Fotballen er mer enn fansen

3 months ago 40

La det være klart: Jeg synes den voldsomme motstanden mot videodømming i fotball er sære greier. Å være mot en mer presis og dermed mer rettferdig dømming er som å si at reglene egentlig ikke er så viktige.

Men det er nå så. At såpass mange ikke liker et forbedret dommer-regime i fotball er mildt sagt som forventet i landet som aldri kom over Bokløv-stilen og skøyteteknikken.

Lettvinte driblinger til side: La oss være enige om å være uenige.

Jeg kan til og med strekke meg til å si at VAR fort blir sin verste fiende, ikke minst når dommerens bisittere i «VAR-bussen» bruker altfor lang tid.

Enda mer: Jeg går ikke i bresjen for VAR, jeg bare aksepterer at også fotballen har noe å tjene på å slippe til teknologiske nyvinninger.

Og det er selvsagt like legitimt å være mot VAR, som det er å være for.

Men nå som fiskekakene (!) og tennisballene hagler over norske stadioner, og selv folk som ikke er filla interessert i fotball lurer på hva i helsike det er som skjer, er det grunn til å spørre: Hvem er fotballen egentlig til for?

Som intenst opptatt av fotball, er det mest irriterende sett fra mitt ståsted at noen tilsynelatende mener de er mer ekte og autentiske fotballfans enn oss andre.

Hver gang noen ytrer et pro-VAR-argument tar det nemlig ikke lang tid før noen kontrer, med en lei odør av selvrettferdighet: «Hvor ofte er du på kamp, da?»

La gå at dette ikke er all verden å øse seg opp over, men jeg vil uansett ha meg frabedt å bli vurdert som en annenrangs fotballinteressert fordi jeg ikke tilhører et supportermiljø der det å kauke nidviser er vel så viktig som det å få med seg det som skjer ute på matten.

Jo da, fansen er artige og iherdige og en viktig del av kulturen som omgir fotballen. Å være på Signal Iduna Park i Dortmund og oppleve «den gule veggen» i all sin utflytende velde er en mildt sagt fascinerende opplevelse.

De norske supportermiljøene er nok ikke helt på samme nivå, men jeg blir alltid litt varm om hjertet når en dedikert supportergruppe som Vålerenga-klanen stiller med flagg og sang når det er kamp langt nedi aldersgruppene.

Men disse miljøene eier ikke fotballen.

Like mye tilhører fotballen barnefamiliene, gammelkallene som mimrer om velmaktsdagene, pubgjestene, WAGS-ene, de ordrike ballseminaristene i sosiale medier, de (vi) som nyter det hele mutters alene foran TV-en, kort sagt: Oss alle.

Selv de som irriterer seg over alt fotballmaset har en liten aksjepost i spetakkelet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ble dritsur da sist søndags kamp mellom mitt kjære Rosenborg og mitt ukjære Lillestrøm ble avlyst – på grunn av supportergjengenes absurde og autoritære fiskebolle-stunt.

Ikke mest fordi en sikkert rimelig ruskete kamp i den rimelig ruskete norske serien ble avbrutt, men fordi en høylytt gruppe tok seg sånn til rette, som om de representerte selve Folkets Egentlige Mening.

Jeg har sett dem før. Selvrettferdige aksjonister som påberoper seg en slags fortropp-rolle; hevet over vanlige demokratiske spilleregler. En livslang interesse for politiske sekter har gjort meg evig vaksinert mot slikt.

Nei, jeg er ikke prinsipiell motstander av sivil ulydighet. Men de som driver med slikt må velge sine slag.

Fotballsupporternes innsatser mot teknologisk understøttelse i fotballdømmingen lar seg ikke helt sidestille med de modige sjelene som i 1965 krysset Edmund Pettus-broen i Selma, Alabama.

Jeg heiet riktignok på supporterklubbene som var avgjørende for å få stoppet den elendige Superliga-prosessen, så fotballaktivisme i seg selv er det ingenting i veien for.

Men fiskekaker og kampsabotering?

Hvis jeg i et gåtefullt parallellunivers var innbitt VAR-motstander, ville jeg ha fått kleggstikk av «aksjonene», som fremfor alt har bidratt til snu medvinden etter et EM som lenge var like mye preget av VAR-akkedering som av ballspill.

Uansett, og som en viss respons på «opprøret» – sier fotballforbundet nå at de ønsker dialog. Det er alltid lurt. De skal attpåtil gjøre det som regjeringer gjør for å finte seg ut av trange situasjoner: Sette ned et utvalg.

Og omkampen mellom Rosenborg og Lillestrøm skal spilles for tomme tribuner, er det bestemt – i et vedtak som gir ca. null mening.

For når supportergruppene dummer seg ut, så skal da ikke det gå utover den store majoriteten som stiller på kamp (eller ser den på TV) for å kose seg med det vi bør kunne enes om er blant det viktigste som finnes.

Så, NFF, det er bare å omgjøre det vedtaket først som sist, slik at Lerkendal fylles på ny – med unntak for gjengen som sikkert aldri har smakt en ordentlig god fiskekake i sitt liv (for eksempel den inntrønderske klassikeren fiskekaker i brun saus).

De kan finne på noe annet denne ene kvelden. Som for eksempel skotthyll, rævkrok, basse eller kollektiv kauking på elgen – aktiviteter som ikke bør være ukjente for noen trøndere her i verden.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article