– Jeg har ikke engang måttet røre «fuck you»-kontoen min, utbryter Anne Louise Morseth.
Hun snakker om pengene som hun hadde satt av på en bufferkonto i tilfelle krise.
Og krise ble det i mars i fjor. Da fikk hun beskjed fra Gyldendal om at stillingen hennes ikke lenger skulle finnes etter nedskjæringene forlaget måtte gjennomføre: Anne Louise var en av 50 som måtte gå.
– Det var beintøft. Jeg var redd for at jeg ikke kom til å klare meg! Jeg skulle fylle 40, hadde to små unger og kjempehuslån på Kjelsås.
Hun hadde jobbet i Gyldendal i nesten 12 år, 9 av dem som redaktør for oversatt skjønnlitteratur.
– Det var så brutalt. Jeg fikk meg en voldsom selvtillitsknekk. Lurte på hvorfor meg og slike ting. Jeg hadde jobbet lenge i bransjen og identifiserte meg veldig med jobben.
– Nå måtte jeg finne ut hvem jeg var – uten den jobben.
Men bare fire dager etter at hun fikk vite at stillingen hennes skulle kuttes, gjennomførte hun likevel den planlagte turen til bokmessen i London – der hun hadde linet opp møter med forlag og agenter fra hele verden.
– Det var fortsatt hemmelig, så jeg kunne ikke si et ord om at jeg hadde mistet jobben. Inni meg var det kaos og tomt: Det var så absurd å sitte der, og jeg tenkte: «Neste år er jeg ikke her.»
Hun fikk rett, men samtidig så feil: Hun var ikke fysisk til stede under årets bokmesse i London, men boken hennes var der i aller høyeste grad.
– Noen ganger er man så heldig å representere en bok som «alle» begynner å snakke om på en bokmesse. Anne Louise Morsets «En lykkelig slutt» var en slik bok, forteller rettighetssjef Even Råkil i Oslo Literary Agency og fortsetter:
– Vi skjønte at det var noe på gang når redaktører du ikke har møteavtale med, kom hastende til bordet ditt og spør om det er vi som representerer den nye «scandic romance» som alle snakker om.
Både Sverige, Danmark, Finland, Nederland og Tyskland sikret seg rettighetene ikke bare til den ennå upubliserte boken, men til to nye uskrevne bøker i serien, såkalte treboksavtaler
.– Johanna Gustavsson i Bokforlaget Forum skrev da hun fikk tilslaget på de svenske rettighetene at «dette var presis det de hadde lengtet etter: En skandinavisk forfatter som skriver en vaskeekte «amerikansk romance» – og det med glans», sier Råkil som også røper at flere land er på gang.
Anne Louise Morseth forteller at da hun måtte ta sluttpakke i fjor, gikk det en faen i henne.
– Jeg tenkte: Ja vel, hvis det er sånn det skal være, så skal jeg i alle fall gjøre det beste ut av det. Nå er det bare å gripe sjansen, forteller hun.
Hun hadde et par påbegynte bokmanus, men fikk det ikke helt til å funke.
– Uansett hva jeg skrev, så endte heltene mine opp med å kline hele tiden, men jeg fikk det liksom ikke til å stemme. Først da jeg bestemte meg for å skrive romance, løsnet det, sier hun og legger til:
– Da jeg kom på å sette sammen en litterær forfatter og en romance-forfatter i en typisk «opposites attract»-roman, så skrev den seg nesten selv!
Romance-sjangeren
er gigantisk internasjonalt og har tatt av på TikTok, men i Norge finnes det knapt en eneste romance-forfatter.– Det er liksom ikke en greie her, men det er en av mine favoritt-sjangere – og det har vært så gøy. Jeg skrev førsteutkastet kjempefort – og sendte inn til Aschehoug og noen andre forlag.
– Ikke Gyldendal?
– Hehe, nei.
Aschehoug nappet med en gang og tilbød en treboksavtale på flekken – og dermed endte Anne Louise opp med å ta til venstre istedenfor høyre da hun vendte tilbake til Sehesteds plass der de to forlagshusene ligger på hver sin side av plassen.
Foto: Helge Mikalsen / VG
– Det er jo veldig merkelig å sitte å se over til Gyldendalhuset fra kontoret til redaktøren min i Aschehoug.
– Er du bitter?
– Jeg var dritfrustrert i starten, men etter det første sjokket, klarte jeg å tenke at dette er en sjanse og en sinnssyk mulighet. Og så ble det helt magisk da jeg begynte å skrive.
Handlingen i «En lykkelig slutt» er lagt til forlagsbransjen – der Karo Løwe, som skriver ungdomsbøker med lykkelig slutt, krysses med den litterære Knausgård-aktige verdensstjernen Love Sandström.
For forlagshuset Borregaard får ideen om at Løwe og Love skal skrive en kjærlighetsroman sammen. Det ender opp med å bli hett både på boksidene og i research-fasen ... Det som i romance-sjangeren kalles «spice»
.– Det er ganske mye spice, ja, ler Morseth og fortsetter:
– Det handler om at leseren får bli med inn på soverommet. Det er sånt som kan bli kleint, og det var utrolig viktig for meg at spice-scenene skulle funke. Jeg håpet jeg kunne bevise at man kan skrive sånn på norsk uten at du får premie for «dårligste/pinligste sexscene».
VGs anmelder ga boken terningkast 5 – og skriver blant annet at boken inneholder norsk litteraturs heteste bokhandelscene .
– Jeg er veldig lettet over at flere mener det funker, sier Morseth.
Da boken ble solgt til flere land, sikret Morseth seg anslagsvis en grei årslønn i inntekter – og dermed økonomisk trygghet og frihet til å skrive på heltid en god stund fremover og til å la den omtalte buffer-kontoen stå urørt.
– Du tok på en måte revansj eller kan vi kalle det hevn?
– Hevn er litt sterkt, men det føles absolutt ut som en oppreisning, sier hun og forklarer:
– Sånn hah, det gikk! Det er overveldende og absurd. Det er veldig sjeldent med denne type treboksavtaler, sier Morseth – som derfor ikke kan hvile nå som den første boken kommer ut.
– Nei, nå skrives førsteutkastet til bok to – og det skal være ferdig i juli.
Planen er at venninnene til Karo Løwe; litteraturagenten Mira og bokhandleren Helene, blir hovedpersonene i de to neste bøkene – der selvsagt også kjærlighetshistorien skal stå i fokus.
– Jeg tror romance-sjangeren er blitt så stor fordi det handler om kjærlighet og trua på en lykkelig slutt – og det å finne det gode i hverandre uansett hvor mye elendighet og dritt det er i verden rundt oss.