Dypt fascinerende liv. Anmeldelse: «Stormen 2»

Høsten 2023 ga Ivo de Figueiredo ut første bind av en ny biografi om Edvard Munch, nå er andre og siste bind ute. Foto: Agnete Brun/Aschehoug

Edvard Munch oppfyller alle kunstnermyter - og de to bindene av «Stormen» utgjør et referanseverk om kunstneren som vil bli stående.

• 

• Sindre Hovdenakk

lørdag 12. oktober kl. 12:49

Ivo de Figueiredo fullfører sitt tobindsverk om Edvard Munch med sikker penn.

Men hvor ble det av humøret, underholdningen og de gode anekdotene om mestermaleren?

«Velskrevet, veldisponert – og litt doserende.»

Ordene er hentet fra min anmeldelse av det første bindet av de Figueiredos Munch-biografi som kom i fjor. Mye av det samme kan sies om årets avsluttende bind.

Men denne gangen savner jeg enda mer et fortellermessig overskudd.

Det er som om biografen er blitt for lojal mot kildene sine. Alt skal med: Alle utstillinger, alle reiser og all kritikk som Edvard Munch møtte på sin vei.

«Stormen 2. En biografi om Edvard Munch»

Forfatter: Ivo de Figueiredo

Sjanger: Biografi

Sider: 444

Pris: 479

Det blir noe sammenfattende over gjennomgangen av kunstnerens karriere. Prisen å betale er at tempoet i fortellingen med jevne mellomrom bremser opp.

Innvendingene til tross, Edvard Munchs liv og virke er fremdeles dypt fascinerende for enhver med bare den aller minste interesse for billedkunst.

Ikke bare det: Munchs arbeider er så tett sammenvevd med vårt grunnleggende visuelle bilde av selve moderniteten, av det sene 1800-tallets og tidlige 1900-tallets idéstrømninger og brytninger, at det er vanskelig å se for seg denne epoken i historien uten Munchs fargerike pallett.

Dette bindet følger ham fra 1902, da kunstneren i sterkt forhutlet tilstand dukker opp i Berlin.

Les også: Jon Fosse: - Det kjennest som eit før og etter

Munch har nettopp gjennomlevd sitt livs største kjærlighetsdrama: Oppgjøret med Tulla Larsen, som for hans del resulterte i en skadeskutt finger.

39-åringens liv er preget av alkohol, slåssing og styr.

Han oppfyller alle kunstnermyter. Eller kanskje rettere sagt: Munch skaper og lever myten om kunstnerbohemen med hele seg. Det er en livsførsel som i 1908 fører til innleggelsen på doktor Jacobsens klinikk i København.

Men det er også nå han møter de som skal bli hans viktigste mesener i Tyskland og dermed det europeiske kunstmarkedet. Max Linde og Ernst Thiel er bare noen i rekken av velvillige hjelpere som omgir Edvard Munch.

Kunsten hans er inne i en eksperimentell fase helt frem til den endelige tilbakekomsten til Norge i 1909.

Nå innledes en epoke der Munch med biografens ord blir «en salonfähig opprører blant nordmennene». Han pendler mellom Kragerø, Hvitsten og etterhvert Ekely, og konsentrerer seg mer og mer om de store monumentale arbeidene sine, med Auladekorasjonene som et høydepunkt. 

Det er ikke mangel på hjelpere her hjemme heller. Ikke minst Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis gjør en strategisk innsats for å bygge Edvard Munchs karriere.

Ivo de Figueiredo balanserer mellom det private og det kunstneriske, og skriver utfyllende om Munchs problematiske forhold til søstrene og tante Karen.

Og han skriver med naturlig autoritet om tidens idéhistoriske og kunsthistoriske bakteppe. Selv om det er ikke til å unngå at det aller meste er godt kjent fra den omfattende litteraturen som allerede finnes om kunstneren. 

For en leser som ikke selv er kunsthistoriker, fremstår de Figueiredos utlegninger om Munchs utvikling som tillitsvekkende.

Men forfatteren har en tendens til å stappe setningene sine litt for fulle av ressonementer og (oftest gode) poenger. Det gjør lesingen mer krevende enn nødvendig.

Siste halvdel av boken kan tendere mot det summariske. Særlig her er  savnet av saftige anekdoter og gode historier om eksentrikeren på Ekely påtrengende. 

de Figueiredo nevner Rolf Stenersens legendariske bok «Nærbilde av et geni» fra 1944. Men holder seg underlig nok tilbake fra å øse av bokens mange gode observasjoner. 

Jeg kunne også ha ønsket meg en skikkelig nyhet i denne boken. Et bortgjemt brev, eller en overraskelse som kunne ha satt et nytt lys på Edvard Munch.

Det får vi ikke. Men de to bindene av «Stormen» utgjør likevel et referanseverk som vil bli stående.