Hvorfor USA trolig vil overlate Europa til seg selv

2 hours ago 1

President Donald Trump EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen.

Og hva gjør vi så?

Asle Toje
Utenrikspolitisk forsker og kommentator

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme». Det mest kjente sitatet fra Henrik Ibsens Vildanden (1884) gjelder kanskje gjennomsnittsallierte også?

I flere tiår etter Den kalde krigen har Europa tatt for gitt at USA vil fortsette å være garantisten for kontinentets sikkerhet. Washington holdt på lederrollen i NATO og utvidet alliansen stadig lengre østover, med 14 nye stater, og har dermed gitt flere land et løfte om beskyttelse.

Dette skjedde uten at en grunnleggende motsetning var løst: Europeerne ønsker jevnere maktdeling i alliansen, Amerikanerne ønsker mer byrdefordeling. I fravær av noe forløsende kompromiss, sulteforet europeerne forsvaret sitt, og USA ledet alliansen som om den tilhørte dem.

Men dette avfødte en livsløgn.

Amerikanske presidenter har, en etter en, sagt at de vil bevare NATO. Men de ble stadig mindre forberedt på å utkjempe krig på Europas vegne. Utvidelsene ble sett som rimelige og risikofrie. Man antok at avskrekking ville holde Russland stangen.stangen.holde stangen betyr i denne sammenhengen å holde i sjakk. Kilde: naob.no

Nå, med et mer ustabilt trusselbilde og et USA som vender oppmerksomheten mot andre deler av verden, rakner denne forutsetningen.

Europeiske kommentatorer skylder ofte på president Trump for den senere tids uro.

Etter at han kom tilbake som president, har han truet med å stanse støtten til Ukraina, krevd at allierte bruker hele 5 prosent av BNP på forsvar, snakket om å annektere Grønland, innført høyere tollsatser mot Europa og kritisert ytringsklimaet i Europa.

Mange i Europa håper å kunne trå vannet til han forsvinner fra scenen, og at alt da blir som før. Men problemene startet lenge før Trump. I flere tiår har USA holdt på livsløgnen om lederskap uten å være villig til å ta inn over seg risikoen dette medfører.

Også europeerne har hatt sin egen livsløgn. Den var at sikkerhetsgarantiene var «gratis» – at de bare trengte å bruke penger på forsvaret i den grad det var stemning for det – og at deres land bare trengte å støtte USAs geopolitiske målsettinger når de selv – rent faktisk – var enige. Trumps uttalelser har bare gjort tydelig det som allerede lå innebygd i NATO. Selv under Den kalde krigen var ikke USAs garanti sikker som en lås. Det er verdt å minne om at NATOs Artikkel 5 ikke pålegger noen automatisk militær respons.

I en tenkelig atomkrig var det usikkert om USA virkelig ville risikere sine egne metropoler for å berge de europeiske. Likevel var trusselen fra Sovjet så presserende at forpliktelsen virket troverdig. Dessuten støttet europeerne USAs lederskap under Den kalde krigen.

Da Den kalde krigen tok slutt, ble denne logikken svekket.

Hvorfor skulle USA produsere Europas sikkerhet? Hvorfor skal USA egentlig ha 50 baser i Tyskland, 80 år etter krigen? Det pågående arbeidet for å omdisponere den globale styrkefordelingen har redusert USAs nærvær i Europa.

Les på E24+

Toje: Den europeiske realist

President George Bush senior valgte å bevare NATO som et redskap for amerikansk lederskap. Alliansen fikk dermed en ny rolle: Ikke å møte en militær fare, men å stabilisere Europa til lav kostnad, samtidig som alliansen styrket USA som aktør på den internasjonale scenen.

NATO-utvidelsene skjedde uten å utvide NATOs grenseforsvar. Fra 1990-tallet ble stadig flere land tatt opp. Prosessen ble fremstilt som risikofri.

Utenriksminister Albright forsikret Kongressen om at utvidelsene ikke ville kreve flere amerikanske soldater i Europa.
Statsmannen George Kennan advarte i et intervju i 1998, kort etter første runde NATO-utvidelser: «Jeg tror russerne gradvis vil reagere ganske negativt, og [NATO-utvidelsene] vil påvirke deres politikk», sa han. «Jeg mener det er en tragisk feil. Det var ingen grunn til dette overhodet.»

Kritikere spurte om amerikanere virkelig ville gå i krig for små stater uten nevneverdig betydning for USAs egen sikkerhet, men spørsmålene ble ignorert. Senatet og forsvaret viste liten interesse, mens alliansens forpliktelser vokste.

I begynnelsen så dette ut til å gå greit. Russland var svekket og søkte bedre forhold til Vesten, og motstanden mot utvidelsene var minimal. I 2003 ble Estland, Latvia og Litauen medlemmer, selv om de lå utsatt til. Det amerikanske senatet sa enstemmig ja, nesten uten debatt.

På dette tidspunktet hadde utvidelsen fått sin egen dynamikk. Når prinsippet om «åpen dør» først var etablert, ble det vrient å si nei til nye søkere. Snakket om demokratisering og belønning av land som støttet amerikanske operasjoner i Afghanistan og Irak dominerte i Washington. Forsvaret av Europa var ikke en prioritet. NATOs nye slagord var out of area or out of business.

Hvis de allierte ville ha NATO, måtte de finne seg i å bli med USA inn i Afghanistan.

Men da Russland gradvis styrket seg igjen, begynte livsløgnen å slå sprekker.

«Åpen dør-prinsippet» kom i fokus i opptakten til Ukraina-krigen. Da president Biden halvhjertet bekreftet Ukrainas NATO-kandidatur, krevde Russland at dette måtte trekkes tilbake. Selv om Biden ikke selv var for et slikt medlemskap, sto han på prinsippet, og resten er historie.

Etter den fullskala invasjonen av Ukraina i 2022, pusset man støvet av planene om store hurtigresponsstyrker. Likevel holdt USA sitt faktiske engasjement på et minimum. Antallet amerikanske soldater i Europa falt til et historisk lavt nivå i årene 2008 og 2022, for så å øke litt.

Europeiske statsledere konkurrerte i churchillske taler. De snakket om hva vi kan akseptere. De aksepterte ikke TukydidTukydidAthensk general og historiker kjent for sitt store verk om peloponneskrigene mellom Sparta og Athen rundt 400 år f.kr. s munnhell: «De sterke gjør hva de kan og de svake lider hva de må».

Europeerne nektet å nekte å følge Trumps fredsspor, de vil ha en helt annen fredsavtale.

Europeerne insisterer på NATO-medlemskap for Ukraina. Det fikk utilsiktede konsekvenser. USA trakk seg tilbake og konkluderte at de meningsstinne og økonomisk skakkjørte europeerne kan betale for krigen – som koster rundt 100 milliarder dollar i året. USA vil nå ha betalt for å bidra.

Også her er kontinuiteten sterk. Både demokratiske og republikanske administrasjoner har bedt Europa ta større ansvar og understreket at Kina forblir USAs viktigste prioritet. Trump hadde alt stilt spørsmål om hvorvidt USA vil forsvare NATO-allierte som underfinansierer forsvaret.

Det er usikkert hvorvidt amerikanske velgere eller Kongressen virkelig vil støtte en kostbar innsats for stater i øst dersom konflikt bryter ut. Dette ble synliggjort da Russland sendte et stort antall ubevæpnede droner mot Polen.

Mens europeerne holdt taler, holdt USA kjeft.

Tilbakeblikket gjør det klart: Advarslene fra 1990-tallet mot å legge til stadig flere sikkerhetskonsumerende stater til alliansen, har vist seg presise. USA utstedte garantier i håp om aldri å måtte leve opp til dem. Nå, som faren faktisk er reell, synes viljen å svikte.

Det spekuleres på Internett på om europeernes manglende entusiasme for Trumps fredsouverturer kan ha å gjøre med frykt for at USA vil bruke en eventuell fred til å redusere sitt nærvær i Europa ytterligere. Kall det «holde russerne ute for å holde amerikanerne inne».

Russland og USA er enige om en ting: EU skal få betale for gjenoppbygningen. Følgelig er Europa ubeskyttet og utnyttet, samtidig som USA bindes opp i forpliktelser de ønsker å redusere.

Den logiske løsningen er at europeiske land tar ansvar for egen sikkerhet. Tre ting taler for dette:

For det første: Europa har mer å tape enn USA. For amerikanerne er Øst-Europa sekundært til Stillehavsregionen; eller som utenriksminister Marco Rubio sa det: «It´s not our war». For europeerne handler Ukraina om vår regionale sikkerhetsorden.
For det andre: Russland er farlig, men mangler kapasitet til å dominere i Europa slik Sovjet engang gjorde. Landet kan visselig skade naboland, men ikke underkue et helt kontinent. Det er i Europas interesse å finne en måte å balansere mot Russland, alene.
For det tredje: Kjøttvekta er i Europas favør. EU har tre ganger flere innbyggere enn Russland, ni ganger større økonomi, og bruker alt mer penger på forsvar. Utfordringen er ikke mangel på ressurser, men at offentlig administrasjon i Europa gjennomgående er dyr og ineffektiv.

Sannheten er at USA ikke har vært Europas reelle forsvarer på mer enn en generasjon.

Utvidelser, avskrekking og politiske forsikringer har skjult mangelen på vilje til faktisk strid. Nå som trusselen igjen er reell, og USA trekker seg tilbake, blir livsløgnen iøynefallende.

Europa har både ressursene og behovet for å ta hånd om sin egen sikkerhet. Tiden er inne til å bygge evnen – og viljen – til å stå på egne ben. Hvordan?

Regional sikkerhetskompleksteori er en teori om internasjonal politikk utviklet av Barry Buzan og Ole Wæver. Ifølge teorien er et slik sikkerhetskompleks «en gruppe stater hvis primære sikkerhetshensyn er så tett knyttet sammen at deres nasjonale sikkerheter ikke realistisk kan ses atskilt fra hverandre». Norden er et eksempel. Skandinavia bør produsere sikkerhet for randstatene i Norden.

«Jeg ønsker ikke en nordisk blokk i NATO», sa daværende NATO generalsekretær Jens Stoltenberg i november 2023. Han er redd for å skape barrierer internt i NATO og minner de nordiske landene om at NATO er en allianse med 32 medlemsland.

Regjeringssjefene i de nordiske og baltiske landene ga i januar 2025 Stoltenberg i oppdrag å skrive en uavhengig rapport om samarbeidet om sikkerhet og forsvar i regionen. Vi snakker da om et nordisk sikkerhetskompleks innenfor rammen av NATO.

Enkelte sofageneraler, de samme som gang på gang har oppsøkt kriger som vanskelig kan vinnes, ønsker et brudd med USA. En slik sjokkterapi vil, trolig, føre til splittelser i Europa hvor Norge vil måtte velge mellom å følge Frankrike, Storbritannia eller Tyskland.

Rapporten om fremdrift av nordisk-baltisk forsvarssamarbeid hadde klar frist: Den skulle presenteres før NATO-toppmøtet i Haag i juni 2025. Men Stoltenberg leverte ikke. Prosjektet ble skrinlagt.

Det er talende at regjeringen har så mye tid til Gaza, og så lite til vår egen sikkerhet.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

TEKNOLOGI. Sophia Adampour
Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.
TEKNOLOGI. Eirin Larsen
Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.
TEKNOLOGI. Ishita Barua
KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.
UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
UTENRIKS. Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
POLITIKK. Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
EU OG EUROPA. George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
OLJEFONDET. Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
NÆRINGSLIV. Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
SKATT. Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.