Etter 100 år med ansvar for Svalbards kulturarv renner tiden nå ut

Det er ikke bestandig enkelt for besøkende å oppfatte hvordan man skal ferdes i disse kulturmiljøene. Her vandrer turister rundt i Virgohamna som rommer kulturminner fra hvalfangsteventyret på 1600-tallet. (Foto: Anne- Cathrine Flyen / NIKU)

KRONIKK: Svalbards kulturmiljø og kulturminner, som Norge har et ansvar for å forvalte på vegne av det internasjonale samfunnet, ødelegges nå raskt av klimaendringer og «siste sjanse»-turisme.

I år er det 100 år siden Norge overtok suvereniteten over Svalbard - og med dette også øygruppas internasjonale kulturarv. Klimaendringer og geopolitiske spenninger gjør at mange nå har blikket rettet mot Svalbard.

Klimaendringenes påvirkning på dyr og natur er ofte oppe til debatt, og det er bra. Men hvorfor snakker ingen om kulturminnene?

Forbindelse til fortiden, forståelse for nåtiden og retning for fremtiden

Mine mange år med forskning på Svalbard levner ingen tvil - vår polare kulturarv smuldrer opp. Det røffe klimaet, de kraftige effektene av klimaendringene og slitasjen fra den økende mengden besøkende bidrar sammen til at kulturminner og kulturmiljø brytes ned i et økende tempo.

Hvorfor skal vi bry oss om det? 

Kulturminner gir oss forbindelse til fortiden, forståelse av nåtiden, og retning for fremtiden. Derfor er de viktige for oss. De hjelper oss å forstå hvem vi er, hvor vi kommer fra, og kan gi oss en følelse av fellesskap og kontinuitet.

Tuister i Virgohamna. Det er ikke alltid lett å forstå at stokkene som ligger i sanda er fredete kulturminner. (Foto: Anne Cathrine Flyen / NIKU)

Kulturminner er kilder til kunnskap om tidligere samfunn, levemåter, verdier og hendelser – og hjelper oss å lære av historien. De fungerer som samfunnets hukommelse og bevarer minner om viktige hendelser, personer og tradisjoner. 

Kulturminner på Svalbard gir unike innblikk i menneskelig aktivitet i et av verdens mest ekstreme og sårbare områder, og nå står denne kunnskapen i fare for å gå tapt.

Kunnskap for fremtidige generasjoner hviler på Norges skuldre

Svalbard har en særegen kulturhistorie som skiller seg fra fastlands-Norge. Dette inkluderer russiske, norske og internasjonale bosetninger, og spor etter både fangst, industri og vitenskap. Kulturminnene på Svalbard forteller historier om ekspedisjoner, gruvedrift, fangst og forskning fra 1600-tallet og fram til i dag.

En trekiste er presset opp av permafrosten og eksponeres for vær og vind og for turistenes tråkk i det store gravfeltet på Gravneset nordvest på Spitsbergen, Svalbard. (Foto: Anne Cathrine Flyen / NIKU)

Ta for eksempel Andrée-ekspedisjonen i 1897 og det mislykkede forsøket på å nå Nordpolen via luftveien. 33 år senere ble ekspedisjonsmedlemmene funnet døde på Kvitøya, en av de mest avsidesliggende øyene i Svalbard. 

Funn av film og dagbøker har gitt viktig innsikt i deres kamp for å overleve og stedet er nå et viktig kulturmiljø.

Hvalfangergravene på Svalbard, som stammer fra 1600- og 1700-tallet er et annet eksempel. De er blant de eldste og mest sårbare arkeologiske kulturmiljøene på øygruppen, og de har vært svært godt beskyttet av permafrosten. 

Gravene har gitt mye kunnskap om levekår, sykdommer og motstandsdyktighet, men klimaendringer truer nå også deres eksistens.

Svalbard har dessuten sin egen krigshistorie, og kunnskap fra denne kan ha overføringsverdi til dagen geopolitiske virkelighet. Alle kulturminner på Svalbard som er eldre enn 1. januar 1946 automatisk fredet i henhold til Svalbardmiljøvernloven, en grense satt nettopp slik for å få med etterlatte rester fra krigens tid.

Det finnes også viktig kunnskap fra enda nyere tid som bør tas vare på, som 100 år med gruvevirksomhet i Svea. Etter nedleggelsen i 2016 ble gruvesamfunnet demontert og tilbakeført til naturen, mens automatisk fredete bygg og installasjoner fra før 1946 ble stående igjen. 

For å bevare Sveagruva og dens historie digitalt, satte Store Norske og NIKU i gang et dokumentasjonsprosjekt. Resultatet er et omfattende dokumentasjonsgrunnlag på et eget nettsted, med historiske kart, flyfoto, dronebilder, bakkefoto, tekst, videosnutter om dokumentasjonsarbeidet, og digitale 3D-modeller av bygningene.

Alle disse kulturminnene på Svalbard demonstrerer på ulikt vis hvordan mennesker har tilpasset seg og overlevd i et ugjestmildt arktisk miljø, og fungerer som en kunnskapsbase for fremtidige generasjoner – både for forskning, undervisning og formidling. 

Det fredete kulturmiljøet i London, det nedlagte marmorbruddet i Kongsfjorden på vestkysten av Spitsbergen, inneholder fristende suvenirer. (Foto: Anne Cathrine Flyen / NIKU)

At kulturminnene er viktige er anerkjent både i Svalbardtraktaten, i Svalbardloven og i Svalbardmiljøloven, der også Norges ansvar for å ta vare på den internasjonale kulturarven på øygruppa er understreket.

Kulturminner er en viktig del av klimaforskningen

Svalbard er et viktig område for klimaforskning og miljøovervåking, og kulturminnene gir kontekst til hvordan mennesker har brukt og påvirket naturen over tid.

Klimaendringene har gitt bedre forhold for råtesopp som bryter ned treverket i de sårbare kulturminnene. Kraftigere bølgeaktivitet som følge av mindre is i fjordene bryter ned strandbrinkene. Hvalfangstgraver og rester av bygninger ligger tett på havet. Når bølgene graver ut bakken under disse kulturminnene raser de til slutt ut i havet.

I tillegg til den historiske kunnskapen om hvalfangst og annen industrivirksomhet på øygruppa er klimarelatert kunnskap viktig. Hvordan menneskene på Svalbard har tilpasset tilværelsen til det røffe klimaet gjenspeiles i kulturminnene og den kunnskapen som ligger i disse kan ha overføringsverdi til dagens samfunn og tilpasning til dagens og fremtidens klima.

«Siste sjanse»-turisme

«Siste sjanse-turisme», også kjent som «last chance tourism», er en reisetrend der turister besøker steder som er truet av klimaendringer, miljøforringelse eller andre faktorer som kan føre til at de forsvinner. Dette ser vi også tydelig på Svalbard.

Denne typen turisme har både positive og negative sider. På den positive siden kan det øke bevisstheten om miljøproblemer og generere inntekter som kan brukes til bevaring. På den negative siden kan det føre til økt belastning på allerede sårbare kulturminner, noe som vil akselerere deres nedbrytning.

Kulturminnene på Svalbard er sårbare for turismen. Vår forskning viser tydelig at besøkende på Svalbard ikke har til hensikt å skade eller ødelegge, men det kan være vanskelig å forstå at den lave steinhaugen er en grav, eller at treverket på bakken er en del av en sammenrast, men fredet fangsthytte. 

Treverket på bakken kan kollapse hvis du setter deg på det og hvis du trår på steinhaugen, kan du ende opp med å tråkke gjennom og ned i en nedbrutt trekiste hvor skjelettet etter en fangstmann hviler.

Nedbrutt treverk kollapser om man tråkker på det. Fredete kulturminnet i Virgohamna nordvest på Spitsbergen. (Foto: Anne Cathrine Flyen / NIKU)

Værkrigen på Svalbard er et eksempel på kulturarv som har blitt preget av både tøft arktisk klima og turisme. Restene etter den tyske værstasjonen i Signehamna litt nord for Ny-Ålesund er svært sårbare og ofte besøkt av turister. 

Besøkene skapte en tydelig sti rett gjennom restene av stasjonen og gjenstander og bygningsrester som allerede var brutt ned av råtesopper, ble tråkket i stykker. En annen tysk værstasjon; Haudegen er mye bedre bevart, men like fullt svært sårbar. 

Frem til 2010 sto bygningene åpne for publikum. Det var fristende og spennende å gå inn. Men treverket i bygningene og alle gjenstandene som lå der inne ble lett tråkket i stykker, og det var dessuten mye som var fristende å ta med som suvenirer.

NIKU advarer – snart er det for sent

Den akselererende nedbrytningen og manglende oppmerksomheten omkring kulturminnevern bekymrer meg. Som representant for en forskningsinstitusjon som har jobbet med kulturminnevern på Svalbard siden starten av 2000-tallet må jeg rope et høyt varsko: 

«Nå går nedbrytningen raskt. Om ikke mange år vil det være lite igjen å oppleve av de eldste internasjonale kulturminnene på Svalbard».

Naturens nedbrytende krefter er det vanskelig å gjøre noe med, men Norge vil uansett bli stående igjen ansvarlig for hvilken kunnskap som ble bevart. Per nå ligger det godt til rette for kritikk fra ettertiden.