Filmanmeldelse «Anora»: Askepott på strippeklubb

«WHAT HAPPENS IN VEGAS ...»: Mark Eydelshteyn og Mikey Madison i «Anora» Foto: Augusta Quirk / UIP

Denne filmen er en empati-maskin.

• Morten Ståle Nilsen

Fredag 25. oktober kl. 13:45

«Anora»

Med: Mikey Madison, Mark Eydelshteyn, Yura Borisov, Karren Karagulian, Vache Tovmasyan

Regi: Sean Baker

Premiere på kino fredag 25. oktober

Dramakomedie. USA. 15 år. To timer og 18 minutter.

Anora (Mikey Madison) – hun fortrekker å bli kalt Ani – er «eksotisk danser» på en klubb i New York. Hun tilbyr lapdancer til gjestene – gnikking og gnukking i underlivs-regionen. Mennene er påkledd. Hun er avkledd, bortsett fra truse.

Hun er blid som en sol i møte med potensielle kunder, men har utviklet det harde skallet rundt seg som må til for å takle leveveien. Hun holder nødvendig avstand til arbeidet. Tygger tyggis og blåser bobler på jobb.

En kveld kommer det en ung russer til klubben: Ivan (Mark Eydelshteyn), som foretrekker å bli kalt Vanya. Ani snakket russisk med bestemor, og blir sendt for å høre om hun kan gjøre noe for ham.

SER EN MULIGHET: Mikey Madison i «Anora». Foto: UIP

Vanya er en søkkrik guttunge, sønn av en russisk oligark, som nyter et friår i USA før hjemlandet og familiebedriften kaller.

Han disponerer et stort, upersonlig innredet hus, der Ani ringer på den påfølgende dagen. De har sex, gamer og røyker marihuana, og oppfører seg som de store barna de er (han: 21, hun: 23). Om Ani kunne tenke seg å henge med Vanya i en uke, «eksklusivt»? Det er 15 000 dollar i det. Hun hadde takket ja til mindre.

Det ville være en overdrivelse å si at forholdet utvikler seg, eller at noe så forpliktende som kjærlighet oppstår. Men Ani og den permanent steine Vanya har sex hele tiden, og liker hverandre godt.

Omgangen blir smurt av dop av mange slag, og det er stas for en sexarbeider å ta privatfly til Las Vegas. Sjekke inn på en suite der alle typer brennevin under solen står oppstilt på stuebordet.

HVETEBRØDSDAGER: Mark Eydelshteyn og Mikey Madison i «Anora». Foto: UIP

Såpass gøy og sexy er oppholdet, at de to gifter seg. Vanya har en baktanke. En naiv idé om at dersom han gifter seg med en amerikansk kvinne, så vil han slippe å reise tilbake til Russland. Ani øyner en mulighet. Ville ikke du også, kanskje?

Men ikke før har Ani begynt å planlegge bryllupsreisen (hun vil til Disney World), før Vanyas far Nikolai får nyss om hva som er skjedd. Guttens gudfar, armeneren Toros (Karren Karagulian), blir umiddelbart rekvirert for å sette en stopper for tøyset.

Han ankommer de nygiftes bolig sammen med to håndlangere, Garnick (Vache Tovmasyan) og Igor (Yura Borisov). Hvorpå «Anora» overraskende blir en skruball-farse. Vanya stikker av, og Ani og de tre mennene må bruke kvelden og natten på å finne ham.

Jakten foregår i det russiske miljøet i Brighton Beach, som blir ytterst husvarmt skildret, i biljardhaller og på billige kafeer. Den pågår lenge. Lenge nok til at regissøren Sean Baker rekker å gi menneskelighet til så godt som alle vi møter på veien.

SKRUBALL: Karren Karagulian i «Anora». Foto: Augusta Quirk / UIP

«Anora» skal ta flere brå vendinger. Inkludert en tredje akt du sent vil glemme. Måten Baker observerer mennesker på, ser dem for det de er, er den konstante kvaliteten. Slik det var i de foregående filmene hans, de moderne klassikerne «The Florida Project» (2017) og «Red Rocket» (2021).

Baker får oss til å bry oss skikkelig, skikkelig mye, uten å romantisere, glorifisere eller sentimentalisere – slik fortellinger fra «samfunnets skyggeside» så ofte gjør. Det er ikke noe beundringsverdig ved disse folkene. De er ikke forbilder. De er bare mennesker som gjør det de må for å overleve. Ikke mer. Sannelig ikke mindre heller.

Baker lager ikke eventyr. Men filmene spraker av varme og ujålete humanisme. Han vet at godhet finnes, også der vi minst forventer å støte på den. Som for eksempel i en russisk muskelmann som de fleste ville avskrevet som en umælende torpedo-ape. Eller i en eksotisk danser som har bygd et skall rundt seg.

MUSKELMANN: Yora Borisov i «Anora». Foto: Augusta Quirk / UIP

«Anora» – en film om hvordan de rike leker seg med de fattige – kunne sikkert vært strammere. Regissøren bruker mye tid på festingen, kurtiseringen og farsen.

Men det er i disse scenene vi lærer menneskene å kjenne. Det betaler seg noe så innmari i de siste 15-20 minuttene, som kan være det mest gripende vi får se på kino i 2024. Undertegnede mistet munn og mæle.

Jeg blir sur om det ikke vanker Oscar-nominasjon på Madison («Once Upon a Time in … Hollywood», 2019). Sur om det ikke blir en på Borisov, for beste mannlige birolle, også.