Warning: session_start(): open(/home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions/sess_476264ece82562a6eb3af5f6bb5c64d3, O_RDWR) failed: No space left on device (28) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59

Warning: session_start(): Failed to read session data: files (path: /home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59
– Det er helt ekstremsport! - NorwayToday

– Det er helt ekstremsport!

4 days ago 16

Trondheim våren 2025:

Den nye teaterscenen, Nye Hjorten teater, har suksess med barneteaterforestillingen «Doktor Proktors prompepulver».

Ensemblet spiller for fulle saler, og har øvd i ukesvis. Så rammer krisen:

Han som spiller hovedrollen er blitt syk.

De har ingen i reserve som kan rollen. Hva skal de gjøre?

De kan avlyse. Det betyr å skuffe publikum, og tape inntekter.

Teatersjefen velger en annen løsning. Sent onsdag kveld ringer han en skuespiller som er helt ny på teateret, som aldri har spilt forestillingen før, og spør:

– Kan du spille hovedrollen nå på fredag formiddag?

Når krisen rammer

Alle kan bli syke. Sykepleiere, leger og lærere er vant til å steppe inn og ta en ekstravakt når sykdommen rammer.

På teateret er det annerledes. Som regel tar ikke norske teaterscener seg råd til å ha reserver, eller «understudies», i bakhånd. Det er dyrt, og dessuten trengs det sjelden.

Teateransatte forteller at terskelen for å melde seg syk er høy. Det går historier om skuespillere som har kommet for sent til fødsler, fordi de måtte spille ferdig først.

Men noen ganger rammer sykdom teaterscenen, og hva gjør teatret da? Hvis de kan gi publikum en god opplevelse, prøver de som regel å finne en løsning, i stedet for å sende publikum hjem.

På Nationaltheatret i Oslo har løsningen ofte vært å ringe skuespiller Seda Witt.

Seda er ansatt på teatret, og har steppet inn på flere forestillinger. I vinter ble hun plutselig en del av Holberg-komedien «Den Stundesløse».

– Jeg fikk fire timer varsel.

Teatret spurte Seda om hun trodde det kunne gå. Hun svarte at hun var villig til å prøve, og kastet seg i en taxi ned til teatret.

Fire timer senere stod Seda på scenen i en rolle hun aldri har hatt før.

– Det er helt ekstremsport, det er jo det.

Det verste marerittet

Opp gjennom årene har Seda måttet steppe inn i flere roller.

– Det å stå foran en fullsatt sal, uten at du egentlig vet hva du skal si eller hva som skjer, det er en skuespillers verste mareritt.

Samtidig opplever Seda at publikum har mye forståelse og respekt for at teatret prøver å gjennomføre forestilling, koste hva det koste vil.

Og stort sett går det bra.

Da Seda kom i taxi til Nationaltheatret bare timer før sceneteppet gikk opp, stod hele ensemblet og ventet på henne.

– De var helt fantastiske, alle gjorde det de kunne for meg, og alle hjalp hverandre på scenen.

Hun gjorde rollen sin to kvelder på rad. Den første kvelden hadde hun manuset med seg på scenen, mens kveld nummer to la hun manuset bak sceneteppet.

– Så kunne jeg kikke på det de gangene jeg ikke var på scenen.

Det endte med stående applaus.

Unntaket er hovedroller, som er vanskelige å erstatte på kort varsel. Når det gjelder andre roller, prøver teateret ofte ulike kriseløsninger for å slippe å avlyse.

For noen år siden, gikk en oppsetning som het «Karusell». En kveld, under første akt, mistet en av skuespillerne stemmen.

Det var ikke en hovedkarakter, men forestillingen ga ikke mening uten.

– Da hadde vi krisemøte i pausen, forteller Seda.

Løsningen?

De lipsyncet.

Skuespilleren stod på scenen og mimet alt hun skulle si, mens suffløren sa replikkene i mikrofon.

Publikum fikk beskjed om hva som hadde skjedd, og hvordan ensemblet løste det.

–De var helt med! Men den løsningen tror jeg ikke noen andre har gjort verken før eller siden.

– Verst for den som blir syk

I operaen gjør de det litt annerledes.

En person i en svart kjole sitter på gulvet og bøyer seg fremover. Det er en mørk bakgrunn med en uklar skikkelse synlig. Lyssettingen fremhever personens antrekk og posisjon. Handlingen kan tyde på refleksjon eller intensitet i øyeblikket.

I suksessen «The Turn of the Screw» var det flere sangere som delte på rollene. Flere av de ledende rollene ble spilt av ungdom, og i vinter var de forberedt på å steppe inn for hverandre.

Det viste seg å være lurt, for rett før en av de siste forestillingene ble det sykdom.

Klokken 14.00 fikk Camilla Øftshus telefonen: – «Kan du komme?»

16-åringen var på skolen, og skulle egentlig rett hjem for å jobbe med lekser før en mattevurdering. I stedet ble det forestilling klokken 19.00 samme kveld.

Etterpå synes hun først og fremst synd på hun som skulle ha stått på scenen.

– Det er så kjipt å ikke få gjøre rollen.

Hun forteller at de har en regel om å være tilgjengelig for Operaen de kveldene det er forestilling, i tilfelle noe skjer.

–Det har jo skjedd at noen har blitt syke rett før, eller til og med midt i en forestilling.

Derfor drar Camilla aldri ut av Oslo når det er forestilling, uansett om hun skal på scenen eller ikke.

Pugget replikker i halvannet døgn

Tilbake til Trondheim, hva skjedde egentlig med hovedrollen i «Doktor Proktor»?

Han som fikk telefonen var skuespiller Henrik Bjelland.

Skuespilleren var nyansatt på teatret, og så frem til en rolig start. Han skulle sette seg inn i rutinene, og se forestillinger og sånn.

I stedet begynte han å sprengpugge sanger og replikker.

– Det var som å måke mest mulig info inn i hjernen så fort du bare kan.

Halvannent døgn etter stod han på scenen.

Det første han gjorde på Nye Hjorten teater var altså å spille en rolle han ikke hadde øvd på.

– Det var forferdelig vondt og godt på samme tid.

Han husker følelsen av være hyperfokusert. Han brukte ellevilt mye energi på å huske hva han skulle si, hva han skulle gjøre og hvor han skulle stå.

Mann i mørke klær og lue sitter på en stol og slår ut med armene mens han ler mot kamera.

Det mest elleville av alt? Det funket. Replikker, sanger og koreografi satt som et skudd. Han fikk mye støtte fra de andre på scenen. Det gikk bra!

– Og den følelsen der, den euforien etterpå når du skjønner at «herreman, det gikk»! Det er forferdelig gøy, DA kjenner du på at du er i live!

Som natt og dag

Et år etterpå, forbereder Henrik Bjelland seg på en forestilling han kan. «We Will Rock you» går for fulle hus, og han gleder seg til hver kveld.

Mann i gult kostyme ser på seg selv i speilet og smiler

Han forteller at det er som natt og dag å gå på scenen med en rolle han er forberedt på, mot å steppe inn på kort varsel.

Når han er forberedt, kan han lene seg på mange ukers jobbing og øving.

– Da sitter rollen i kroppen, og jeg vet at det kommer til å gå bra.

Uten forberedelser, vet han ikke om det går bra eller ikke.

Han synes alltid det er skrekkblandet fryd å gå på scenen.

– Men når du ikke kan rollen, da er det ikke så mye fryd. Da er det egentlig bare skrekk. Og en sinnsykt deilig følelse etterpå, fordi det gikk bra denne gangen også.

Read Entire Article