«41 minutter med selve definisjonen på K-pop»

At BTS har valgt å kalle sitt tiende studioalbum «ARIRANG» er like vågalt som det er hjertevarmende.

Oppkalt etter Koreas mest kjente folkesang, er det ikke vanskelig å se for seg at «ARIRANG» er ment som dypt og personlig. For å sette det på spissen, er det som om en norsk artist skulle kalt sitt neste album «Rødt, hvitt og blått».

Det er seks år siden gruppen sist slapp et studioalbum – på grunn av obligatorisk militærtjeneste. På sett og vis har livet stått stille for BTS.

Gruppen som en gang var giganter, gjør comeback med hjelp av musikere som Diplo, Kevin Parker, Ryan Tedder (OneRepublic) og Mike Will Made It.

Og det oppleves som at det ikke bare er privatlivene til septetten som har stått stille; musikken har nærmest grodd røtter i fortiden.

Ingen dypere mening

«ARIRANG» er et album som på flere måter er vanskelig å plassere.

På den ene siden er det et solid comebackalbum med flere kule eller vakre melodier, samtidig er det innpåslitent i måten det aldri lar lytteren slappe helt av.

Det er også både et konseptalbum og et «vanlig» album. Hvor grensen går mellom hva som er hva, er skummelt hårfin.

Med låt nummer seks, «No. 29» skjer derimot et tydelig tematisk skille.

De fem første som leder opp til dette er røffe hiphop-spor som minner om den musikken BTS debuterte med. Deretter følger åtte låter som angivelig er forbeholdt det personlige og meningsfylte.

Likevel er alle av albumets 14 låter, i kjent stil, ganske trivielle.

Om du søker til «ARIRANG» i håp om et a-ha-øyeblikk, har du funnet feil album.

Her får man 41 minutter med selve definisjonen på K-pop: plettfri, sjangerblandende og energisk musikk. Samtidig er det så polert at hver eneste låt skinner av den kommersielle suksessen som unektelig kommer.

Det betyr ikke at BTS sitt tiende studioalbum er en dårlig eller kjedelig lytteopplevelse, heller tvert imot, men det besitter ikke den skjønnheten som skjuler seg bak tittelens betydning.

Fortiden ringte og vil ha stilen sin tilbake

Om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at åpningslåten «Body to Body» var en Drake-demo fra 2016.

Den er noe interessant i starten, og maner fram en forventning om at nå kommer noe av det kuleste du har hørt på lenge. Så blir man fort skuffet.

Dette gjelder for samtlige av albumets første fem spor.

Beatsene er drevet frem av få instrumenter på versene, før det bryter ut i kaos på refrengene. De låtene som skiller seg ut, «Hooligan» og «2.0» er heller inspirert av minimalistisk trap og låner fra chopped-and-screwed-stilen.

COMEBACK: Lørdag 21. mars har BTS sin store comeback-konsert i Seoul, med tilreisende fans fra hele verden. Over 6500 politifolk er utplassert i byen i forbindelse med arrangementet.

Foto: JUNG YEON-JE / AFP / Soo-hyeon Kim / Reuters / NTB

Mye av hiphopen på «ARIRANG» kunne like gjerne vært forbeholdt artister som Lil Pump, Desiigner og Rich The Kid. Hvem, spør du? Det var nettopp det, da.

Med det nevnte mellomspillet i den sjette låten skjer det heldigvis noe nytt.

Gjennom vibrasjonene til en eneste bjelleklang byttes rap ut med synthpop og tilbakelente, gitardrevne låter.

Her blander BTS sin mer eksperimentelle musikk, som i albumet «Wings» (2016), med den godt komponerte og utviklede, som i «BE» (2020).

Men heller ikke disse låtene representerer noe nytt.

Selv om det er rent deilig å få høre musikken som Flume og Tame Impala lagde under sin storhetstid igjen. Dette hadde vært et av de kuleste albumene noen gang, om det kom ut i 2014.

Aldri så galt...

Med låter som «SWIM», «Merry Go Round» og «One More Night» løftes «ARIRANG» fra et kjedelig album til noe som er helt okay.

Hvert av medlemmene leker seg med stemmebruken, og kombinasjonen av rap og sang er mer enn velkommen.

Selv om flere av låtene neppe er ment som rene festlåter, er det vanskelig å ikke la det svinge litt fra seg på stuegulvet.

PÅ PLASS: 260 000 fans er forventet i Seoul i forbindelse med comeback-konserten lørdag 21. mars.

Foto: Soo-hyeon Kim / Reuters / NTB

Det absolutte høydepunktet kommer i form av «Please». Refrengene er sunget av flere av medlemmene, blant andre Jung Kook og Jimin, og her er virkelig samtlige på jobb.

Versene, levert av Suga og j-hope er utelukkende på koreansk; her viser BTS hvorfor musikk fungerer som et universelt språk. Jeg skjønner ikke en dritt, men jeg vil ha låten spilt om og om igjen.

Det er derfor uheldig at så mange av albumets låter er noe man allerede har hørt – flere ganger.

BTS' rykte som nyskapende og engasjerende er solid nok til at det ikke er i fare med det første. Men dersom de ikke løsriver seg fra nostalgien rimelig kjapt, risikerer de å bli igjen i fortiden for alltid.