Endelig ble slemme jenter tatt alvorlig.

Det er ikke så mye som er bra ved uttrykket «catfight». Beskrivelsen av konflikter jenter imellom er nedlatende overfor dem det gjelder. De reduseres til skikkelser som egentlig ikke sitter på store krefter, som slåss om noe ubetydelig. Kampen er komisk og pikant, og aldri egentlig truende.

Men «catfight» er også et uttrykk som slår negativt tilbake på den som bruker det. Det er et ord for situasjonskomedier og tabloidoverskrifter. Det er så du hører skoggerlatteren som følger med. Det er en banalisering av en spesiell type strid, en feminin strid, som ikke er mindre rammende eller nådeløs selv om ingen blir lagt i bakken.

I år er det tjue år siden kinopremieren på «Mean Girls». Det kunne virke som om high school-komedien ble en klassiker før den rosa malingen hadde tørket. Det er historien om Cady, spilt av Lindsay Lohan, som har vokst opp sammen med forskerforeldrene sine på reise i det som vagt henvises til som «Afrika», før hun blir kastet rett ut i en brutal amerikansk skolehverdag.

Men vel så mye er det en historie om gjengen Cady så gjerne vil bli en del av, trioen av pene, tynne jenter med langt, skinnende hår. Lederen, for gjengen og for skolen, er den uoppnåelige Regina, spilt av Rachel McAdams. Første samtale mellom Regina og Cady setter tonen for det som skal komme.

«Du er liksom, ordentlig pen», sier Regina. «Takk», sier en forvirret Cady. «Så du er enig?» sier Regina. «Hva?» – «Du er enig i at du er ordentlig pen?»

For den som har erfaring med den slags, er dette en scene som destillerer en type spill som kan foregå i jentegjenger. Regina har fått med seg at Cady er pen, pen nok til å være en potensiell trussel.

Raskt og effektivt gjør hun Cady usikker, og setter henne i en posisjon der hun kan arresteres i å være skyldig i en dødssynd, nemlig innbilskhet. Samtidig er det umulig å ta Regina på noe som helst. Hun har jo bare gitt en kompliment.

Dette er ren aggressivitet, filtrert gjennom et blendende smil. Det var noe av det som fascinerte Tina Fey. Komikeren, skuespilleren og manusforfatteren hadde i mange år levert vitser til og på komiprogrammet Saturday Night Live. I 2002 leste hun Rosalind Wisemans «Queen Bees and Wannabes», en sakprosabok om relasjoner mellom tenåringsjenter.

«Jenter er i stand til å tilbringe masse tid med noen samtidig som de hater dem», forklarte hun senere. Om boken sa hun: «Det handlet om jenter, og det var slemt og voldelig. Og det appellerte til meg». Boken handlet om noe av det samme sinnet, den samme fiendtligheten, som hun kjente igjen fra hun selv var i tenårene.

Fey hadde ikke vært en dronning i rosa, hun hadde vært en outsider som tok igjen for verdens urettferdighet ved å levere dødelige replikker. Dette ble med henne inn i manuset til «Mean Girls», som hun skrev etter å ha lest Wisemans bok. Det er ikke bare de populære jentene som er slemme der, men også de som er ute etter å dytte dem ned av pidestallen. Feys manus fanget også en dobbelthet ved denne oppførselen. Det er kanskje ikke bra å være slem, men det kan føles befriende, berusende.

Her til lands er evolusjonspsykolog Vibeke Ottesen en av dem som har vært opptatt av aggressivitet, og hvordan den arter seg ulikt i kvinnelige og mannlige miljøer.

I en spalte i Klassekampen i september 2020 skrev hun at forskning på konkurranse mellom mennesker ofte konkluderer med at menn er mer drevet av konkurranse og opptatt av status enn kvinner. Men når forskningen tar mannen som utgangspunkt, er det en fare for at den overser eller tar lett på kvinners rivalisering. Denne rivaliseringen skjer oftere internt i en gruppe, og uten at noen tyr til fysisk vold.

Ottesen henviser til evolusjonspsykologien når hun skriver at kvinner historisk har vært avhengig av å ha en sterk posisjon innad i sin egen gruppe, for å få hjelp i sårbare situasjoner. Det kan være når barna er små, når ressursene er knappe. Derfor kan kvinner tjene på å være på vakt når andre kvinner utfordrer denne posisjonen, og reagere aggressivt.

Andre igjen har sett på de smilende manipulasjonene som dem vi ser i «Mean Girls» som noe som er nært knyttet til strukturene i samfunnet. Når jenter forventes å være søte og snille, må fiendtligheten deres klemmes inn en mer subtil form. Når kvinner ikke får tilgang til maktposisjoner, henvises de til å slåss om dominans på et mindre område, om noe som kan virke ubetydelig sammenlignet med de virkelige krigene i verden.

Om du tror mer på den ene forklaringen etter den andre, var det som om «Mean Girls» åpnet en sluse. Det var mange der ute som frydet seg over å se jenteintriger fremstilt på en åpen og overbevisende måte.

Etter 2004 kom det en drøss av filmer om jenter som på ingen måte ville hverandre godt, og som ikke hadde så mye til overs for andre heller. I 2011 kom både «Bad Teacher» med Cameron Diaz og «Young Adult» med Charlize Theron.

Begge skildret smålige, hevngjerrige damer som alltid la skylden på andre og aldri seg selv. Begge filmene førte til heftig debatt. Noen feiret de slemme kvinnene i likestillingens navn, og opplevde det som befriende å se kvinner på film feie over moralske grenser like lett som menn hadde gjort det før dem. Andre mente at slem var slem, og at det ikke var noe feministisk eller stilig over å oppføre seg dårlig.

Den kanskje beste av de nyere filmene, «Bachelorette», kom i 2012. Anledningen er et bryllup. Tre av brudens ungdomsvenninner tropper opp, frådende av misunnelse bak påklistrede smil.

Det som ti eller tjue år tidligere ville vært en dum farse, ender opp som et studium i kvinnelig skam, selvforakt og destruktivitet. Filmen ble da også ført i pennen av Leslye Headland, som noen år senere skulle gjøre stor suksess med en annen filmet historie om et snøskred av en dame, Netflix-serien «Russian Doll» med Natasha Lyonne.

«Bachelorette» ga også et innblikk i en annen besnærende side ved kvinner som velger å la være å ta en selvkritisk, depressiv runde innom seg selv når noe går galt. Hovedpersonene her nekter å erkjenne at noe, noe sted, kan være deres feil.

«Fuck everybody», sier lederulven Regan, spilt av en fantastisk Kirsten Dunst. Det er kanskje ikke noe godt livsråd som sådan, men det er lett å se for seg situasjoner der det kan være oppstiveren mange trenger. Noen ganger må man bare skyve vekk selvtvilen og tårene og gå på.

Hvor er den slemme jenta i dag? Hun stakk hodet opp av vannet i «Euphoria», selv om den depressive siden ved de utilpasse unge jentene er den mest fremtredende der. Når popkulturen er blitt mer moralsk påpasselig, er det ikke et like stort rom for å være grenseløs. Og musikalversjonen av «Mean Girls», som kom i kinoversjon tidligere i år, ble allment sett på som mer tannløs enn originalen.

Men kanskje sees en åre av den slemme jenta i den mest berømte kvinnen av alle akkurat nå, Taylor Swift. En kan si mye om Swift, men til tross for sin ofte jentete smak i klær, er hun ikke akkurat søt. Det harde og hevngjerrige finnes tydelig i tekstene hennes. Hvis du slår, slår hun tilbake.

Kanskje vant den slemme jenta til sist. Fordi hordene av fans ikke lenger ser på disse egenskapene som slemme, men som nødvendige i kampen for å hevde seg selv i en krevende verden.