Energipolitikk for fremtiden

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Høyres forslag er et gufs fra fortiden.

Dette er en kronikk

I disse dager legger partiene frem sine programutkast for neste stortingsvalg. Høyre ønsker nok en omkamp om oljeboring ved LoVeSe, og Arbeiderpartiet tviholder på en utdatert oljepolitikk. De såkalte styringspartiene har valgt å lukke øynene for både klima- og naturkrisen vi står midt oppe i.

Konsekvensen blir manglende politisk lederskap av den grønne omstillingen næringslivet må gjennom.

Høyres forslag om å åpne oljefelt utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er et gufs fra fortiden. Dette er blant de mest verdifulle og sårbare havområdene vi har, med verdens største kaldtvannskorallrev og viktige gyteplasser for flere fiskearter, herunder den siste robuste torskebestanden. For Venstre er det uaktuelt å åpne for olje- og gassvirksomhet i matfatet vårt – det burde det være for Høyre også.

Denne uken kom nyheten om at AUF har tatt dissens fra moderpartiets oljepolitikk i utkast til nytt partiprogram. Og mens Arbeiderpartiet diskuterer oljepolitikk med seg selv, ser vi hvordan Europa allerede er i gang med en massiv omstilling bort fra fossile energikilder. Norsk gass er viktig for Europa akkurat nå, som følge av Putins fullskala invasjon av Ukraina og energikrig mot EU. Men det er ingen tvil om at etterspørselen etter fossile brensler på lengre sikt er på vei ned. Det er ei fremtid vi må rigge oss for, ikke lukke øynene for.

Venstre mener derfor at vi ikke bør tildele nye letelisenser for olje og gass. Det er et blindspor som vil bidra til å forsinke en helt nødvendig omstilling som uansett vil komme. Vi vil ta Norge fremover. Vi skal ikke stenge ned olje- og gassproduksjonen over natten, men Norges rolle som leverandør av fossile brensler endres i takt med at Europas energibehov utvikler seg. Norge må utnytte Europas fallende etterspørsel etter fossile brensler til å investere tungt i fremtidens grønne næringer og arbeidsplasser. Vi har gode muligheter for verdikjeder innenfor fornybar energi, karbonfangst- og lagring, batteriteknologi, hydrogen og maritim industri. Men da må festtaler følges opp av faktiske prioriteringer. Spørsmålet er om vi allerede nå skal starte jobben med å flytte kapital og kompetanse inn i fremtidens næringsliv, eller om vi skal utsette det så lenge at vi havner bakpå.

Arbeiderpartiet har lenge promotert blått hydrogen som den store fremtidige eksportnæringen – et viktig bidrag til det grønne skiftet og en ny månelanding for norsk gassektor. Nylig kom nyheten om at det ikke blir noen satsing på blått hydrogen: Både Equinor og Shell skrinlegger sine prosjekter. Dette er et resultat av regjeringens bakoverskuende energipolitikk, med mangel på forutsigbare rammevilkår for nye næringer. De somler med å innføre viktige EU-direktiver, med store tap for norske bedrifter, som går glipp av sentrale støtte- og sertifiseringsordninger. Samtidig svikter regjeringen i å utforme nasjonal politikk som støtter opp om ny industri. I statsbudsjettet for 2024 droppet de for eksempel å følge opp Stortingets vedtak om å få på plass differansekontrakter for hydrogen.

I diskusjoner om omstilling er det mange som bekymrer seg for hvordan norsk økonomi og velferd vil bli påvirket når inntektene fra olje og gass etter hvert avtar. Det er en helt legitim bekymring. Men en ny studie fra SSB og NMBU viser at det er Oljefondets avkastning fra investeringer – ikke inntektene fra olje og gass – som vil være avgjørende for norsk velferd fremover.

Vi må få fortgang på omstillingen av Norge til mer fornybar og mindre fossil industri, og bygge opp næringene som en gang skal overta når oljealderen er forbi. Da kan vi ikke gjenopplive oljepolitikk som ble skrinlagt for over 20 år siden, som å ville bore etter olje i Lofoten. La oss få en valgkamp som handler om fremtidens oljepolitikk, ikke gårsdagens. Det er på tide å ta Norge fremover.