Høyesterett: Pro bono-oppdrag kan belastes motparten med full pris om man vinner i retten

Torsdag avgjorde Høyesterett i storkammer den såkalte Dartride-saken. Det vil si – saken er ikke avgjort, tvisten handler enn så lenge kun om hvilke deler som skal tillates fremmet. Grunnen til at dette spørsmålet ikke er rett frem, er at Dartrides søksmål retter seg mot domstolen. Dartride mener nemlig Borgarting lagmannsrett gjorde en EØS-feil da Dartride tapte en sak i 2020, og at staten derfor er erstatningsrettslig ansvarlig.

Les: Taxi-gründer tapte EØS-søksmål i lagmannsretten

Domstolloven forbyr slike søksmål. Eneste mulighet for å angripe en dom, er ved anke. EU-retten, derimot, åpner for slikt – i den grad det er EU-rettigheter som er krenket. Høyesteretts storkammer kom torsdag til at dette EU-prinsippet, den såkalte Köbler-doktrinen, heretter også skal anses også som norsk rett – selv om det innebærer å sette domstollovens klare ordlyd til side.

Dette i tråd med den rådgivende uttalelsen som er innhentet fra EFTA-domstolen.

– Får ikke betydning

Et avgjørende begrensning Høyesterett oppstiller, er imidlertid at slike søksmål kun kan kunne baseres på feil begått i siste instans. Altså av Høyesterett selv. Dartride har derimot ønsket å basere søksmålet på feilen de mener lagmannsretten begikk, men dette sier Høyesterett kontant nei til – i tråd med statens påstand.

– Staten er fornøyd med at Høyesterett slår klart fast at EØS-domstolsansvaret bare omfatter avgjørelser fra Høyesterett. Erstatningskrav som bygger på avgjørelser fra tingrett eller lagmannsrett faller utenfor ansvaret, og skal avvises etter domstolloven § 200 tredje ledd. Høyesterett kommer også med nyttige presiseringer om vurderingen av ansvarsgrunnlag, men mener at de nærmere detaljene i ansvaret best kan behandles i en konkret sak, sier Kristin Hallsjø Aarvik fra Regjeringsadvokaten.

Dartride blir dermed nødt til å rette sitt søksmål mot ankeutvalgets beslutning om å nekte anken i den omstridte saken fremmet. Det neste spørsmålet blir da i hvilken grad ankeutvalgets nektelse kan sies indirekte å være en slags gjentagelse av underinstansens – eventuelle – EØS-bommert.

Dette spørsmålet er ikke berørt foreløpig. At søksmålet så langt det måtte være direkte basert på Borgartings feil skal avvises, får ikke betydning for den videre behandlingen av Dartrides sak, mener Dartrides prosessfullmektig Per Andreas Bjørgan fra Lund & Co..

–  Grunnen til at dette ikke får betydning for Dartride er at selskapet også har gjort gjeldende at staten er erstatningsansvarlig som følge av feil begått av Høyesteretts ankeutvalg. Det reelle spørsmålet i saken vil allikevel være om Borgarting gjorde en klar og åpenbar feil. Dersom Borgartings dom var basert på klar og åpenbart feilaktig EØS-rett, så vil det samme gjelde for ankeutvalget vedtak om å nekte anken fremmet, sier Bjørgan.

Pro bono-salær

Etter at lagmannsretten behandling i av denne saken i høst, kom det frem at Bjørgan har påtatt seg oppdraget for Dartride pro bono. Staten har i den anledning anført to ting:

• Ford det første mener staten at en pro bono-advokats timebruk må granskes ekstra inngående, ettersom de i underinstansen aldri ble opplyst at arbeidet var gratis for klienten.
• For det andre mener den at det ikke kan legges til grunn vanlig timepris. I stedet må man prise timene som for internadvokater, det vil si basert på en brøk av advokatens årlige driftskostnader. Slik Regjeringsadvokaten selv gjør.

Storkammeret deler ikke statens syn på noen av disse punktene. Førstvoterende Borgar Høgetveit Berg skriver:   

«Eg er ikkje samd i det. Ein part som har fått advokathjelp pro bono, kan krevja advokatsalær dekt av motparten sjølv om parten alternativt ikkje må dekkje desse kostnadene sjølv, sjå til dømes HR-2022-1119-A avsnitt 63. Føremålet med å ta på seg eit prosessoppdrag pro bono er å hjelpe den parten ein tek oppdraget for, ikkje motparten. Når prosessfullmektigen på denne måten tek risikoen for utfallet, er det samstundes rimeleg at han ikkje berre får dekt kostnadene sine, men også får betalt på vanleg vis dersom søksmålet fører fram.

Staten har vidare gjort gjeldande at sidan Dartride ikkje opplyste for lagmannsretten at prosessfullmektigen hadde arbeidd pro bono, må dette gjera prøvinga av om kostnadene var nødvendige, meir inngåande enn elles.

Kva som er nærare avtalt mellom klienten og advokaten i ei pro bono-ordning, vil kunne variere. Det er ikkje noko krav i lova om at det blir opplyst om slike avtaler. Omsynet til faktagrunnlaget for rettens vurdering av nødvendige kostnader tilseier likevel at slike avtaler blir opplyst for retten – med mindre klientforholdet tilseier noko anna.»

– Høyesterett fulgte ikke statens argumentasjon om særlig opplysningsplikt for advokater i pro bono saker eller at erstatningen skal utmåles etter nye prinsipper. Dette ville ha medført at advokater som vinner pro bono saker, ville fått vesentlig lavere sakskostnadsdekning enn etter gjeldende rettspraksis, sier Bjørgan.

Storkammerkjennelsen finner du her.