Godt innafor for Oljefondet

FIKK NEI. Oljefondssjef Nicolai Tangen fikk nei fra Finansdepartementet ... i denne omgang. Her presenterer han fondets resultater for første halvår 2024 under Arendalsuka. Foto: Heiko Junge / NTB

Å ikke investere i unoterte aksjer innebærer også en risiko.

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Regjeringen besluttet før sommeren å ikke åpne opp for at Oljefondet skal kunne gjøre investeringer i unoterte selskaper, heller ikke gjennom Private Equity-fond (PE). Jeg mener at begrunnelsen for en slik beslutning ikke tok inn over seg at risikoen som ble brukt som argument, er risiko vi allerede har akseptert.

Omdømmerisiko for Oljefondet økes ikke nevneverdig, og transparensen kan faktisk bli bedre med investeringer i unoterte selskaper. Hvis risikoreduksjon var noe politikerne virkelig var opptatt av, så finnes det langt mer effektive grep, men de er ubehagelige. Som tidligere leder av Etikkrådet for Oljefondet i åtte år har jeg en viss innsikt i feltet.

To av de bekymringene som er kommet frem er at unoterte bedrifter medfører større omdømmerisiko, og at investorer får mindre innsikt i deres virksomhet.

Dette stemmer ikke nødvendigvis med virkeligheten. Dessuten er det mange andre typer investeringer staten gjør som har mye større omdømmerisiko enn Oljefondets eventuelle investeringer i PE-fond.

Først omdømmerisiko. Før PE-fondene investerer i unoterte selskaper, gjør de grundige aktsomhetsvurderinger (due diligence) på mange felt; juridisk, økonomisk, av ledelse og bærekraft, og av etterlevelse (compliance) av lover og regler. Disse vurderingene er langt mer dyptgående enn det Oljefondet kan eller vil gjøre når de investerer i et børsnotert selskap, noe fondet ofte «må» i henhold til sitt mandat.

Også etter at et PE-fond har investert, har det med sin eierposisjon og styredeltagelse langt mer innsikt og styring enn det Oljefondet har som investor i børsnoterte selskaper. Med andre ord, investeringer i PE-fond reduserer risikoen for at noe som medfører omdømmetap for Oljefondet skal skje.

Så transparens. Som vist ovenfor, så har PE-fondene god innsikt i porteføljeselskapene fordi dette er en forutsetning for å investere, mens «vi» som borgere, NGO-er, og ikke minst mediene, oftest har langt mindre innsikt i de unoterte bedriftene. Dette kan medføre at normbrudd begått av et selskap ikke blir allment kjent, og ikke håndtert, og dermed utgjør en omdømmerisiko for Oljefondet.

Denne risikoen kan reduseres og håndteres ved at Oljefondet velger forvaltere som gjennom innsikt og styring har vist god dømmekraft over lang tid. Dessuten kan fondet stille krav til selskapene som PE-fondene investerer i, for eksempel at de har gode whistle-blower-mekanismer og andre systemer for å sikre ar lover og regler blir fulgt. Det at ikke allmennheten har full innsikt, bør derfor ikke i seg selv ekskludere alle disse bedriftene fra Oljefondets investeringsunivers.

For det er et ubehagelig faktum at vi allerede har akseptert slik risiko i større grad enn det vi debatterer i denne sammenhengen. For eksempel har statlige Argentum gjort slike investeringer i en årrekke, og Oljefondet har også eksponering mot børsnoterte PE-systemer allerede, så her er det lite ny risiko.

Den virkelig store risikoen ligger ikke i unoterte bedrifter, men i at Oljefondet med sitt mandat er «tvunget» til å gjøre investeringer i nesten alle verdens børsnoterte selskaper.

Unntakene er få, som Nord-Korea, Iran og Syria. Etter fullskalainvasjonen av Ukraina ble også Russland lagt til listen, men inntil da var Oljefondet investert i landet, med alt det medførte av forskjellig risiko. Det finnes også en rekke land der vi i dag aksepterer at Oljefondet investerer, og hvor styresmaktene begår eklatante brudd på menneskerettighetene, og lokale selskaper fondet er investert i er nødt til å være med på dette.

Landrisiko innebærer altså mye større risiko enn det den enkelte unoterte bedrift gjør. Men land er også veldig mye mer brysomt å ekskludere, da det å utelukke dem fra Oljefondets referanseportefølje kan medføre myriader av komplikasjoner i form av potensielle handels-, distrikts- og diplomatiske konflikter. Finansdepartementet, Etikkrådet, Norges Bank og Oljefondet har hver for seg, og sammen, funnet måter å redusere eksponeringen mot disse landene på, men den er ikke borte.

Til sist, en type omdømmerisiko som av og til blir nevnt, er sannsynligheten for at forvalterne av disse PE-fondene blir styrtrike, delvis ved at Oljefondet som investor betaler høye gebyrer. Eller at disse fondene er registrert i skatteforutsigbare jurisdiksjoner. Men også disse forholdene har vi egentlig allerede akseptert gjennom Argentums modell og Oljefondets investeringer i de børsnoterte delene av PE-fond som EQT og KKR. Altså intet nytt her heller.

I Norge er vi i utgangspunktet pragmatiske og aksepterer at skal vi skape noe, så må vi ta risiko. Norfund er også et eksempel på at Norge som investor aksepterer betydelig risiko fordi vi ønsker å gjøre en stor forskjell for mennesker i utviklingsland, samtidig som vi vil ha betalt for å ta denne risikoen gjennom avkastning. Norge kunne enkelt doble Norfunds kapital med et pennestrøk, for eksempel med 50 milliarder, og få mer av en risiko vi allerede aksepterer, men med stor effekt (impact). Og dette kan enhver regjering gjøre, enkelt og med bred tverrpolitisk støtte. Og hvorfor skjer det så ikke, ja det er tema for en annen kronikk.

Nå gjelder det å legge til rette for at Oljefondet kan gjøre det er best på, nemlig skape høyest mulig avkastning på en ansvarlig måte. Riktig gjort gir dette Norge store muligheter for både å skape avkastning og ta ansvar på mange nye områder, men da må vi gi Oljefondet muligheten til å gjøre flere unoterte investeringer. For det unoterte universet vokser langt raskere enn det børsnoterte, og det å ikke investere her har også risiko forbundet med seg.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

• 

  Sophia Adampour

  Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

• 

  Ine Marie Eriksen Søreide

  Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

• 

  Carine Smith Ihenacho

  Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

• 

  Espen Barth Eide

  Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

• 

  Ishita Barua

  Lege med PhD i KI i medisin, forfatter og gründer i Livv Health

• 

  Asle Toje

  Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

• 

  Mathias Fischer

  Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

• 

  Lina Strandvåg Nagell

  Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  George Riekeles

  Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  Johan Andresen

  Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

• 

  Bettina Banoun

  Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.