Kvenfolkets dag: Vi må snakke sant om fornorskningen

I dag skal jeg feire kvenfolkets dag sammen familie og gode venner.

Det er ingen selvfølge. Selv om 16. mars er en festdag, er det mange triste skjebner og historier som preger opptakten til denne dagen, historier som også majoritetsbefolkninga bør ta innover seg

1. juni 2023 kom Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om statens fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner.

Offentligheten fikk omsider høre de mange sterke historiene fra mennesker som fortalte om egne erfaringer og hva familiemedlemmer har opplevd.

Vi var over 700 mennesker som fortalte vår historie om hvordan fornorskningen har preget den vi er i dag. Enda flere historier finnes, for ikke alle er klar til å dele.

Vår foreldregenerasjon hadde foreldre som snakket kvensk og samisk, men som bestemte at deres barn skulle lære norsk for å beskytte dem fra det de selv hadde opplevd på skolen.

Enten noen lo av dem, utestengte dem eller spyttet på dem dersom de snakket sitt eget språk.

De som ikke kunne norsk, måtte lære det direkte fra bokmålsskriften. Den som ikke vil, den skal, var mantraet.

Kvenflagget har siden 2009 har blitt benyttet av kvener i Norge, Sverige og Finland.

Hjemme i Porsanger og Finnmark kan du fortsatt høre det når noen sier «jei», der dagens generasjoner bruker «æ».

Foreldre som snakker dårlig norsk klarer ikke å gi barna sine et godt ordforråd, riktig ordstilling og uttale.

Barna fikk derfor store utfordringer da de måtte flytte hjemmefra fra tidlig alder for å gå på norsk skole.

Ett eksempel er den lille jenta som startet i norskspråklig skole og bodde på internat. Hun forsto sin mors levende språk når hun fortalte historier på kvensk, men norske bøker var vanskelig å forstå.

Hun turte ikke snakke i timene fordi hun ikke snakket som de andre.

En annen forteller at hun skammet seg for å være annerledes, ikke være god nok – fordi det ikke var lov å snakke kvensk på internatet.

Hun hadde ikke fylt sju år, og var alene og redd. En jente som glemte å le og tøyse og som glemte seg selv. Som fortsatt husker bilder av tradisjonelt norsk bondeliv som hang på veggene, men aldri lærte noe om sin egen kultur.

En annen forteller om å miste fortroligheten og bli fremmed for sine egne foreldre. Det skjer når du bor hjemmefra seks dager i uka.

Hun sier hun er følelsesmessig avstumpet, fordi hun aldri lærte ord og begreper for å snakke om følelser. Det har ført til angst og depresjon i ettertid.

RAPPORT: – Etter at Stortinget behandlet sannhets- og forsoningskommisjonens rapport (bildet) gjorde de 16 vedtak som regjeringen skal følge opp. Den oppgaven tar vi på alvor. Foto: Fredrik Solstad / VG

Dette er historier fra de som har valgt å dele, der de har valgt å gå inn i gamle sår fra en vond fortid, påført av den norske staten.

De som delte, selv om det kostet, gjorde det fordi dagens samfunn trenger å høre historiene.

Det er slike historier vi trenger å høre hvis vi skal forstå hvorfor forsoning er viktig, og hvorfor det er viktig å løfte fram kvensk språk, kultur og tradisjoner.

Vi skylder alle som har valgt å dele, å ta det på alvor. Vi kan ikke tillate oss å glemme hva staten gjorde mot så mange samer, kvener og skogfinner selv om det gjør vondt.

Det er ikke nok å beklage.

Nå må vi vise vilje til å lære om fornorskningspolitikken og hva den har ført til. Hvorfor mange kvener/norskfinner og samer har mistet språk og kultur – og hvorfor det er viktig for dem å ta det tilbake.

Vi må gi alle tryggheten til å utforske sin bakgrunn og ta tilbake eget språk og kultur. Vi må gjøre det trygt å ta tilbake egen identitet.

Det gjøres ikke gjennom enkeltvedtak. Vi trenger mer kunnskap om kvener/norskfinner og de andre nasjonale minoritetene i undervisningen i skolen.

De ansatte i stat og kommuner trenger mer kunnskap om minoritetene og historien deres.

Etter at Stortinget behandlet sannhets- og forsoningskommisjonens rapport gjorde de 16 vedtak som regjeringen skal følge opp. Den oppgaven tar vi på alvor.

Kommisjonen åpnet rommet og gjorde det trygt for mennesker med ulike opplevelser å fortelle sin historie. De skal ikke oppleve at det ikke har ført til noe.

Språk eller ikke språk. Kofte, kvendrakt eller ingenting. I Norge skal det være trygt å ta tilbake egen kultur uten å bli utsatt for hets og trakassering.

Det har alle et ansvar for.

I dag tar vi det alvorlige. I morgen skal vi feire.

Jeg ønsker alle kvener/norskfinner en fin feiring av kvenfolkets dag, enten du feirer for første gang, eller alltid har gjort det.

Onnee kväänikansan päiväle!