangrep mot Iran.

– Slik behandler man egentlig ikke sine allierte, sier hun.

Europas problem

Kan NATO-landene nekte å hjelpe dersom USA ber om det?

– Teknisk sett, ja, sier Bailey.

USA har ikke bedt om at NATOs artikkel 5 – som forplikter medlemslandene til å hjelpe hverandre ved angrep – tas i bruk.

Likevel forsøker NATO-allierte som Frankrike, Storbritannia, Italia og Tyskland å balansere på en knivsegg for å unngå å bli trukket inn i krigen.

– I praksis betyr den nye holdningen i Washington at det kan være risikabelt å avslå en tydelig forespørsel om hjelp. Europa er svært avhengig av USA for sitt forsvar. De europeiske militærstyrkene er tett integrert med det amerikanske militæret – noe Cold Response-øvelsen tydelig viser, sier hun.

– Den ubehagelige sannheten er at de europeiske NATO-landene i nesten 80 år har lent seg på USA. De kan ikke bare slutte med det nå, sier professoren.

Et annet problem er at USA er en stor våpenleverandør til Europa.

– Europeerne liker kanskje ikke Trump-administrasjonen, men de er i en vanskelig situasjon. Europa er ikke i stand til å erstatte tjenestene USA leverer – inkludert visse våpensystemer. Det vil ta mange år før Europa kan bygge opp et militært nivå som gjør det mulig å operere betydelig mer uavhengig av USA, sier hun.

NATOs rolle i endring

NATO ble opprettet i 1949, i stor grad som et svar på Sovjetunionen og trusler mot demokratisk valgte regjeringer i Europa.

Alliansens offisielle historie understreker imidlertid at opprettelsen også hadde andre formål: Å avskrekke sovjetisk ekspansjon, hindre gjenoppblomstring av nasjonalistisk militarisme i Europa gjennom en sterk nordamerikansk tilstedeværelse og oppmuntre til europeisk politisk integrasjon.

NATO har utviklet seg gjennom tiårene, men det politiske klimaet i USA skaper nå et helt nytt dilemma, sier Bailey.

– NATO var en gang en allianse av demokratiske stater med et oppdrag om å avskrekke sovjetisk totalitarisme. Etter den kalde krigen sto alliansen igjen på jakt etter et nytt oppdrag. Skulle den fortsette? Eller skulle den utvide sikkerhetsbegrepet til også å omfatte menneskelig sikkerhet og miljøspørsmål? Skulle NATO-styrker håndheve internasjonal lov rundt om i verden? spør hun.

Terrorangrepene 11. september 2001 og den påfølgende invasjonen av Afghanistan ble et vendepunkt. NATO-allierte aktiverte artikkel 5 for første gang og sendte soldater langt hjemmefra for å støtte USA.

Men det markerte også begynnelsen på en gradvis avstand mellom USA og Europa, da USA startet «krigen mot terror» og invaderte Irak i 2003. Muligheten for en regelbasert verdensorden begynte å svekkes etter hvert som USA opptrådte mer ensidig, forklarer hun.

– USA kan i verste fall slutte å være et demokratisk land

– I dag ser Trump på NATO som «en gjeng land som er avhengige av oss, og som derfor bør gjøre som USA sier», sier Bailey.

Hun mener også at Trumps forsøk på å utvide presidentmakten, kombinert med trusler mot integriteten til de kommende amerikanske mellomvalgene, setter det liberale demokratiet i USA under press.

– Denne autoritære utviklingen i USA står ikke bare i skarp kontrast til NATOs grunnleggende mål. Den binder også NATO-allierte til et USA som aktivt søker kontakt med autoritære krefter i Europa, sier hun.

– USA kan i verste fall slutte å være et demokratisk land under Trump-administrasjonen. Da blir hele ideen om at NATO er en allianse for å forsvare demokrati et stort problem, sier professoren.