Forskning viser at den negative utviklingen kan snus. Meter-for-meter blir små, spredtliggende områder utvidet litt og gjort tilgjengelig for allmenn bruk. Politisk vilje, nye prioriteringer og handling må til, om tempoet skal øke!
Tiltak og tilrettelegging nytter
En kvalitativ analyse som er gjennomført ved NIH, viser at tiltak og tilrettelegging for å bedre allmennhetens tilgang til strandsonen nytter. Regional planlegging, samordning og samarbeid mellom offentlig forvaltning og frivillige organisasjoner er grunnlaget for nye infrastrukturer for ferdsel i strandsonen og på fjorden. Tiltakene er avhengig av ekstern finansiering via sparebankstiftelser og private fond. Samtidig gjør det tiltakene uforutsigbare og sårbare i et lengre perspektiv.
Retten til ferdsel står på spillP
For hvert år reduseres allmennhetens tilgang til strandsonen langs Oslofjorden. Statistisk sentralbyrå overvåker utviklingen og viser at om lag 30 prosent av strandsonen er allment tilgjengelig i Indre Oslofjord, mot 40 prosent i fjorden sett under ett.
Årsakene knyttes til bit-for-bit-nedbygging over tid, til tross for generelt byggeforbud innført allerede i 1965. Befolkningsvekst, bygging av veier, bolig- og hytteområder øker presset på strandsonen. Ulovlige stengsler og inngrep fører til privatisering, mens mangel på renseanlegg tilpasset dagens teknologikrav fører til utslipp fra husholdninger, industri og jordbruk som renner urenset ut i fjorden.
Kyststier, kystled og universell utforming – ny infrastruktur for friluftsliv
Gjennom ulike prosjekter er tilgangen til strandsonen og allemannsretten styrket og ny regional infrastruktur blitt tydelig: Om lag 700 km kyststier er tilrettelagt og merket. På fjorden er ideen om et nettverk av kystled med testede, sikkerhetsvurderte og kartmerkede ro- og padleruter etablert. Mer enn 100 kystledhytter er restaurert og åpnet for utleie.
Universelt utformet tilrettelegging skal sikre likeverdig tilgang til bruk av strandsonen, uavhengig av varige og midlertidige funksjonsnedsettelser. Enkelte gode eksempler finnes: turveier, badeplasser, fiskebrygger og båtramper tilrettelagt for rullestoler og bruk av andre hjelpemidler, og skånsomt tilpasset lokal natur. Behovene er sannsynligvis større enn tilbudene.
«Hvordan bedre allmennhetens tilgang til strandsonen og fjorden?»
Spørsmålet ble stilt av Miljødirektoratet, forankret i «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv», vedtatt av Stortinget i 2021. Tiltaksplanen etterspør kunnskap om befolkningens friluftslivsbruk i strandsonen og på fjorden, hva fremmer bruken, og hva hindrer ferdsel og skaper konflikter.
Et flerfaglig forskerteam, på oppdrag fra Miljødirektoratet og ledet av Transportøkonomisk institutt , har belyst friluftslivsbruken gjennom ett år med en kvantitativ og kvalitative undersøkelse. Over 12.000 respondenter i alderen 18 til 90 år, representative for befolkningen i de tjueseks kommunene rundt fjorden, har svart på spørsmål om aktivitetene de deltar i. På digitalt kart har de plottet inn hvilke områder de bruker, oppfatter som utilgjengelige og utfordrende. Data ble samlet inn av Norstat hver måned, i ett år, 2022 –2023 .
Analysene viser at om lag 67 prosent bruker strandsonen. De fleste går korte turer (under tre timer), etterfulgt av soling og bading. Den offentlige definisjonen av friluftsliv ekskluderer motorisert ferdsel. Interessen for kajakk er økende, men andelen er fortsatt begrenset sammenlignet med antallet fritidsbåter med motor som øker, både i antall, størrelse og motorkraft.
Gjennom en kvalitativ undersøkelse har forskere ved NIH belyst spørsmålene om hvilke konflikter som oppstår og hva slags tiltak og tilrettelegging som bedrer allmennhetens tilgang til fjorden.
Ferdselskonflikter i strandsonen
Friluftslivsinterne konflikter handler om verdier og interesser, trengsel og arealbruk, ferdsel og praktisk tilrettelegging, samt hvorvidt økt bruk av strandsonen truer sårbar natur. Mens noen oppfatter tilrettelegging, f.eks. merkede stier, turveier, badeplasser, lekeapparater, plener og grillsteder som positivt, ønsker andre lite eller ingenting av dette. Noen hevder tilrettelegging er nødvendig på attraktive steder. Der mange ferdes, blir ferdselen kanalisert. Slitasjen reduseres og bidrar til bærekraftig forvaltning. Men situasjonen er motsetningsfull. Økt ferdsel øker behovet for tilrettelegging, flere P-plasser og toaletter. For få attraktive friluftslivsområder fører til trengsel, spesielt på fine dager, og oppleves som en barriere.
Konflikter mellom friluftsliv og annen bruk av Oslofjorden var forventet å omfatte bruk av motoriserte fritidsbåter og cruise- og nyttetrafikken. I strandsonen ble det forventet konflikter knyttet til boligeieres og hyttefolks interesser. Det offisielle friluftslivsbegrepet ekskluderer konkurranseaktiviteter (Les Friluftsliv: Natur som kilde til helse og livskvalitet, Meld. St. 18, 2015-2016, regjeringen.no). At organiserte idrettskonkurranser skaper konflikter for friluftsliv, ble ikke bekreftet.
Ulovlige stengsler hindrer allmenn ferdsel
Stengsler og bygg i strandsonen begrenser allmennhetens tilgang til strandsonen. Det gjør det vanskelig å skille mellom lovlige og ulovlige inngrep, hvor grensene mellom utmark og innmark går, og hvor allemannsretten gjelder. Gjerder, brygger, badehus, blomsterkasser og benker skaper fysiske hindringer, men også inntrykk av private områdene. Ferdsel blir ubehagelig.
Kommunene har plikt til å følge opp byggeforbud og ulovligheter i strandsonen, og å sørge for at ulovligheter blir fjernet. Beslutninger om fjerning skaper sterke følelser. Advokater og media engasjeres. Sakene er ressurskrevende, personlig belastende og tar ofte flere år. Utfallet i sakene er avgjørende for allemannsretten. Reduksjon i antallet ulovlige inngrep, er et grep som bedrer allmennhetens tilgang til strandsonen.
Systematisk kartlegging av ulovlige inngrep er gjennomført i noen kommuner. Disse viser at ulovlige inngrep og stengsler er tallrike og ligger tett. Dette er faste installasjoner, flyttbart «løsøre», plener og fyllinger. Noe er ulovlig etter Friluftsloven, andre krever dispensasjon og er søknadspliktige etter Plan- og bygningsloven (PBL). I svært mange tilfeller finnes ingen søknad om dispensasjon!
Kommunene har ansvaret
Kommunene kan sikre allmennheten tilgang gjennom arealreguleringer, forankret i PBL. Kommunene må håndheve byggeforbudet i strandsonen strengere, følge opp den lovpålagte plikten de har og sørge for at ulovlige stengsler fjernes. Friluftsliv i strandsonen må prioriteres høyere i kommunenes planlegging.
Områder som har ligget brakk eller vært brukt til industri kan omreguleres og restaureres til attraktive badeplasser. Dette finnes noen få, gode eksempler på. Gjennom samarbeid med frivillige organisasjoner er mange frivillige mobilisert og deltar i viktige oppgaver som rydding av søppel, fjerning av fremmede arter, skjøtsel av overgrodde områder og generelt vedlikehold i strandsonen.
Etablering av verneområder, tre marine nasjonalparker, statlig sikring av friluftslivsområder, overtakelse og kjøp av enkelte eiendommer, viser at det er mulig å utvide og gjøre arealene attraktive og allment tilgjengelige. Eksemplene er spredte og budsjettene begrenset. Observasjoner viser at selv små områder, gir verdifulle lokale ringvirkninger, som økt aktivitet og sosial inkludering, samtidig som lokale økosystem restaureres.
Oslofjordens Friluftsråd og frivillige organisasjoner – skaper nye muligheter
Oslofjordens friluftsråd (OF) har siden etableringen i 1933 stått i spissen for å erverve strender og områder til nytte for allmennheten. Rådets administrative grunnlag omfatter Oslofjorden som ett sammenhengende interesseområde. OF har vært og er pådriver og rådgiver overfor medlemskommunene. Over tid er mange og ulike tiltak og prosjekter iverksatt, bygget på samarbeid med offentlig forvaltning, frivillige organisasjoner, private aktører og profesjonelle fagfolk, f.eks. med kompetanse innen biologi, kulturminner og helse.
Lokale og nasjonale frivillige organisasjoner, som Den Norske Turistforening, Norges padleforbund, Forbundet Kysten, Seilerforbundet, Fyrhistorisk forening, Dykkerklubber m.fl., har iverksatt lokale prosjekter som omfatter fysisk tilrettelegging av stier, hytter, brygger, kajakkutleie mm. Foreningene er avhengige av eksterne midler fra offentlige og private kilder, for å utføre oppgaver som vedlikehold, informasjonsspredning og organisert opplæring rettet mot ulike grupper, ofte på innovative måter. Tiltakene er resultat av samarbeid. Mellom organisasjoner og mellom organisasjoner, kommuner, fylker og stat, og forankret i politiske målsettinger om bedre folkehelse.