Furuskogen lagrer mer karbon under bakken enn granskogen

Denne artikkelen er produsert og finansiert av NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet - les mer.

Forsker Vilde Haukenes har undersøkt organisk karbon i furu- og granskog i Norge. (Foto: NMBU)

Ny forskning viser at furuskogen har et stort potensial for karbonlagring.

De såkalte boreale skogene på den nordlige halvkule dekker omtrent 17 prosent av jordens landareal. De er et viktig karbonlager. 

Disse skogene lagrer karbon i form av organisk materiale i jorden. Organisk materiale er alt materiale som stammer fra levende organismer, som planter og dyr. Eksempler er blader, døde trær og kvister. 

Dette karbonet forblir i jorda så lenge temperaturen er lav og tempoet på nedbrytningen er lavt. 

Klimaendringene bringer imidlertid med seg nye bekymringer.

– Når det blir varmere, kan det føre til at de boreale skogene slipper ut mer karbon enn de tar opp, sier forsker Vilde Haukenes.

Hun forklarer videre om karbonet som lagres i det øverste jordlaget.

– Dette laget er følsomt for klimaendringer og forstyrrelser som skogbranner, sier hun.

Når skogbranner oppstår, blir organisk materiale brent opp. Noe av det omdannes til trekull. Det er også et viktig karbonlager.

Forskjell på furu- og granskog

Haukenes har undersøkt hvorfor og hvordan mengden organisk karbon i jord og trekull varierer så mye. Skogen hun har studert, er boreale skoger dominert av furu eller gran.

– Jeg ønsket spesielt å finne ut hvor mye av denne variasjonen som kan forklares av forskjeller i landskapet. Det er forskjeller som vannforhold, vegetasjon og brannhistorie, sier hun.

Vilde Haukenes forsvarer sin doktorgradsavhandling på NMBU fredag den 6. desember. (Foto: NMBU)

Hun har sammenliknet to skogområder i Sør-Norge: Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat og Særkilampi naturreservat i Kongsvinger.

Forskjeller mellom skogtypene

Haukenes fant at mengden karbon i jord og trekull varierer betydelig i landskap preget av furu- og granskog.

Hva som bestemte mengden karbon, varierte mellom skogtypene:

Fuktige områder lagrer mer karbon enn tørre områder. Grunnen er at fuktighet bremser nedbrytningen av organisk materiale. Helning påvirker lagringen av karbon gjennom fuktighet i jorda og erosjon. Brattere skråninger har en tendens til å ha mindre karbon fordi vannet drenerer raskere. Tørrere forhold øker tempoet på nedbrytningen. I tillegg er også brattere skråninger mer utsatt for erosjon.

Effekten av vegetasjon varierte mer. For eksempel bidrar torvmoser mer positivt til lagring av karbon sammenliknet med fjærmoser og lav.

– Mengden nitrogen i den organiske jorden var kun viktig i furuskogene, sier hun.

Den boreale skogen er fattig på nitrogen. Mangel på dette begrenser plantenes vekst. Den kan også bremse nedbrytningen av organisk materiale

Topografi, egenskaper ved jorda og brannhistorikk påvirket mengden trekull. Regionale forskjeller, som variasjon i klima, hadde minimal innvirkning på mengden karbon lagret i jord og trekull.

Treslag hadde imidlertid en viktig nøkkelrolle.

– Furuskogene lagret mer karbon under bakken enn granskogene.

Mengden karbon varierer med dybde

Mengde karbon henger tett sammen med dybden av det organiske jordlaget. Dypere jord har vanligvis mer karbon. Dette skjer fordi organisk materiale samler seg opp over tid.

Forskerne bruker derfor dybden i jorda til å angi mengden karbon. Det gjør det mye lettere å få et troverdig anslag for hvor stor variasjon det er i karbonmengde i et skoglandskap.

– Det betyr at relativt enkle målemetoder kan brukes, forklarer hun.

Veldig komplekst

Hvordan organisk karbon samler seg i jorda, blir regulert av flere sammenkoblede forhold.

– Disse opererer på ulike skalaer i tid og rom, sier Haukenes.

Hun trekker frem tid som eksempel:

– Under en skogbrann reduseres mengden karbon dramatisk fordi organisk materiale brenner opp. Samtidig produserer en skogbrann trekull. Det er en viktig kilde til langlevd karbon i de boreale skogene.

Over tid øker karbonnivåene gradvis. Det skjer når vegetasjonen kommer tilbake og organisk materiale samler seg opp. 

Etter hvert har du en skog som både lagrer karbon i jorden og i trekull.

– På den andre siden: I uberørte skoger øker karbonet når organisk materiale fra planter og røtter brytes ned og blandes inn i jorda. Dette pågår i hundrevis til tusenvis av år. Det fører til store karbonlagre også i eldre skoger.

Dette fører til stor variasjon i mengden organisk jordkarbon i landskapet. Denne variasjonen, samt de mange drivkreftene som påvirker organisk jordkarbon, gjør det utfordrende å måle, vedlikeholde og tilrettelegge for videre lagring av organisk jordkarbon i de boreale skogene.

Eksempler på disse drivkreftene inkluderer  typer av vegetasjon, topografi, klima, brannhistorikk og arealbruk.

– Det er et enormt og komplisert puslespill. Det er forsket en hel del på disse drivkreftene. Likevel er kompleksiteten og koblingene mellom dem fortsatt langt fra fullt forstått, sier hun.

Konsekvenser for forvaltning

Det er for tiden mye politisk oppmerksomhet rundt det å bevare karbonrike områder.

– Dersom det er et mål, så viser min forskning at vi bør fokusere mer på våtere skogsområder og vegetasjonstyper, sier Haukenes.

– Disse områdene har et større karbonlager under bakken enn tørrere skogsområder. Dette kommer i tillegg til myrområder som allerede er i fokus.

Hun sier det også er viktig å merke seg at furuskogen har stort potensial for karbonlagring. Under like forhold lagrer furuskogen mer jordkarbon og trekullkarbon per areal enn granskogen.

Referanse: 

Vilde Haukenes: Historiske og nåværende drivere av organiske jord- og trekullkarbonlagre i boreale skoger. Doktorgradsavhandling ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, 2024. Om disputasen