Digitale verktøy kan gi lærerstudenter bedre veiledning

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Det er litt som å kaste inn noen nye leker i samtalen.

Ved bruk av digitale verktøy får både lærerstudenter og deres veiledere en konkret metode til å utforske og styrke pedagogiske stiler. (Illustrasjonsfoto: Johner Images/Plattform/NTB)

Veiledning er en del av praksisen lærerstudenter skal ha i utdanningen. Målet er at den kommende læreren får utvikle seg i lærerrollen ved hjelp fra en mer erfaren lærer.

De nye verktøyene består av en beslutningssimulator, et tilbakemeldingsverktøy og video. Alle har tilhørende guider for bruk, henvisninger til teori og maler for bruk i veiledningssamtaler.

Noe nytt i veiledningssamtalen

Dette gir både lærerstudenter og deres veiledere en konkret metode til å utforske og styrke pedagogiske stiler.

For eksempel genererer beslutningssimulatoren et stolpediagram. Det gir oversikt over hvordan lærerstudenten har tilnærmet seg ulike situasjoner. 

Dette gir et utgangspunkt for den påfølgende samtalen. Verktøyet inneholder spørsmål til refleksjon for lærerstudenten og forslag til en mal for samtalen.

– Disse verktøyene introduserer noe nytt i veiledningssamtalen. Litt som å kaste inn noen nye leker i samtalen for å se om det oppstår noe nytt. Og det har jeg sett at det ofte gjør. Gir du en gruppe barn en ball, blir det ballspill, sier Tove Seiness Hunskaar.

– Vi har sett at ved å bruke disse nye digitale verktøyene kan den som veiledes bli mer aktiv og i større grad ta eierskap til egen veiledning, sier forsker Tove Seiness Hunskaar. (Foto: Shane Colvin / UiO)

Hun har forsket på digitale verktøy utviklet i prosjektet Verktøy for veiledning.

Skaper et produktivt brudd i veiledningen

Tradisjonell veiledning foregår ofte ved at veileder etter en undervisningsøkt spør den såkalte veisøkeren om hva han eller hun føler nå. 

Veisøkeren er den som blir veiledet.

Deretter blir det en runde hvor lærerstudenten gjerne trekker frem det som gikk bra og mindre bra. Så følger veilederen opp med sine tanker om hva veisøker bør gjøre mer eller mindre av fremover. Er det medstudenter til stede, vil de også få sagt sitt.

– Dette er det vi kaller «playing the game». Veileder veileder lærerstudenten slik han eller hun selv har blitt veiledet og følger dette som en oppskrift. Ved å bruke digitale verktøy får både veileder og veisøker muligheten til å tenke annerledes, sier forskeren.

– Veisøker får på denne måten vist fram sine resultater til veilederen. Allerede her oppstår et brudd med hvordan veiledning tidligere har foregått. 

Og det kan ifølge Hunskaar være produktivt.

– Sånn sett er veisøkeren allerede fra start en igangsetter. Og det er kun hun eller han som har tilgang til resultatene. For til syvende sist er det derfor opp til veisøker om de skal bruke resultatene i veiledningen eller ikke, fremhever Hunskaar.

Skjerper fokuset

Et av verktøyene gjør at studentene kan se seg selv undervise på video og diskutere innholdet sammen med veileder i etterkant.

– Å bruke videoopptak som verktøy med tilhørende ressurser som guider og samtalemaler kan gi struktur til veiledningen og samtalene. Utgangspunktet er noe konkret og likt hver gang for alle, sier hun.

– Resultatene er jo unike. Likevel vil veiledningen utarte seg forskjellig fra student til student, påpeker Hunskaar.

Hun forteller at bruken av verktøyene skjerper fokuset for samtalen. Den blir mer tilpasset veisøkers behov ved at mye er «skrellet bort».

– Både veileder og veisøker kan konsentrere seg om å gå i dybden på helt konkrete praksiser for undervisning, sier forskeren.

Lærerstudentene inntok ulike roller

Hunskaar fant at lærerstudentene i studien inntok ulike roller i veiledningen.

Den hun kaller utforskeren, utforsker egen praksis. Den såkalte igangsetteren initierer gjerne emner i veiledningssamtalen. Den rollen er mindre utforskende. 

Utsvareren er den som responderer på veileders spørsmål. Denne utforsker gjerne egen praksis. Mottakeren er mer passiv i samtalen. Den tar gjerne inn veileders perspektiver uten å stille så mange spørsmål.

Forskeren forteller at i løpet av en veiledningssamtale kan en veisøker inneha alle disse rollene. Ofte vil det likevel være en eller to som vil gjøre seg mer gjeldende. 

Dette avhenger av hvilken rolle veileder inntar. 

– Ved hjelp av verktøy kommer de utforskende rollene frem i større grad, sier hun.

Et felles språk for lærerstudenter

Hunskaar fremhever at prosjektet kan gi lærerstudentene en større bevissthet rundt sin egen profesjonelle utvikling.

– Vi tar utgangspunkt i den enkeltes students behov og der han eller hun er, påpeker forskeren.

I tillegg kan lærerstudentenes praksis ute på skolene bli mer forskningsbasert. Det er det er behov for.

– Forskningsbaserte digitale verktøy gir et felles utgangspunkt for å snakke om undervisning, sier Hunskaar.

Referanse:

Tove Seiness Hunskaar: Exploring the Use of Tools in Mentor-Mentee Conversations in School-Based Mentoring. Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, 2025. Sammendrag.