Carsten Smith (1932—2026) var et menneskelig og vitenskapelig forbilde og en faglig forløser, også for oss

3 hours ago 1

Et rikt liv og en epoke i norsk rettshistorie er over, skriver Anine Kierulf og Rune Slagstad om Carsten Smith, her avbildet i 2002 (Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB)

Han vil leve vitalt, prinsipielt og dypt respektert videre i svært manges minner.

Sylskarp, men lunt humoristisk vennlig. Nitid systematisk og visjonært reformerende på én gang. En grenseoverskridende nasjonal strateg, Carsten Smith, er død, 93 år gammel. Få har som ham sett rettsstaten Norge formet i sitt bilde.

Carsten Smiths karriere var utypisk. Han huskes nok best som en markant justitiarius i Høyesterett fra 1991—2002, og en tydelig rettsliberal stemme i årene som fulgte.

Men Smith var egentlig universitetets mann. Først som engasjert student, med «forstandig lediggang» som rettesnor. Så gjennom 35 år ved Universitetet i Oslo (UiO) som planmessig arkitekt bak bank- og garantirett.

Hans stilling ble i tyve år finansiert av bankforeningen, da det ikke var noe annet professorat ledig: På 60-tallets juridiske fakultet fantes nemlig bare noen få professorer — menn — som eide sine fag. Før også denne verden utviklet seg til en mindre hegemonisk, og i alle fall kjønnsmessig mer sammensatt størrelse.

Her banet hans kjære Lucy Smith vei, som første kvinnelige jusprofessor og senere første kvinnelige rektor ved UiO.

Med utgangspunktet «Norge er en stat som er bygget på territoriet til to folk — nordmenn og samer» ga Smith uvurderlige bidrag til sameretten. Gjennom sin lydhørhet fikk og skapte han langt større forståelse for samiske spørsmål fra 1980-tallet og helt til det siste. Hans arbeid ledet til opprettelsen av Sametinget og grunnlovfestingen av samenes status som urfolk.

Som justitiarius rager Carsten Smith. Han ble utnevnt av en sosialdemokratisk regjering (Brundtland), men omformet Høyesterett i en rettsliberal retning som tidvis brakte domstolen i konflikt med den sosialdemokratiske styringsjussen. Smith var den akademiske teoretikeren som inntok Høyesterett med et eksplisitt rettsstatlig program: Høyesterett burde mer aktivt lede an vår rettsutvikling.

I demokratiske rettsstater er jus og politikk gjensidig avhengige. Jussen konstituerer og muliggjør politikken. Men den begrenser den også: Gjennom maktfordeling og ved lovkrav og menneskerettslige skranker for politisk maktutøvelse holdes riksløven i bånd.

Den spenning dette kan skape mellom rett og politikk, har sin mest tilspissede form i «domstolenes prøvingsrett»: Der politiske og dømmende statsmakter er uenige om politikken har satt seg ut over sine juridiske grenser, har Høyesterett siste ord. Selv om domsvirksomhet er jus — analytisk rettsanvendelse bundet av sak og metode — kan den slik ha betydelige politiske konsekvenser.

Er Høyesterett dermed et politisk organ? Ja, hevdet historikeren Jens Arup Seip i 1964 i en av de mest formative juridisk-historiske debatter i det 20. århundret. Nei, mente jusprofessor Johs. Andenæs.

Carsten Smith holdt med Seip, men anså altså Høyesteretts politiske rolle som et rettsstatlig gode. — Prøvingsretten vokste frem på 1800-tallet, men fikk sin moderne form med Kløfta-saken (1976), innskrevet av Stortinget i Grunnloven i 2015. Smith foregrep Høyesteretts rolle, med den tredelte prøvingsintensitet som Kløfta-saken oppstilte, i et foredrag i Tromsø i 1974 — da til liten almen begeistring.

Å skrive historien om Høyesteretts utvikling til prejudikatsdomstol som Smiths verk alene, ville være å se bort fra andre sentrale utviklingstrekk og aktører. En endring ville skjedd før eller siden, men Smith gjorde at den kom raskere enn den ellers ville gjort. I løpet av hans tid som justitiarius ble saksmengden i Høyesterett halvert — for å gi plass til prejudikatene.

Høyesteretts institusjonelle egenart ble i Smiths tid modernisert og reformert og etter hans tid befestet. Det skjedde som en pragmatisk-organisk moderniseringsprosess som konsoliderte Høyesteretts stilling i det maktfordelte, rettsstatlige demokrati.

Som første justitiarius siden 1909 ble Smith utnevnt utenfra Høyesteretts dommere. Han viste seg raskt å være lydhør for kollegiet, og arbeidet lyttende, men målbevisst for å åpne Høyesterett som statsmakt.

Også på dette punkt var han skoledannende. Selv om Høyesteretts virke nå er lett tilgjengelig på nett, med en justitiarius som forklarer prinsipielle dommer i videoformat, er det like fullt stadig et ufylt rom for høyesterettslige stemmer i den opplysende offentlighet.

Den rettsliberale linje som etter 1945 ble lansert av justitiarius Terje Wold (1958—1969), fikk en kraftfull, menneskerettslig omdreining under Smith. Å få menneskerettighetene inn i norsk rett var noe han hadde ønsket seg helt fra studietiden. Det var tidlig; for de fleste jurister forble slike rettigheter til rundt årtusenskiftet noe man bare henfalt til hvis man manglet «ordentlige» argumenter.

Smiths arbeid med menneskeretts-NOU-en 1993: 18 ble til menneskerettsloven av 1999, enstemmig vedtatt i Stortinget. Da Smith gikk av som justitiarius i 2002, tok han til orde for at menneskerettighetene også burde inn i Grunnloven. Da Stortinget i 2014 vedtok dette, gikk Norge med Smiths ord fra «å være en rettsstat til en menneskerettsstat».

Spenningen jus-politikk finnes også i overnasjonal tapning gjennom våre folkerettslige forpliktelser. Rettigheter som skranke for politikken ledet maktutredningen (2003) til dens «rettsliggjøringstese»: Dommer fra den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) hadde ført til «at det representative folkestyret har klippet sine vinger».

Carsten Smith så det annerledes: «Det som eventuelt forvitrer i kraft av rettighetene, er flertallets muligheter til å misbruke sitt flertall,» idet han la til: «Det som forsterkes, er et samfunn av frie og selvstendige borgere.» Også dette kan være verdt å ta med seg i en tid med sterke postliberale strømninger både her og der.

Et rikt liv og en epoke i norsk rettshistorie er over. I den akademiske hyllestsjangeren festskrift danker skrivet til Smiths 70-årsdag sidemessig ut selv det Høyesterett fikk til sin 200-årsdag.

Carsten Smith var et menneskelig og vitenskapelig forbilde og en faglig forløser, også for oss. Han vil leve vitalt, prinsipielt og dypt respektert videre i svært manges minner.

Anine Kierulf er professor ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo.

Rune Slagstad er professor emeritus, Institutt for samfunnsforskning.

Minneordet ble først publisert i Aftenposten

Read Entire Article