Jeg beit på hype-agnet, men ble sur

Kjære leser

Ukas bokbrev starter litt grettent, for jeg liker ikke å bli fortalt at noe er årets sensasjon før boka er kommet ut. Særlig når den ikke holder mål.

Så skal vi en tur innom CIA og jeg har oppdaget en mytologisk skattkiste hos våre naboer uti Norskehavet.

Stadig oftere blir bøker lansert som globale suksesser allerede før de har nådd leserne. I år er det thrilleren «Anna O», som beskrives slik på nettbutikken Amazon, i en feit overskrift:

«The biggest novel for 2024 from an astonishing new voice in crime thriller fiction».

Utropt til den største romanen for 2024 altså, og det før vårjevndøgn.

Buzzen startet allerede i fjor sommer, ifølge det norske forlaget. 16 korte kapitler skrevet av en ukjent debutant ble sendt rundt til forlag, dinglende som en feit meitemark foran bestselger­sultne forleggere.

Den metoden funket. Det utløste budkrig, boka ble solgt til over 30 ulike land på to uker, og prisen for rettighetene i Storbritannia og USA lå i millionklassen.

Keen på litt annen type spenning enn å skli på isbelagte fortau, beit også jeg på agnet, og lastet ned lydboka før den norske oversettelsen var i butikken.

Det begynner spennende: Den unge rikmanns­datteren Anna Ogilvy ligger i en dyp søvn hun ikke har våknet fra på fire år. Det siste hun gjorde var å knivstikke sine to beste venner 20 ganger.

Kan Anna O virkelig ha drept i søvne, eller er det en utspekulert måte å unngå straff?

Fortellingen er hovedsakelig lagt i munnen på psykolog Benedict Prince (etternavnet skal sørge for at du får med deg tornerose-referansen). Han er spesialist i kriminalitet begått i søvne(!) og får i oppdrag å vekke den sovende Anna O, så hun kan bli stilt for retten.

I tillegg til psykologens stemme kommer også Anna Ogilvys mor til orde, samt psykologens kone, som tilfeldigvis er politi, og vi får tilgang til Anna O sin dagbok. Alle snakker i presens, som en fotballkommentator som beskriver kampen live.

Dette fortellergrepet gir meg utslett. Kanskje jeg kan forklare hvorfor gjennom et eksempel fra 1700-tallets England.

Samuel Richardsons «Pamela, or Virtue Rewarded» fra 1740 regnes av litteraturhistorikere som an av de første engelske romanene.

Tittelfiguren Pamela er en fattig og dydig 15 år gammel tjenestejente på et gods. Gjennom Pamelas brev til foreldrene og dagboksopptegnelser får vi vite at godseieren, Mr. B, kommer med stadig mer pågående seksuelle tilnærmelser mot henne.

Pamela bevarer sin dyd gjennom en rekke strabaser, som hun forteller om fortløpende gjennom brevene. Boka ble en bestselger blant engelske lesere.

Brev og dagbøker kan absolutt være et spennende fortellergrep, for kan vi egentlig stole på at den som skriver forteller sannheten?

Formen har også sine begrensninger. Når absolutt alt som skjer må fortelles som et dagboksnotat, blir det fort kunstig. Ikke minst når personen skriver i presens, blir det lett slik: «Iiiik, nå blir jeg voldtatt her».

Ja, hva med å forsvare deg da, i stedet for å skrive dagbok midt under overgrepet?

Henry Fielding var en samtidig og like viktig forfatter som Samuel Richardson. Han syntes «Pamela» var såpass fjollete at han umiddelbart satte seg ned og skrev en parodi som han kalte «Shamela»,

I Fieldings roman møter vi en annen side av Pamela. Her viser det seg at hun egentlig heter Shamela og er en utspekulert, ludrete dame som poserer som den dydige Pamela, på jakt etter penger og anseelse.

Slik peker Fielding på at vi lesere skal være forsiktig med å stole på fortellere som framstiller seg selv som dydige heltinner.

Det er akkurat som om forfattere av moderne psykologiske thrillere har tatt opp igjen tråden etter «Pamela», for de elsker å fortelle handlingen som dagboksnotater.

Det er åpenbart ment å høyne spenningen – dette skjer AKKURAT NÅ – men det føles så kunstig!

Hvem er det hovedpersonen forteller dette til? Hvor er han når han forteller det?

Etter hvert i slike thrillere sås det tvil om fortelleren er sannferdig: Har vi å gjøre med en Pamela eller Shamela her? En helt eller en morder?

Thrillersjangeren kan være utrolig tilfredsstillende, for den jager deg gjennom kapitlene, med nervene i spenn. Tenk Stieg Larsson og John Grisham. Jeg digger en god thriller.

Men en del nyere psykologiske thrillere har skuffet meg dypt. Normalt ville jeg vært forsiktig med å skrive negativt om en debutant, men når forlagene går så sterkt ut med Matthew Blakes bok, må man slå sterkt tilbake.

Jeg opplevde samme skuffelse da jeg leste to andre hypede bestselgere i samme stil: «Gone Girl» av Gillian Flynn («Flink pike» på norsk) og «Den tause pasienten» av Alex Michaelides.

Kanskje ringer Fieldings «Shamela» for sterkt til at jeg klarer å ta dem på alvor.

.

Var «Anna O» verdt alle dollarsene forlagene punget ut for manuset? Var lydboka verdt 13 timer av mitt liv?

Jeg sier som Simon Callow: It' a no from me.

Er du enig, eller synes du jeg er gretten? Jeg hører gjerne fra deg i kommentarfeltet.

Nordmann anmeldt av CIA

Ikke mange norske forfattere kan smykke seg med at boka deres har blitt anmeldt av CIA, men det kan Lars Fr. H. Svendsen.

Forfatteren og filosofen har funnet en nisje med å skrive lettfattelig om store temaer. Særlig kjent er han for sin serie på så langt syv bøker om blant annet «Ondskapens filosofi», «Kjedsomhetens filosofi», «Arbeidets filosofi», mfl.

Det er boka «Løgnens filosofi» det amerikanske etterretningsorganet har lest og anmeldt.

Kommer du inn på CIAs hovedkontor, vil du tro de setter sannhet høyt. På marmorveggen står det inngravert følgende bibelsitat: «And Ye Shall Know the Truth and the Truth Shall Make You Free.»

Paradoksalt nok er etterretningsorganets søken etter sannferdig informasjon avhengig av mye løgn. Anmelderen går systematisk gjennom på hvilke måter den norske boka om løgnens filosofi er relevant for CIAs ansatte.

Svendsen skriver blant annet at et ekte vennskap må være basert på sannhet og tillit. I etterretningstjenesten stiftes ofte vennskap i den hensikt å rekruttere nye agenter. Ikke akkurat heldig for videre tillit.

Regjeringer ser seg ofte nødt til å lyve for folket sitt for å beskytte agenter i felt.

Og mer eksistensielt: Hvordan påvirker det et menneske å måtte lyve for seg selv gjennom å leve mange år med falsk identitet?

Noe av grunnen til at jeg elsker spionromaner, er dette spillet mellom sannhet og løgn. Etter denne anmeldelsen ble det enda klarere for meg hvor krevende livet som hemmelig agent er.

Hvorfor har jeg ikke hørt om selfolket før?

Jeg sluker nesten alt av britiske krimserier, og når handlingen er lagt til et dramatisk skotsk kystlandskap, er jeg solgt.

Britiske Nicola Walker ble en favoritt hos publikum etter den fabelaktige krimserien «Kalde spor». Nå er hun tilbake som politietterforsker i serien «Annika», som vises på NRK TV i disse dager.

Denne Annika skal liksom være norsk, og synger byssan lull til datteren sin og snakker om krydderkake med lite overbevisende aksent.

Det som gjør serien litt ekstra gøy for oss bokormer, er at hver episode har et tydelig litterært tema.

Annika snakker rett i kamera til oss og forteller om en bok eller forfatter som er relevant for handlingen. Jeg lærer noe nytt og blir inspirert til å hente fram bøkene hun snakker om.

Når et mord fører henne til Edinburgh, lærer vi om den store skotske forfatteren Walter Scott, som regnes som grunnleggeren av den historiske romanen.

Ridderromanen «Ivanhoe» av Walter Scott har jeg bare lest som barnebok, og «Rob Roy» har jeg bare sett som film, så mulig det blir noen skotske 1800-talls romaner på meg etter hvert.

Men, det jeg ble umiddelbart hekta på, kom i første episode: Skotsk ballade. Annika forteller om et sagn om en selkie, som kjent i folkesangen «The Selkie of Sule Skerry».

En kvinne sitter og ammer et barn. Brått dukker faren opp ved fotenden av senga hennes. Han er en selkie, en sel som kan ta menneskeskikkelse.

Selkien er her for å hente sin sønn, og gir henne gull i bytte for barnet, som han tar med til havs. Han spår at kvinnen vil gifte seg med en fangstmann som vil skyte og drepe ham og sønnen deres. Ganske trist.

Jeg har hørt om havfruer og sjømonstre, men aldri om selfolk! Har du?

Episoden sendte meg inn i et kaninhull av research. Jeg sjekket versjoner av sangen på Spotify, googlet skotske ord, studerte kart og bestilte boka «Øyene i vest» på biblioteket.

Det viser seg at det er en egen mytologi fra Skottland og øyene omkring, som Orknøyene og Shetland. Den strekker seg også til Færøyene og Island, steder nordmenn har seilt til i alle år.

Likevel virker denne mytologien lite kjent i Norge, selv om vi deler hav med dem. I en lengre versjon av folketonen er kvinnen faktisk en Norwegian maid. Her må det være inspirasjon å hente for norske forfattere?

Min favorittversjon av sangen er denne. Litt langt forspill, men liker du folketoner, vil du elske den.

Ellers:

Lytternes romanpris er i gang på radio! Du kan velge å sluke alle forfatterintervjuene på NRK Radio, eller du kan høre dem på P2 på fredager.

Det blir både anmodninger om å la barn leke med kniv og beretninger om MDMAs frigjørende effekt.

Her er oversikt over episodene:

Snakkes!

Siss

Kommentér

Hva synes du om psykologiske thrillere? Er du enig med meg eller er jeg for streng? Finnes det noe verdt å lese der ute?