Fødselshjelp mot alles vilje?

SINDRE GRINDHEIM, Fødselslege

FERENC MASCALI, Fødselslege

CAMILLA S. BERG, Jordmor

ÅSE MARIE BRATLIEN, Jordmor

Tillit til helsepersonell i forbindelse med svangerskap og fødsel debatteres.

Jordmødre melder om fødende som motsetter seg undersøkelser.

I innlegget «Må fødende reddes fra seg selv?» kritiseres jordmødre for å synse om situasjonene, og kronikkforfatterne mener at debatten er basert på «enkeltjordmødres subjektive oppfatninger».

«Unødvendige» undersøkelser med fosterovervåkning trekkes frem som eksempel.

Virkeligheten er mer komplisert enn som så.

Fra venstre: Åse Marie Bratlien, Ferenc Mascali, Sindre Grindheim og Åse Marie Bratlien. Foto: Privat

Mennesker føder slettes ikke alltid lett og ukomplisert. Fødsler der barnet av forskjellige grunner ikke finner veien lett ut er fremdeles årsaken til nesten én femtedel av de nesten 300.000 årlige mødredødsfallene i verden.

Dødsfall som i stor grad kunne vært unngått, dersom helsehjelp hadde vært tilgjengelig.

Det tar omtrent 80 år før du har samme risiko for å dø, uavhengig av årsak, som det du hadde den dagen du ble født. Slik har trenden vært i over 200 år.

Dødfødsel og mødredød var hyppig i Norge før, men er fremdeles en brutal virkelighet for kvinner og deres barn i mange deler av verden. Nettopp fordi vi undersøker og behandler gravide er det trygt å føde i Norge.

(Illustrasjon) Foto: Shutterstock

Svangerskapsomsorgen i landet vårt er fantastisk god.

Der undersøkes og kartlegges risiko. Vi kontrollerer blodtrykk og tar urinprøve for å fange opp begynnende svangerskapsforgiftning, som tar mange liv i fattige deler av verden.

Magen måles for å fange opp de små fostrene med begrensede ressurser. Ved ankomst fødeavdelingen blir alle kvinner risikovurdert basert på generell helse og eventuelle svangerskapskomplikasjoner.

Manglende oppfølging gjør en slik vurdering vanskeligere. Målet er å unngå overbehandling hos de friske og underbehandling hos de med økt risiko.

Ønske om ikke å bli vaginalundersøkt i fødsel gjør at vi ikke oppdager unormale fødselsforløp.

Den eneste måten å fange opp et truet foster på, er ved å sjekke fosterlyden jevnlig.

En normal fosterlyd er betryggende, men endringer i fosterlyden kan skje fort, og det syns ikke på utsiden.

Det er disse endringene som kan føre til forløsning med sugekopp, tang eller keisersnitt, og resultatet er ofte et sprekt barn. Da kan man i ettertid si at vi gjorde et «unødvendig inngrep», men målet er ikke å vente med inngrep til det er for seint.

Død er endepunktet for surstoffmangel. På veien dit ligger også varig hjerneskade, noe som får store konsekvenser for barnet, den enkelte familie og for samfunnet.

Ifølge den nevnte kronikken påpekes det at det er opp til kvinner å samtykke til fosterovervåkning i fødsel. Vi stiller oss undrende til at kvinner takker nei til en undersøkelse for å avdekke om fosterets liv er truet.

Vi som fødselshjelpere er avhengig av å være i forkant før barnets ressurser tar slutt, for å sikre best mulig utfall for barnet. Hvert år dør det fostre i Norge, også hos friske kvinner, hvor bedre fosterovervåkning kunne forebygget dødsfallet.

Vi skal forsøke å unngå både over- og underbehandling i all helsehjelp.

At vi noen ganger gjør undersøkelser som ikke var nødvendig, er helt sikkert. Vi gjør det dog i god tro og det store flertallet av undersøkelser er velbegrunnet basert på en medisinsk vurdering.

(Illustrasjon) Foto: Shutterstock

I kronikken kritiseres det at kvinnens ønsker ikke blir vektlagt og at vi ikke kan gi helsehjelp uten samtykke.

Informert samtykke er grunnlaget for moderne pasientbehandling og en lovfestet rettighet, men nøkkelordet her er informert.

Man må vite hva man samtykker til, konsekvensen av dette og ikke minst risikoen ved å avstå fra en behandling.

Havner vi i en situasjon der pasientens liv er i fare, har vi i Norge et lovverk som tillater bruk av tvang til å gi behandling for å redde liv.

Dette er sjeldent nødvendig, og det er i alles interesse at dette unngås. Et eksempel på dette kan være keisersnitt mot mors ønske.

Kvinnen har rett til å velge bort undersøkelser og behandlinger vi mener er riktige, men vi ville ikke gjort jobben vår som helsepersonell om vi ikke begrunnet våre anbefalinger.

Still gjerne spørsmål, delta aktivt i omsorgen, men vær kritisk til hvem du får råd fra.

For å unngå å havne i en tidsklemme under fødsel er vi avhengig av å være ett steg foran, ofte ved å bruke såkalte «unødvendige» undersøkelser.

I noen tilfeller tikker sekundene fortere enn vi skulle ønske og vi må handle raskt for å unngå skade.

Det er da vi er avhengig av at du stoler på at de valgene vi tar er til ditt og barnets beste. Tilliten har vi forhåpentligvis opparbeidet oss gjennom svangerskapet og i fødselsforløpet.