Jarle har 275.000 bøker

I gjennomsnitt rommer et norsk folkebibliotek 21.600 bøker.

Jarle Oppedal har 12 ganger så mange.

Stabler du hele boksamlingen hans i et tårn, blir det over dobbelt så høyt som Galdhøpiggen.

At Jarle er en bokelsker er hevet over enhver tvil, men hva får en mann til å ta vare på 275.000 av dem?

Tilfeldighetens bibliotek

Du trenger ikke lure på hvilket hus Jarle Oppedal bor i på Rånåsfoss i Nes kommune på Romerike. Selv på avstand ser du bokstablene gjennom vinduene på den nedlagte skolen.

Blir du invitert inn, venter et overveldende og kaotisk syn.

Titusener av bøker står i hyller og stabler, hvis de ikke ligger i banankasser i påvente av plass ett eller annet sted, en gang i fremtiden.

Det finnes stier man kan ferdes langs mellom kasser og boktårn, og langs enkelte vegger er det plassert flere bokhyller utenpå hverandre.

Selv har bokormen plass til å spise og sove i en liten leilighet på kvisten der skolens lærer en gang bodde.

I 10 år har Jarle hentet bøker som ellers ville blitt kastet.

For å romme alle sine papirvenner har han kjøpt to nedlagte skoler, en i Norge og en i Sverige. I tillegg har han anskaffet en gammel bensinstasjon med stor verkstedhall. Det holdt ikke med plass til bøkene hans på de to skolene.

Enkelte vil kanskje mene at det holder med antall bøker nå, men ikke Jarle.

– Jeg har det med å bli litt ivrig, sier han.

Derfor ble det slik

La oss først plassere skylden for at det ble slik. Den tilhører det norske skolevesenet.

For selv om Jarle kom fra et hjem blottet for bøker foruten «Bibelen» og «Kysten vår», måtte han som alle andre levere særoppgave i norsk på videregående skole.

Jarle valgte å skrive om kjærlighet.

Han leste «Victoria »av Knut Hamsun. Deretter «Den unge Werthers lidelser» av Goethe og «Lasso rundt fru Luna» av Agnar Mykle. Dermed var det gjort.

Særoppgaven førte til en livslang kjærlighet til bøker og det å lese.

– Alle bøker er et forsøk på å beskrive livet, sier han, og for meg er det vakkert i seg selv.

Jarle fikk en drøm. Han ville skape sitt eget lille bibliotek, men følte selv at han aldri hadde råd til virkelig å fråtse i all verdens litteratur.

Denne muligheten skulle dukke opp med en annonse på Finn for 10 år siden. Tittelen på annonsen var «tusenvis av bøker gis bort mot henting». Jarle slo til.

Da han kom kjørende for å hente bøkene, fikk han bakoversveis. Det hadde stått «tusenvis» i annonsen, men han hadde ikke sett for seg at det skulle være 360 banankasser med drøye 16.000 bøker.

Slik oppdaget Jarle omfanget av hvor mange bøker som kastes i Norge hvert år.

– Jeg følte på et ekte vemod. Er det virkelig ingen som vil ha disse?

Millioner av bøker kastes

En gang i tiden var bøker trukket skinn og ment for å vare lenge. Nå er bøker, som så mye annet, blitt ferskvare.

Det er årets bøker som både selger og som blir lest, og for at det nye skal få plass i bibliotek og private hjem, må det gamle ut.

Ingen liker å kaste bøker, og få ønsker å snakke om saken. Bare bibliotekene oppgir tall. 1,4 millioner skyfles ut hvert år på grunn av begrenset lagringsplass.

Hvor mange bøker fra private hjem som tar turen innom et loppemarked før de destrueres, kan vi bare gjette.

I tillegg kommer alle bøkene som aldri ble solgt.

I gjennomsnitt selger en bok 157 eksemplarer det første året den er til salgs, selv om optimistiske redaktører hadde stor tro på boken i forkant og ganske sikkert trykket flere eksemplarer enn 157.

Norske forlag oppbevarer bøker på to plasser, Forlagssentralen eller Sentraldistribusjonen. Derfra sendes bøker ut til bokhandlere. Selv i disse store lagerlokalene er det begrenset lagringskapasitet, og bøker som ikke selger, makuleres fortløpende.

Når jeg spør Forlagssentralen om hvor mange bøker de sender til destruksjon årlig, nekter de å svare. De viser til avtaler med forlagene om taushetsplikt. Derfor må vi gå tilbake til 2012, som var siste gang de ville svare på spørsmålet. Da oppga de at cirka 3,5 millioner bøker ble destuert årlig før de så mye som nådde en bokhandel.

Årets bøker fortrenger altså eldre bøker, og bare i 2024 ble det utgitt 7973 nye titler i Norge.

Det finnes et hav, eller skal vi si skog, av bøker som aldri finner en leser før de sendes til makulering.

– Jeg kan ikke tro annet enn at mange av disse bøkene ville interessere noen fremfor at de kastes. At noe av problemet er at bok og potensiell leser ikke alltid møtes til rett tid, sier Jarle.

Og i mellomtiden tar han vare på så mye han klarer.

Banankasser med bøker

Jeg har blitt lovet at vi kan åpne en kasse med ukjente bøker når jeg kommer på besøk.

Det burde ikke være så vanskelig, all den tid bokormen har 4000 nye banankasser med bøker som skal sorteres.

Hva en slik kasse inneholder, er alltid spennende. Kanskje finner vi en litterær godbit?

Øverst er det en roman av Amy Tan som er ødelagt i permen. Den kan kastes. Under den ligger det noen kriminalromaner som Jarle ganske sikkert har fra før.

– Typisk flyplasslitteratur sier han.

Da vi så løfter opp boken «Lysglimt», glimter det til i øynene til den bokfrelste. «Lysglimt» er en bok med moralske historier for barn. Jarle setter stor pris på rariteter, selv om de ikke alltid leses fra perm til perm.

Vi leser noen tilfeldige avsnitt fra boken høyt og ler.

Slike bøker finnes knapt lenger, hverken på bibliotek eller i normale boksamlinger.

«Lysglimt» skal inn i varmen.

Resten av kassen er litt kjedelig, ifølge Jarle. Han har jo allerede nok krimbøker av Jo Nesbø og hele fem eksemplarer av «Mandarinene» av Simone de Beauvoir.

Nei, takke meg til en gammel geografibok som mener at Sri Lanka heter Ceylon eller en bok om skikk og bruk fra 1930-tallet. Slike ting ender i Jarles bibliotek.

Men å finne en ny biografi er selve juvelen.

Den verste boken

– Kall det en guilty pleasure, sier han og peker på veggen bak skrivebordet.

Den er tapetsert med biografier sirlig oppstilt i alfabetisk rekkefølge.

– Det er noe pompøst med hele sjangeren, sier han, særlig gjelder dette for selvbiografier.

– Hvilken er favoritten?

– Spør meg heller hvilken som er verst.

– Ok. Hvilken er verst?

– «Ved Kongens bord» av Jens Haugland, minister i den tredje Gerhardsen-regjeringen. Det var dølle greier, sier Jarle.

Men om det skulle dukke opp enda en biografi til samlingen, er det ikke bare lykke involvert. All hylleplass er allerede opptatt, så da må noe annet flyttes. Dermed er han i gang med en kjedereaksjon av flyttinger i sin enorme boksamling.

Å røkte et bibliotek i stadig ekspansjon er en vrien øvelse.

Likevel er det forbløffende hvor god oversikt Jarle har i biblioteket sitt. Han vet som oftest hvor han kan finne det man spør etter, og han er aldri i beit for en gave. Til jul fikk alle kollegene hans på jobben hver sin utgave av «Hvem Hva Hvor» fra det året de ble født.

Verdien av en bok

– Hva med verdifulle bøker - finner du noen skatter?

– Det er uinteressant for meg. Jeg vil ikke blande penger inn i dette. Jeg liker mengden og at alt finnes. Andre kan ta seg av det som er verdifullt eller bygge boksamlinger som er spesielle.

For Jarle er ikke alene om å samle på bøker. Det finnes et løst nettverk av samlere. En kar på Toten har 10.000 kokebøker, mens en fyr i Østfold samler på bøker om motorer. Alle samarbeider, og når de andre har plukket ut bøker til sitt fagbibliotek, får Jarle resten.

– Blir du ikke nervøs av alt kaoset som en slik mengde forårsaker?

– Da kunne jeg jo ikke holdt på med dette. For meg er det julekvelden når jeg kan åpne enda en banankasse med bøker.

– Hva skal du med alt sammen?

– Det var et dårlig spørsmål, sier Jarle. Jeg driver med dette fordi jeg liker det.

Han blir stille et øyeblikk før han i selverkjennelsens navn fortsetter:

– Men jeg håper jeg fortsetter å like bøker, for ellers er det innmari mye i livet mitt jeg må endre på.