«Kvelertak på kreativiteten»

Da amerikanske Bruno Mars slapp singelen «I Just Might» i januar i år, markerte det hans første soloutgivelse på ti år – sett bort fra promolåten «Bonde de Brunão» (2025) på knappe ett minutt.

40-åringen har altså ikke gitt ut en eneste låt uten gjesteartist siden han var 30. Det han derimot har fått til er å vinne 16 Grammy-priser, oppnå flere titalls milliarder musikkstrømminger og som resultat forankret sin status som en sertifisert popstjerne.

Med slike tall er det oppriktig overraskende at Mars sin diskografi frem til nå kun har bestått av tre soloalbum, i tillegg til Anderson .Paak-samarbeidet «An Evening With Silk Sonic» i 2021.

Bruno Mars sitt fjerde soloalbum, «The Romantic», er en fornemmelse om at man kanskje ikke behøver å legge inn så mye innsats når man først har skutt gullfuglen.

Mann av mange talenter, men

I 2016 slapp Mars det albumet som skulle komme til å bli hans magnum opus, i hvert fall rent statistisk. Han gjorde storeslem med «24K Magic» ved å vinne hele syv Grammy-priser i 2018, der tre av disse var for «Årets album», «Årets singel» og «Årets låt».

Amerikaneren beviste at han mestret sjangre som pop, R&B, funk, soul og ballade, og at han heller ikke var fremmed for å ta sjanser med musikken sin.

Da «An Evening With Silk Sonic» kom ut i 2021 viste Bruno Mars enda en ny side av seg selv: en flørtende og følsom playboy som ikke var redd for å blottlegge seg, verken følelsesmessig eller i faktisk betydning.

Så når Mars endelig er tilbake med sitt første soloprosjekt på ti år, er det urovekkende at nærmest ingen av hans mer morsomme talenter er med på lasset.

«The Romantic» er, i all sin forstand, det tryggeste albumet det kunne vært mulig å lage.

Godt gjort å være så uniform

Med hans korteste utgivelse til nå, på hele 31 minutter, minner «The Romantic» mer om en EP enn en fullengder. Det i seg selv er ikke kritikkverdig, men når hver eneste låt høres prikk lik ut som den forrige, da blir «The Romantic» en seig halvtime med musikk.

Albumets ni låter er musikkens ekvivalent til å spise på Egon, spillelisten som brukes på H&M, sommerferie i Alicante, å heie på Manchester United under sir Alex Ferguson, å gi noe terningkast tre: rett og slett trygt – og dørgende kjedelig i lengden.

Ingen av sporene er dårlige, tvert imot er de heller faktisk ganske gode, og i hvert fall ikke noen smertefull lytteopplevelse. Bruno Mars er en sterk vokalist, han har teft for hva som fenger og han vet når det er mer givende å holde tilbake fremfor å konstant være showman.

Samtidig låses han inn i en boks det er umulig å tenke utenfor. Dette er, dessverre, veldig tydelig i «The Romantic».

Ta singelen «I Just Might» og kle den i ulike drakter inspirert av R&B, soul, flamenco og funk og du har albumets resterende åtte låter. Samme vare; ulik innpakning.

Grei opplevelse

Det er nesten ikke til å tro at produsent Jack Antonoff ikke har hatt en finger med i spillet når det gjelder «The Romantic». Men faktisk så er albumet utelukkende produsert av Bruno Mars selv, i tillegg til D'Mile, som også sto bak gigalåten «Die With a Smile» fra 2024.

Når produsentlisten er kort og gjesteartistene er ikke-eksisterende, er det lett å leke med tanken om at et album kommer til å være dypt personlig, eget og eksperimentelt. Det er «The Romantic» på ingen måte.

De siste ti årene har Bruno Mars bygd karriere på å ha ulike samarbeidspartnere og utforske sjangre han ellers ikke lager musikk innenfor. Dét skulle han ha fortsatt med.

Selv om «The Romantic» er et godt bearbeidet produkt, skades helheten av mangel på noe som helst annet.

Albumet er utvilsomt en grei lytteopplevelse, men det har ingen elementer som er i nærheten av spennende eller utfordrende ved seg.