– I dag ville disse parene blitt sett som homoseksuelle

20 hours ago 6

Jump to main content

"Der er stor lighed mellem det menneskelige øie og havet - sjælens speil. Hvor skjønt, hvor ubeskrivelig deiligt at se ind i et par klare øine, der udtrykker gode og kjærlige følelser!"

Det skrev Lagertha Broch i dagboken sin den 11. januar 1897.

Hun var lærerinne, forfatter, kunstner og kvinnesaksforkjemper.
Men hun var også en del av den norske peppermøkulturen.

Peppermø er en betegnelse på en ugift kvinne.
Kulturen rundt dem vokste fram på 1800-tallet.
Det var et resultat av at det var mange ugifte kvinner i byene, større muligheter til utdanning og arbeid og flere kvinneorganisasjoner.

Mange av peppermøene levde også i parforhold med andre kvinner.

– Det var en stor kulturkamp mellom det gamle og det nye kvinne- og familiesynet, forklarer historiker Tone Hellesund, historiker ved Universitetet i Bergen.
Nå var nemlig «den nye kvinnen» på fremmarsj.
– Det å finne menn som var like fremskrittsvennlige og feministiske som kvinnene av denne generasjonen, var ikke så lett, sier hun.

Hellesund skrev Norges første doktorgrad om skeiv historie i 2002: «Den norske peppermø».
– En viktig motivasjon for å danne parforhold med andre kvinner, var at hvis du inngikk ekteskap, så var muligheten til egen karriere kjørt, forteller hun.

For karrierekvinner som Lagertha ble løsningen å leve med sin «trofaste venninne».
– Dette var respektable kvinner som levde med sin kjære, trofaste venninne, og man tenkte sjelden i homoseksuelle baner, forteller historikeren.

På denne tiden hadde folk nemlig et ganske annet syn på seksualitet enn de fleste har i dag.
–I dag ville jo disse parene bli sett som homoseksuelle, men de fleste av dem tror jeg ikke oppfattet seg sånn selv, og omgivelsene oppfattet dem heller ikke sånn, sier Hellesund.

Og kanskje overraskende for noen, møtte ikke «peppermøene» så stor motstand.
– Selv om man finner legebøker, juss og teologi som har sine syn på homoseksualitet, så har det vært mye mer variert blant befolkningen, forklarer Hellesund.

Parforholdene til peppermøene blir ofte beskrevet som en romantisk vennskapskultur.
Historiske kilder viser at det var mer utbredt i de høyere samfunnslag.
– Den romantiske vennskapskulturen var antagelig først og fremst et middelklasse- og overklasse-fenomen. Å skape seg et hjem sammen, var et økonomisk løft som ikke alle hadde råd til, forklarer Hellesund.

Samtidig er det kvinnene i de øvre lag som har etterlatt seg mest kildemateriale, for eksempel i form av dagbøker.
Kildematerialet som viser den romantiske vennskapskulturen hos de lavere lag er som regel rettsdokumenter og folketellinger.

– Kanskje finnes det langt flere parforhold mellom kvinner fra lavere sosiale lag enn vi hittil har oversikt over, sier historikeren.
Men noen par fantes likevel.

De to fotografene Bolette Berg og Marie Høeg bodde sammen fra slutten av 1800-tallet.
– Blant kvinnelige fotografer, som ofte sto i en klassemessig mellomposisjon, så fantes det mange par, og de levde rundt omkring i Norge, forteller Hellesund.

Fotografyrket var ikke noe man tjente store penger på.
Kvinnene bega seg likevel ut på denne reisen.

Berg og Høeg holdt sammen hele livet.

Bildene deres viser at de lekte med kjønnsroller.
Her ser du Marie Høeg med løsbart.

– Det kan hende at man latterliggjorde disse parene for at de var ugifte, frigide, og at de ikke oppfylte heteronormen som var å gifte seg og få barn, forteller Hellesund.

– Men de ble ikke mistenkt for å være homoseksuelle.
Hvorfor ble de ikke det?

– Man tenkte i liten grad på noe to kvinner kunne gjøre med hverandre som sex. Var det ikke en mann og en penis tilstede, så var det heller ikke sex, forklarer historikeren.

Forfatteren Amalie Skram skrev skildringer om møter med brutale ektemenn på bryllupsnatten.
– Forestillingen om menn og kvinners store ulikhet, også på det seksuelle området, var veldig utbredt i denne perioden.

– Det har vært litt uenighet i fagmiljøene om spørsmålet «hadde de sex eller ikke?». Jeg er veldig lei av det spørsmålet, sier Hellesund.
– Det viktige er at de selv oppfattet seg som partnere og at det var snakk om kjærlighetsforhold.

Mange av kvinnene levde nemlig sammen på samme måte som folk gjorde i ekteskap.
– Og hvor mye sex man hadde i et ekteskap, er også ukjent. Som kulturhistoriker så kunne jeg absolutt ønske at folk ble flinkere til å dokumentere sexlivene sine for historikerne i ettertid, forteller forskeren.

– Det jeg synes er så gøy med disse romantiske vennskapene, er at de forstyrrer måten vi tenker omkring disse tingene i dag, forteller Hellesund.
Hun sier at hun er opptatt av å la være å presse dagens oppfatninger på fortidens kvinner.
– Nå tror vi på en måte at vi har sannheten, men vi er fanget i vår egen tids kulturelle forståelser og det er spennende å se at det går an å tenke helt annerledes om dette.

– I dag er mange opptatt av å bli respektert for den identiteten de har og at det skal brukes riktige begreper. Det tenker jeg også gjelder for historien, forklarer forskeren.

Hellesund sin beskjed er klar.
– Vi kan ikke komme i ettertid og definere noen som homoseksuelle når verken de eller omgivelsene så dem sånn.

Bildekreditering:
Bilde 1: Nasjonalmuseet, CC BY-NC-ND (Fjernet bakgrunn)
Bilde 2 - 5: Nasjonalmuseet, PD
Forsidebilde og bilde 6 - 12: Berg & Høeg.
Fra negativarkivet etter Berg&Høeg, Preus museums samling.

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev

Read Entire Article