«Få muligheter for sånne som deg»

2 hours ago 3


Av: JAVAD MUSHTAQ

Harvard-universitetet

«Gråt ikke, lille venn. Jeg har troen på deg.»

Disse ordene ble sagt til meg i et klasserom i Halden for over tyve år siden. Jeg var tretten år gammel, og livet føltes som en endeløs rekke av barrierer.

Men i det øyeblikket, med en hånd på skulderen min og et varmt blikk som så rett inn i sjelen min, ga min lærer Hanne meg noe ingen andre hadde klart:

Troen på meg selv.

 PrivatJavad da han var tretten år og bar flagg på 17. mai. Foto: Privat

Mine foreldre kom til Norge fra Punjab i Pakistan på 70-tallet. De hadde ikke stort med seg annet enn en koffert, noen flipp-flopper, håp i hjertene og arbeidsvilje i hendene.

De ofret sine drømmer for å gi oss en sjanse til å følge våre egne.

Jeg vokste opp med syv andre søsken i en by med få andre med innvandrerbakgrunn.

Oppveksten var preget av en konstant følelse av utenforskap, mobbing, identitetskrise, og få lærere som hadde troen på meg.

Balansen mellom å holde på foreldrenes kultur og passe inn i den norske var en kunst som viste seg å være utfordrende.

Skolen var aldri en trygg havn for meg. Jeg var den ene brune gutten med for mye energi, med for mange spørsmål og for store drømmer.

Jeg ble undervurdert, mobbet, og følte på utenforskap.

 Fredrik Varfjell / NTB(Illustrasjon) Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Gang på gang opplevde jeg at lærerne måtte ta tilbake prøvene og dobbeltsjekke de da jeg fikk en for «god» karakter.

Jeg ble ofte fortalt: «Javad, du må senke ambisjonene dine. Det er få muligheter for folk som deg i arbeidslivet

«Folk som meg?»

Jeg var født og oppvokst i Norge, snakket flytende norsk, spiste fisk og poteter med salt og pepper.

Jeg valgte til og med nynorsk frivillig, for det var en lærer som mente at det var helt nødvendig å kunne for å lykkes i næringslivet! Vi fant senere ut at hun aldri hadde jobbet i privat sektor.

Likevel føltes det som om jeg aldri helt passet inn. Kanskje jeg burde lært meg å stå på langrenn også.

Utfordringen er at når du hører slike ord gang på gang, begynner du å tro på dem.

Jeg var på vei til å bli en del av den dystre statistikken over unge som faller ut av skolen.

Men én stemme kan endre alt. Én stemme kan skjære gjennom støyen og tenne et lys i mørket. For meg var den stemmen Hanne.

Hun sa ikke bare ordene som ga meg håp; hun sa dem på et tidspunkt hvor jeg trengte dem mest.

Hannes ord og mine foreldres verdier ble grunnmuren jeg bygde livet mitt på. Min far sa ofte: «Sønn, ikke la bakgrunnen din være en begrensning på hva du kan oppnå. Hvis du ikke finner en mulighet, søk den. Finner du den ikke, skap den

Det gjorde jeg. Jeg skulle ikke la min bakgrunn være til hindring for å oppnå mulighetene jeg i utgangspunktet ikke hadde.

 PrivatJavad sammen med den tidligere læreren sin Hanne og hennes mann. Foto: Privat

Som tenåring begynte jeg min første «gründervirksomhet» drevet av et ønske om å skape noe eget og tjene egne penger, med kjøp og salg av mobiltelefoner.

Jeg gikk på Google, lærte meg koding på egen hånd, og lanserte en ny teknologiplattform for mobilinnhold i en alder av 15 år.

De små frøene av tro som ble plantet i meg av mine foreldre og Hanne, og av gode mentorer på veien, vokste seg til et tre som har båret meg over fem kontinenter, på tvers av ulike bransjer og universiteter som Harvard og MIT.

Det var den umulige drømmen jeg egentlig ikke hadde råd til å våge å drømme.

Men jeg hadde min urokkelige støtte og tro fra de usynlige heltene i mitt liv.

Hvem har vært en helt i ditt liv?aEn lærer eller kollegabEn venncEt familiemedlemdEn kjæreste

Dette er ikke bare min egen historie. Den er en påminnelse om hva som er mulig når noen ser deg, tror på deg, og gir deg verktøyene du trenger for å lykkes.

Det handler om oss alle – og hvilke verdier vi vil bygge vårt samfunn på.

Den norske drømmen handler ikke bare om økonomisk suksess eller individuelle bragder.

Den handler om fellesskap, tillit og en tro på at hver enkelt av oss har noe verdifullt å bidra med.

Noen ganger lurer jeg på hvor livet mitt hadde vært hvis ikke noen hadde sett meg.

 PrivatFoto: Privat

Dette er en takk. En takk til lærere som Hanne. En takk til foreldrene mine. En takk til alle mentorene, naboene og vennene som ga en hjelpende hånd når det trengtes mest.

Til deg som leser dette: Tenk på noen som har hatt en betydelig innvirkning på livet ditt. Ta kontakt. Si takk.

La oss sørge for at flere får høre de ordene. For det er det den norske drømmen egentlig handler om – å gi tilbake, så flere kan få muligheten til å drømme stort.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.
Read Entire Article