«Iris har skjønt noe viktig»

Saken oppdateres med flere bilder.

Klokken 16 på en fredag er ikke en lett spilletid på en byfestival. Mange kommer rett fra jobb, folk er slitne fra dagen før, de færreste har nevneverdig promille, og det er dagslys og parkstemning.

Iris Caltwait løste utfordringen glimrende.

I fjor høst slapp Caltwait det kritikerroste albumet «Again, For the First Time».

Hun trekkes stadig frem som en voksende yndling innen alternativ norsk pop, med sine drømmende arrangementer, kreative bruk av autotune og spennende melodier.

Under Piknik i parken (eller «Pip», om du vil) var det dette som dominerte, men sammen med keyboardist Edvard Synnes og trommeslager Gudmund Guren rocket hun også opp katalogen sin.

Perfekt variasjon

Settet startet rolig med «Crawl for me». Festivaldagen før slet både Sa_G og TLC med vokalen i begynnelsen, men for Caltwait satt den fra første låt.

Det var en sår og myk åpning, men interessant nok til å dra folk inn i konserten.

«I’m in the corner, alone» fortsatte i samme rolige spor, men så dro bandet til mer på «Push, don’t push». Her la trommene seg i et mer spennende leie, og Caltwait skrudde på effektfull autotune på vokalen sin.

Det var det perfekte tidspunktet å skape variasjon på, akkurat før folk fikk synke for godt ned i gresset i Sofienbergparken. Og så skrudde de det ned igjen med vakre «Rodeo».

I sin egen boble

Iris Caltwait spilte på festivalens hovedscene, Sophie. Men de tre musikerne hadde avgrenset scenen med en slags boks av gjennomsiktig stoff, som de holdt seg inne i.

Det matchet både godt til musikkens svevende, alternative estetikk, og skjermet dem fra å se ut som små mennesker alene i en stor svart boks.

Dette var et svært lurt grep. Både siden de spilte mens det fortsatt var glissent i publikum, noe som jo ikke var musikernes egen feil, og fordi lysshow og skjermer uansett dempes av sola såpass tidlig på ettermiddagen.

Spennende elementer

Fra start til slutt virket det som om Caltwait og musikerne hennes hadde forstått utfordringene med både Piknik i parken som festival og med sin egen spilletid.

Festivalen er kjent for spennende navn og god stemning, men også for et snakkesalig publikum og litt ujevn lyd, hvor trommer og bass for ofte blir hovedfokuset.

Hos Caltwait var det nok lyd til å overdøve praterne. Vokalen lå høyt og styrte showet, og var stort sett veldig pen, med noen få haltende overganger. Samtidig fikk andre elementer dominere med vitende og vilje der det passet i musikken.

På «Serpentine» kom trommeslager Guren inn med et autotunet vokalparti, mens instrumentene ble jazzet opp. Parken fikk også en helt ny og ekstra rocka låt, «Call me an animal», hvor vokalen startet tilslørt og etter hvert brøt gjennom lydbildet.

Klare for noe større

Høydepunktet i konserten var utvilsomt «Put me in the backseat». Her startet de igjen rolig, men bygget det voldsomt opp underveis. Vi fikk en skarp overgang inn i et mer eksperimentelt, oppbrutt arrangement, før låta gled videre inn i jevn bass og en renere elektropoppete stemning. Og så hjalp det selvsagt litt ekstra at sola begynte å varme litt under dette nummeret.

«Put me in the backseat» illustrerte virkelig alt som funket med denne konserten.

Publikum trengte variasjon for å unngå 16-knekken, men skulle også holde ut i mange timer tid. Energinivået vi fikk var perfekt, og levert gjennom spennende, vakker og egenartet musikk.

Caltwait og gjengen kan nok finpusse noen av elementene sine enda litt mer, men da er de også klare for å konkurrere om langt bedre festivaltider.